leke voksen

lynklar

2012-02-06T21:20:00.002+01:00

Da lynet slo ned,
visste vi ikke
hvor vi skulle gå
Vi fryktet ikke at lynet
skulle piske oss i håret,
likevel var det de uforutsette lyder
og den risikerende stemning det gav,
og vi visste ikke
hva vi ville med det

Da lynet slo ned igjen,
stod vi like forundret
En slette så lang,
et tre så høyt,
gummistøvler hjalp liksom så lite
Vi stod stille
Hånd i hånd,
og undret oss over mangel på veier
i et hav av retninger

Da lynet nærmet seg
vårt fellesskap,
så vi kun på hverandre
Ingen visste hvorfor,
hva, hvor eller hvem
Vi visste bare når.
Nå.
Et stille blikk av kjærlighet,
var det eneste vi kunne.

Da lynet forsvant,
hadde vi ingenting igjen
å kjempe mot.
Vi var fanget
i hverandres hender,
likevel.

kaffelyst

2012-01-21T01:22:00.001+01:00

Det ryker poetisk av kaffen. Det pisker stridslystent regn på den allerede skitne vindusruta. Det ligger en gulrotende på skrivebordet. En til sjokoladebit skader jo ingen. Hun tenker på defenestrasjon, en metode brukt i Praha flere ganger gjennom tidens gang, der misfornøyde borgere kaster sin leder gjennom vinduet. Det er antydning til innestengt luft, og det er kanskje litt for varmt i rommet, for hun sitter kun i singlet, men vurderer å ta den av, selv om det vil bety at hun kanskje sjenerer naboene i blokka over. Det er nå hun bestemmer seg for å skrive en bok. Hun har bestemt seg mange ganger for å skrive bok, men det er først nå hun har troen på at hun faktisk kan gjøre det. Uovervinneligheten kommer over henne som en selvfølgelighet. Uovervinneligheten er en av de svært få følelsene som begynner i hjernen og ikke i magen eller ryggmargen. Kaffen blir kaldere, men det gjør ikke så mye som hun tidligere fryktet at det skulle gjøre. Det er tiden. Det er den hun skal bruke. Kaffe blir kaldere etter at tid har passert, men det er ikke sånn at man ikke kan drikke kaffe etter at den har blitt kald. Hun innser at varm kaffe ikke nødvendigvis bidrar til mer kreativitet enn kald kaffe. Tvert imot. Det at kaffen blir kald betyr bare at hun har brukt lengere tid på å være kreativ. Tid, som en jo har så mye av hvis en bare tenker seg litt om med riktig vinkling. Det er til og med mulig at man tenker bedre uten kaffe, for da slipper man å bekymre seg for at den skal bli kald, og da har man heller ingen oversikt over hvor mye tid som har forduftet og fordampet ut i forsvinnende tanker. For hun skal bruke tid. Ja, hun skal bruke mye tid. Veldig mye uregistrert tid på å skrive denne boken, for den skal skrives, det er sikkert. Og det er hun som skal skrive den. Helt alene. Uten hjelp fra noen, for én eneste gangs skyld. Ingen applaus. Ingen kritikk. Dette er bare hennes, og hun skal bevise for seg selv og for andre at det som kun er hennes også kan telle i en ellers så kaotisk og desorientert verden. Det blir nok ikke en bok som egner seg for massene, men alle bøker kan ikke egne seg for masser. Massene blir til over tid. Hun skal bare skrive en bok. Intet mer, intet mindre. Utrykke noe som er ekte for nisjefolket. Jammen er det en slurk igjen i mummitrollkaffekoppen, og den er kald. Det viser seg at kald studentpulverkaffe er ganske godt, egentlig. Det handler om å ikke rangere kaffe. Kaffe er kaffe, i dette tilfellet.

fremmedfrykt

2012-01-15T12:43:00.001+01:00

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?

skrivebordshåp

2011-11-25T22:28:00.000+01:00

- Det er under skrivebordet det skjer, sa hun med en underfundig stemme.

- Hva da, spurte han og forsøkte å lyde like magisk, som om det var en stor hemmelighet som måtte skjules for verdens skarpe og dømmende lys.

- Alt. Alt kan skje under et skrivebord, svarte hun mens hun stirret ham inn i øynene, og han fikk følelsen av at hun ville si det med dem. Da må det ha vært hemmelig.

Hun hadde helt brune øyne, nesten svarte. Det var så rart med det, han hadde alltid følelsen av at hun hadde samlet en hel del hemmeligheter i dem. At hemmelighetene lå lag på lag, og ikke tålte dagens lys, og måtte være der i konsentrert form til evig tid og lage undervannskrystaller i svart. Det var kanskje derfor hun måtte være så stille. Kanskje hemmelighetene holdt på å fly ut i rommet oftere enn de var ment å gjøre, slik at hun måtte sitte i et hjørne og snakke lydløst med dem for at de skulle holde seg inni henne. Og det var kanskje også derfor hun alltid så mot badlyset når hun pusset tennene, for å samle de hemmelighetene som fantes der, i håp om at de var lysere enn de hun hadde samlet på tidligere. De andre ville nok si at hun ikke gav mening når hun sa slike ting, at hun forestilte seg en fantasiverden der alt kunne skje, også ting som aldeles ikke passet seg for hennes barnesinn, men han brukte å legge litt mer i det.

- Har du sett noe under skrivebordet, spurte han.

- Ja, svarte hun. Jeg har sett masse under skrivebordet. Det finnes håp under skrivebordet. Først ser jeg bare bølger, og når det ikke er flere igjen av dem, klarer jeg ikke å se noe som helst. Men så, hvis jeg sitter der lenge nok, ser jeg Rolig, i grønn hatt og snille bevegelser. Og hvis jeg sitter der dobbelt så lenge, kommer Koselig og inviterer meg på te og sjokolade. Men da må jeg være tålmodig. Og forsiktig. For Koselig blir så fort redd og sjenert, og hvis jeg rører på meg på en spesiell måte, forsvinner hun uten å si ifra. Og jeg må drikke te svært sakte, og smile med øynene. Men hun merker når jeg bare prøver å smile med øynene, uten å klare å mene det. Da forsvinner hun, da også. Hun klarer ikke å være der så lenge om gangen. Det er litt synd.

Hun stirret intenst inn i hans øyne, og pupillene hennes levde sitt eget liv og tok over henne i panikk. Hun hadde aldri før sagt så mye på én gang. Han fikk en underlig følelse av at hun hadde sagt alle sine dypeste hemmeligheter til ham, uten å egentlig si dem høyt. Som om hun søkte noen å dele dem med, for å unngå å omkomme i dem selv. Noen som ikke var for gammel til å forstå at fantasi og virkelighet er det samme, noen som ikke var for verdensvant til å forstå disse dype hemmelighetene som gjemmer seg usynlig i barns lette smil, og hvor farlige de kunne være. Han nikket.

- Det er litt synd, svarte han.

- Ja, hvisket hun. De mørke øynene hennes fyltes med en følelse som veltet over.

- Tror du jeg kan være med under skrivebordet en dag, spurte han forsiktig. Tror du Koselig kommer når jeg er der?

Hun nikket ubevegelig. Så flyttet hun hånden sin en halv centimeter i hans retning, men trakk seg tilbake umiddelbart etterpå. Han tok den uten å nøle et sekund. De satt på gulvet. Hadde verden vært som de så den akkurat da, ville hele rommet vært fylt av de to, fargede papirlamper og Trygg.

while waiting for whatever

2011-11-19T23:01:00.002+01:00

"Jeg mener, folk har fobier mot de merkeligste ting. Støv, vind, ord, hva som helst. En gang leste jeg om en som hadde fobi mot sin egen skygge, og måtte bo på Nordpolen om vinteren og på Sørpolen om sommeren, og ellers holde seg inne i igloen mens det var måneskinn. Det høres rart ut. Jeg kan ha drømt det. Men det finnes en løsning på det meste, tenker jeg da. Selv om det kan bli nokså kaldt å unngå det man frykter, også. Og hvor lenge kan du egentlig fryse før du kjenner at det er kaldt? Man må ta hensyn til alt i disse dager. Det er nå synd med det."

bohemeri

2011-08-30T20:52:00.004+02:00

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Eller Oslo, som det nå blir kalt. Jeg skulle leke bohem og sitte på kafé og skrive bok. Men det fikk jeg ikke tid til. Jeg måtte gå rundt å sulte, gå innom slottet, Nationaltheatret, Domkirken. Jeg måtte studere folk. Og oppsøke en turistinformasjon for å stjele med meg et kart, for jeg visste ikke hvilken retning jeg gikk i. Jeg var der i to timer. Og jeg spiste ingenting.

Å være bohemsk forfatter er ikke så lett. Å være bohemsk, det skal vel ikke være så vanskelig, egentlig, jeg har én bohemsk bukse, i alle fall en halv-bohemsk en, og jeg går med den til en hver tid, så den begynner å bli litt skitten og slitt i kantene, og jeg går ellers med litt store klær, men ikke for store, og med en halvfancy jakke som krasjer med alle stilene av klær jeg har under. Det er viktig å ha med din egen kaffitermos og matpakke, og sitte på en offentlig kafé selv om du ikke har kjøpt noe. Og å ha med en knallrød sykkelveske der du har de nødtørftigste tingene med deg, som mørk sjokolade, lakris, dopapir og et eller annet som du kan ha i kaffien hvis virkeligheten blir for stor, og det du skriver om som forfatter, blir for heftig. At sykkelvesken er knallrød, gjerne med knallgule reflekser på sidene, og med et gammeldags merke på forsiden der det står “karrimor”, er ganske viktig fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet fra folk i alle aldre, der de gamle vil bli nostalgiske fordi de husker merket “karrimor” fra sin sykkeltur i Lofoten den gangen, og de yngre vil enten få et uttrykk av beundring fordi noen tør å overse sin forfengelighet og ta med en knallrød sykkelveske på kafé, eller et uttrykk av misunnelse, eller et uttrykk som sier at de i alle fall ikke vil identifisere seg med denne raringen som går med slitt bukse og krasjende stiler. Like viktig er det å bruke rare ord som subtilt og nødtørftigste, der det siste ordet er viktigst fordi det trengs flittig og målbevisst øving for å kunne si det, som folk bare nikker og smiler av fordi du sier det på en måte som gjør det helt innlysende at man bør vite av det, og som samtidig ikke framstiller deg som arrogant og bedrevitende. Dette er det å være bohem. Man skal gjerne også skrive om natten. Det eneste som er vanskelig er å overse sin egen forfengelighet. Men det blir man vant til.

Å være forfatter, derimot. Det er verre. Jeg bruker å late som. For jeg tror ikke det er sant. Men jeg skriver en bok. Om ikke flere. Jeg later som noe jeg er. Det er imidlertid ikke det som er ille. Det som er ille, er at det å være forfatter viser seg å være ufattelig ensomt. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har vært en av de yngre som så på bohmeske mennesker med skrivebok som noen flotte mennesker som må ha det ustadig gøy med å skrive ut sine usyngelige venner, og om situasjoner mellom eventyr, fantasi og fakta. Det er ikke helt slik. Det er kun i meg at alt jeg skriver boltrer seg. Og jeg skriver mye. Som jeg ikke kan si til noen som helst, for de vil jo så gjerne lese boka mi når den er ferdig. I ferdig format, gjennomtenkt og klar. Lang. Det gjør vondt. For hva om jeg aldri blir ferdig? Hva om alt jeg skriver må boltre seg i meg til evig tid, bare fordi jeg er livredd for å dele det med noen, livredd for om kvalitetssikringen ikke er god nok, og livredd for at det jeg skriver kun har sammenheng i mitt hode? Det er derfor jeg later som om jeg er forfatter. Jeg tar fag, jeg er da student, for jeg tør ikke å bruke dagene på noe jeg ikke tør å tro at jeg er. Doble nektelsesord, igjen. I teorien er det å være forfatter helt fantastisk. Jeg har alltid hatt en tro på at jeg kan gi noe, at jeg helt egentlig har noe på hjertet som noen kan dra nytte av. Når setning nummer fem fra fremmede er nettopp den at de mener at jeg tenker for mye, da må jeg jo ha tenkt noe som noen kan få noe ut av? Diffusismen. Hva skulle jeg da gjort uten den? Hvis det er et ord.

Øverst på skjermen min står det Dokument8. Jeg har satt meg i en tilfeldig skråning i sola, fordi jeg var på vei hjem fra det store Universitetet, og jeg kom ikke lenger enn til denne skråningen på grunn av en ustanselig trang til å hive av meg sekken, ta opp Word og skrive to hele kapitler. Jeg er sulten. Og tørst. Og nå begynner jeg å fryse også. Men jeg har fremdeles litt kaffi igjen, og utsikt til skyer som likner på sand under vann av den typen som har fått halvpermanente bølgeformasjoner. Og jeg tror jeg kan virke litt bohemsk og kanskje litt forfatterisk/forfatterlig. Det er i de tider jeg sitter omkring i skråninger og sulter i Trondhjem. Historien gjentar seg ikke. Den endrer bare form. Alltid. Hva jeg vil fram til akkurat nå, aner jeg ikke. Men hvorfor skal man alltid komme fram til noe? Hvorfor skal man alltid komme fram?

å se, uansett gressfarge

2011-06-08T11:34:00.000+02:00

Gresset blir ikke grønnere nå, her jeg sitter, og jeg konsentrer meg stort sett om å ikke se på andre sider. At himmelen er blå virker nokså paradoksalt, etter min mening, for man skal sette pris på blå himmel, men himmelen er da likevel blå. Det er noe i det å være der man er når man er der. Å se det man ser når man ser det. Å ha kontakt med seg selv, selv når man er med andre. Det er ikke alltid så enkelt. Så selv om gresset ikke er sånn unormalt grønt akkurat nå, så er det da grønt. Jeg er ikke fargeblind. Det er grønt. Og det har gule dotter på seg, som alltid følger solretningen. Og linerler som vipper med stjerten og samler inn mat til seg selv og andre. Gresset er fullt av liv. Litt slitt i kantene, men fullt av liv innerst, likevel. Og det at himmelen er blå gir jo plass til sol. Blå har alltid vært min yndlingsfarge, og hvis jeg bare kan se gleden av blå uten å assosiere det med samfunnets definisjon av blå, så må jeg jo innrømme at blå er fint. Jeg kan ikke påstå annet. Det er noe med det å se relativiteten. Å gjøre det beste ut av det man har. Å sammenlikne seg selv med de som er mindre heldig. Men så er det en ting med relativiteten som ofte blir misforstått.

Å feste relativitet til alt man føler, ser og er kan være fundamentalt farlig. Man kan risikere å undertrykke seg selv og påføre en ryggmargsholdning av fornektelse. Alt er ikke bare fryd og gammen selv om folk sulter i Afrika. Å tro på at verden kun er full av lykke gjør bare deprimert. Aksepten for at lykke ikke er den endestasjonen alle forventes å stå på, er viktigere enn jeg klarer å uttrykke. Livet er ikke et bilde der alle smiler, enn hvor febrilsk samfunnsnormer sier” appelsiiin” og trykker på knappen. Alt flyter hele tiden, fram og tilbake, opp og ned. Det må være lov. For å unngå dårlig samvittighet for at det av og til er grått gress i hagen. Jeg tror det er bedre å innse at gresset er grått og gå innom butikken for å kjøpe gjødsel når man føler seg klar for det, enn å løpe rundt å late som om gresset er grønnere enn Libyas flagg og rope ut usannhet mange nok ganger til at man tror på det selv. Grått gress blir ikke grønnere ved å fornekte at det er grått. Det bare dør av nedtrygt likegyldighet. Å se det man ser når man ser det. Og å tro på at det man ser er ekte og å ta det på alvor, selv om det vil bety at man ikke lever på eneste aksepterte endestasjon eller i smilende fotografier. Å være samtidig som man er. Det skal jo ikke være enkelt og ensidig. Men det ligger noe i det, tror jeg. Gjør det ikke det?

alternativ

2011-05-22T22:47:00.001+02:00

Jeg skulle bare til butikken og kjøpe konvolutt og frimerke for å poste nødvendigheter der fristen allerede har gått ut. Jeg la ikke merke til at jeg fikk med meg sjokolade, jordbær og gullfisk. Så syklet jeg hjem med en pose. Bestemt ble alle tingene mine satt på plass, og helt uten videre var jeg tilbake på sykkelsetet igjen. Ikke visste jeg hvor jeg skulle.

Ferden gikk i en tilfeldig retning, men jeg la merke til at det var i den retningen hvor fjell ligger. Det var gårdslandskap hele veien, og flere veivalg å ta, men jeg havnet alltid på den veien som gikk oppover. Jeg ante ikke hvor jeg var og jeg hadde nok med å holde styr på hvilke veier jeg tok. Etter en tilfeldig lengde med utallige bakker og veikryss, forbi noen tilfeldige hus med eksepsjonelt høye nummer, ja av typen 400 og oppover, og på en stadig mindre bilvei, tok jeg plutselig inn på en tilfeldig grusvei med overdreven stigningsprosent. I første gir tråkket jeg oppover uten å vite hva som helt var poenget. Jeg var jo ikke på treningstur, jeg bare havnet her, nesten mot min vilje, for jeg hadde jo planlagt å lese til eksamen etter min lille handlingstur. Etter et monster av en bakke, tok den slutt oppi en skog. Men jeg var ikke framme, tydeligvis, for jeg la fra meg sykkelen og gikk nok en tilfeldig lengde, over en tilfeldig eng, og bort til en tilfeldig liten steinknaus med revehi under og med fine trær på sidene. Jeg var framme.

Der satt jeg, på ei bakkeeng og så utover fjell, hauger, gårder og annet fint landskap. Jeg tror antagelig høyden var det viktigste. Svarttrosten sang vakkert om at det nærmet seg kvelden, og småregnet hvisket om melankoli. Det var den perfekte balansen her oppe, som har vært helt fraværende i så lang tid. Det begynte å gå opp for meg at det ikke var jeg som hadde syklet hit. Det var min alternative personlighet som hadde dratt meg med til en utsikt vi så sårt trengte. Jeg bare hang med, mens mitt andre jeg viste vei til et hellig sted som var “framme”. Personlighetsforstyrrelse til unnsetning.

Nå vet jeg hvor denne plassen er, så neste gang kan jeg sykle dit selv. Det setter jeg pris på. Det var jeg som måtte sykle tilbake igjen, og da jeg kom hjem tok jeg meg tid til å klatre opp i et tre, før jeg dro inn og spiste jordbærene som mitt andre jeg hadde kjøpt inn for anledningen. Kanskje ikke så dumt å være personlighetsforstyrret likevel.

dagen

2011-05-15T21:35:00.000+02:00

Det var ikke at den tok over. Det var hvordan den tok over.

Sånn helt plutselig en dag, da jeg ante fred og ingen fare. Himmelen var blå og sola stod på. Like før hadde det vandret det en kattunge forbi vinduet mitt, og en fireåring i rosa skjørt hadde snurret rundt midt på plena og ramlet i en stor latterkrampe. Det var absolutt ingenting som tilsa noe annet enn lykke, men så kom det andre likevel.

Jeg begynte plutselig å legge merke til at vinduene var full av skittenhet. Men det som verre var; jeg ble helt overveldet av den bevissthet om at jeg satt innenfor disse vinduene. Jeg satt innenfor disse veggene. Og denne døra var murt igjen med lag på lag av dørstokker. Jeg satt helt stille, mens jeg kravlet på veggene, banket på dem i forferdelse, samt hylte livsnødvendige uttrykk. I flere timer holdt jeg på slik. Så gav jeg opp. Jeg sank sammen på gulvet og så bare støv for alle fargene. Så ble jeg sittende der. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme ut. At den tar over, det er jeg vant til. Men å låse meg inne med vegger, vinduer og dørstokker. Det er litt dårlig gjort. Kanskje forferdelig jentete av meg å tenke slik. Men det var litt dårlig gjort, likevel.

evig baling

2011-05-04T18:06:00.002+02:00

Så er det eksamenstid igjen da, og tåneglene har aldri vært mer interessant. Jeg flyter i et gigantbasseng oppfylt av kreativitet som strekker seg mye lenger enn historie og sosialpsykologi til sammen. Pianoet har sluttet å true meg med sitt kontrastfylte utseende, og jeg spiller på BÅDE de svarte og de hvite tangentene. Av og til former det seg ord som vil ut, og alt skal dokumenteres på en mobil av dårlig kvalitet. At fransk tar litt tid å lære seg å uttale, er absolutt ikke å forakte, en utfordring får bare ballonger og gode velkomstklemmer. Kanskje jeg til og med baker en kake jeg aldri har laget før. Det skal jo ikke så mye til. Jeg har aldri klart å tegne noe som likner på noe, men i et svakt øyeblikk av uovervinnelighet (og usselhet for å ha postet andres bilder på min blogg), brukte jeg en seriøs mengde tid på å tegne noe som så tydelig likner på mitt elskverdige fyrtårn (se tidligere innlegg). Nattesøvn må for all del ikke prioriteres ovenfor kortfilmmanus som står og banker på vinduet til den meget surrealistiske fantasiverden jeg for tiden residerer i. For det er jo som alle vet mye mer konstruktivt å bruke dagene på å sovne over bøker der mongolene plutselig får en trang til å reise til månen på fyrstikker, og der Spania ligner mistenkelig mye på logoen til telenor, og ikke minst der Columbus tar seg tid til et koselig teselskap med Sandra Bullock, Josef Stalin, Djengis Khan, meg og min søster. Det var hyggelig. Mindre hyggelig er det å våkne opp i dehydrering, solstikk-tendenser og sikkel. Men fyrstikkeventyrlige mongoler veier opp for det meste. Behovet for å lese om kjendiser og idoler er sjeldent større, og nå nøyer jeg meg ikke med å lese om dem. Nå snakker jeg med dem også.

Meg: Yesterday, I dreamt that I met you! And you were nice and all, but you told me to go moose hunting. Do you still think that I should?

Amy Brenneman: Yes, and right now!

Meg: Well, I did as you told me. I got lost in the woods. It was dark and scary. Results:2 squirrels, 1 nice view & 1 strange sound->Moosy?

Amy Brenneman har mange fans. Man kan jo ikke svare alle to ganger.

Når jeg tenker tilbake på dette, må jeg innrømme at jeg elsker eksamensperioden. Men det er strengt hemmelig, det står ikke i min offentlige skrivebok, for å si det sånn. Men sånn helt på ekte?

Eksamensresultater hittil:
3 stk sanger
1stk fyrtårn på papir
1 stk kortfilmmanus
1stk samtale med kjendis
1 stk brun kropp
42 stk franske gloser
utallige stk pianoakkorder
en hel del stk joggeturer.

Jeg mener, man har det sjeldent mer moro enn når man er innestengt oppi et basseng fylt av kreative digresjoner.

1 stk fyrtårn på papir.

but what can you do?

2011-04-26T21:40:00.003+02:00

There is someone standing on my floor. Completely naked. So what am I supposed to do about that? I carefully whisper “hello”. The someone starts walking towards me with floating steps. Like this was a funeral or something. I wonder what I did to deserve a naked someone in my bedroom, I mean, I never invited this someone into my home. But then again, I never didn’t invite a someone into my home, so that may be the explanation for this peculiar situation.

The someone has reached the corner of my bed, and seems to be looking for somewhere to lay down. I feel this is a bit too early to have a stranger sleep in my bed and I open my mouth to firmly tell this someone to go sleep elsewhere, but my words make no sound. How inconvenient. It is starting to feel a bit uncomfortable, but the someone doesn’t seem to mind. Someone bends down, and lays on top of me for some unknown reason. Strangely, I can’t feel the weight, and it makes me believe that I’m rather strong. I try to push the someone away, but for no use. This might actually be my funeral, after all. I can’t move, I can’t speak. Breathing becomes quite impossible when this someone kisses me. I can’t complain, the kiss is thoroughly thought through, but I would like to know someone’s name before I approve kissing. What’s worse, someone has the tendency to melt into me. All of a sudden, I’m two, where I just hours ago were one.

The world feels different, somehow. I don’t know whether or not it is a good thing. It freaks me out a little. That is all.

imagiened resiliency

2011-04-11T12:02:00.005+02:00

Jeg vil så gjerne bo i et fyrtårn på ei øde øy. Fyrtårn får meg til å smile i all offentlighet. Flere ganger daglig, noen dager. Der skal jeg fiske i all stillhet, sitte i tårnet og se på ulestormen, telle de hvite steinene og tenke kreativt på hvor de kom fra, skumre, lytte, tenke adjektivfulle inspirasjonstanker, samle skjell uten å gjøre forskjell på de stygge og de pene. Hvis jeg kunne ta med kun tre ting, ville de vært ei penn, ei skrivebok, og en kniv. Da klarer man seg lenge. Legg merke til at jeg skrev penn. Det er stort. Blyant er for pyser, og jeg vil ikke uttrykke at jeg er ei pyse, selv om jeg kanskje egentlig er det. Det er mulig at jeg glemte at jeg hadde en IKEA-blyant i shortslommen. Men jeg kan ta med flere ting. Min øy med fyrtårn er ikke av den vrange typen. Jeg får til og med lov å ta med min spontankjøpte franske lommeordbok.

relapse and decompose

2011-04-06T09:27:00.007+02:00

Jeg synes det er viktig å legge planer som ikke er for vanskelig å oppnå. Det er livsnødvendig. Helst planer som ikke skremmer meg fra å tilnærme meg dem. Jeg vil ha sånne varme planer, som tuller meg inn i et ullteppe, og gir meg en varmeflaske som jeg kan ha på magen når jeg blir redd. De skal komme med te til meg, svart eller grønn, men overhodet ikke hvit. Hvit er for rene sjeler. Uten sukker, takk. Skal det være, så skal det være. Jeg er tross alt nordlending. Mine planer skal komme med utallige digresjoner som hindrer meg i å dø innvendig, men de må ikke lede meg på øde og ensomme veier med ville blomster i veikanten. Jeg stiller visse krav til dem, skal sies, men jeg bruker alltid blyant og aldri penn, så hvis en plan føler seg usikker og overveldet av mitt forventningspress, så finner den et brunostviskelær ved siden Post-its-bunken. Men jeg forventer egentlig sjelden så mye av dem. Jeg liker å se dem vokse, men jeg forventer aldri at de skal fly ut av redet. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å se dem fly. Det er så fort at de flyr for raskt for meg, uansett. Metaforene mine går i surr her. De sloss om oppmerksomhet, og drar meg og mine lesere i hver sin retning. Det gjør min nye plan også.

Her er planen: Det er ingen plan.

Hvorfor i all verden synes jeg det er så forferdelig skremmende? Jeg likte det bedre når planene mine inneholdt minst én tyrkisk pepper-klubbe. Takk og pris for at det er vår.

21 år, 4 måneder og 27 dager

2011-03-29T12:36:00.005+02:00

Dag tre av “prosjekt positiv”, og humøret stiger på det jevne. Sne er fint. Ja, det mener jeg. Mye vakrere enn slafs og usmeltelig gråis, sånn objektivt sett. Her er reglene:

1. Kun 10 minutter av kontrollert melankoli per dag.
2. Smil, og verden vil bli full av sol og festlige snestormer.
3. Kvitte meg med hardbarkede prinsipper som ikke lenger gagner meg.
4. Følge impulser, innføre nye æra, inspireres og lære fransk i midt i tidknapphetens århundre.
5. Alt det ovenfor.

For livet kan ikke leves i et 9,2 kvadratmeters rom fylt med voksende elefanter, destruktiv stemningsmusikk og hvite vegger. Nei. Det hjelper riktignok med et pustende kattekosedyr som er kjær nok til å både ha et norsk og et engelsk navn (Dyret og Little), men det holder ikke for meg. Jeg vet jeg krever mye, men jeg krever jo så sjeldent, og nå er min tid kommet for ta større plass her i verden. Det er nå eller aldri, og jeg har klipt av et armband som har preget mitt håndledd i over ett år. Det har vært et vanskelig år, det skal sies, men tid er kontinuerlig, tydeligvis, og jeg skal ta dens hånd og vandre langs nye eventyrveier mens jeg smiler i sol og festlige snestormer. Det må ikke nødvendigvis være Jesu navnedag for at man skal starte på nytt. Og jeg skal ikke starte på nytt heller, jeg skal bare skreve over den store blåheten som står urokkelig og sperrer utsikt til havet og andre store ting. Ja til alt. Nå vil jeg stå på hender.

rosa skyer

2011-03-10T10:30:00.003+01:00

De rosa skyene passerer stjernene stille utenfor vinduet, og du tar hånden min som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Det er noe med hender, det vet jeg, men det er noe mer med din hånd. Den bestemmer mitt humør på en fundamental måte. Joni Mitchell synger om kjærlighetens mange sider. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Selv om ikke et eneste stearinlys er tent, merker jeg at stemningen ikke kunne vært mer ideell for denne kvelden. Du stryker på mine blodårer langs armen, og komplimenterer meg på en veldig riktig måte. Jeg smiler og kjenner en ilende følelse av fnisende fjortis i magen. Du legger deg inntil min skulder. Jeg stryker gjennom det blonde småkrøllete håret ditt, og føler meg eldre enn på lenge. I kveld er det jeg som er din beskytter og engel, og jeg føler meg litt stolt. For det er rart. Jeg synes det er veldig rart. At en som deg har valgt en som meg til å stryke deg gjennom håret og gitt meg tillatelse til å holde hånden din. Det kunne ikke falt meg inn, egentlig, men nå sitter vi nå her. Du og jeg. Og venter på livet som drøyer det litt. For de rosa skyene kommer stadig tilbake, og lar oss ikke være alene. Du ser opp på meg, og verden føles spesielt enkel i et øyeblikk eller to. Så begynner du å felle tårer, og jeg ser på deg med lett fornektelse. Er du fallende? Du sier ingenting. Du bare kysser hånden min og forsvinner. I løse luften, som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Du forsvinner for meg.

Det er da jeg legger merke til at du ikke eksisterer for andre enn meg. Det er jeg som er din hånd, det er jeg som lener meg inntil min skulder, det er jeg som legger kyss og dråper på hånden min. Det er jeg som forsvinner. Det er jeg som faller inn i rosa skyer. Bare fordi rosa skyer vinkler verden i en litt annen retning enn realiteten. Det er jeg som er min beskytter. Det er bare det, at jeg ikke lenger er i stand til å beskytte meg mot meg selv.

undervurder aldri ditt behov for kaffe

2011-03-01T22:54:00.002+01:00

Lysten til farge håret rødt tar uforutsett over min hjerne, og jeg forstår at noe er unormalt. Jeg forstår at jeg er unormal. Jeg mistenker at det er hele hensikten. Impulsen er sterk, men samfunnsnormer er sterkere, og jeg tenker rasjonelt over at dette bare er mitt umettelige behov for å være annerledes og mystisk. Så foreslår jeg at det kanskje har noe med å gjøre at jeg er stresset og utilpass, og vil late som om jeg ikke bryr meg om konsekvenser. Jeg vil leke mystisk ovenfor meg selv, og når folk spør meg hvorfor i all verden jeg farget mitt naturlige stripede hår rødt, skal jeg svare at jeg ikke har peiling. Jeg følte bare for det. Fordi jeg er en sånn person som bare føler for sånt, og gjør slike ting uten å tenke videre over det. Spontant. Det slår meg hardt og brutalt at jeg aldri kommer til å farge håret mitt rødt. Jeg lyver verre enn Per, og jeg er ikke mer mystisk enn en motorvei. Jeg tror jeg skal prøve ut nytt hårskill, i alle fall.

till death do us apart

2011-02-16T20:12:00.000+01:00

Embracing Fear.
With an open heart.
Inviting him in.
I take his hat and coat, and say:
Just make yourself at home.
I am at home, he replies.
Very well, I say.
We sit down, and I serve warm tea with peppermint.

I cannot notice his black eyes.
Very obviously full of intentions.
My naïve politeness tells him my past and future.
While he paralyzes all my words and fills them with despair.
What an unfriendly thing to do after I served tea.

Then he kisses me.
His hopelessness infiltrates my breathing system.
I usually never kiss on a first date.
Fear breaks all my intensely imagined walls of protection,
And dives into my soul.
Seals my heart with impenetrable anxiety.
Beats it up with irregular punches.
He makes me feel way too much alive.

Cookies, I ask desperately.
Although I fear it is too late.
Fear smiles and puts a ring on my finger.
Dedication, he says.
Distraction, please help me, I whisper.
Lifelong dedication, he demands.
But Distraction never turns up at appropriate moments.

Fear kisses me a second time.
Then he moves in with all his friends.
While I stand hopelessly holding their coats and hats.
And fear life even more than death.
Hoping to wake up by drinking stronger coffee.

ny type dag

2011-02-06T12:02:00.001+01:00

Det var ikke før jeg hadde kokt ferdig egget mitt, at jeg oppdaget at jeg ikke var i ferd med å lage speilegg. Der hadde jeg hengt ved kjøkkenbenken, med fatet, kniven, gaffelen, bordsaltet, og ikke minst en forventningsfull og ferdigsmurt brødskive, klar. Tålmodig som jeg er, hadde jeg lydig stått og ventet på egget i 7 minutter og 45 sekunder, og det var ikke før jeg begynte å helle kaldtvann på det, at jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde et stekt egg å legge på min ferdigsmurte brødskive. Egget var bløtkokt, og ikke bare til å skjære i skiver for å legge dem i et pent og pyntelig mønster. Skal si jeg var arg. Og litt forvirret. Overrasket, ja, jeg skal si jeg var overrasket over at noen dager er faktisk sånne dager. Det visste jeg ikke, at sånne dager også eksisterer. Så lærte jeg vel noe den dagen med.

på nytt en gang til, på en måte

2011-01-30T16:45:00.003+01:00

Ambivalent tid. Motivasjonslysene mine har begynt studentlivet igjen, med heftige fester, underskudd på søvn og opplevelser, og med merkverdig lite effektivitet på alle områder. Og jeg? Ja, nei, jeg sitter vel gjerne og ser på dem i kikkert, og lurer på når de har tenkt til å begynne å arbeide for meg. Jeg tenker mitt, og håper at det skal være godt nok for et UNIVERSitet, og lengre enn det har jeg dessverre ikke kommet. Nok et halvår med i overkant mange “unyttige” studier som ikke fører meg lengre enn en posisjon som en allmennkunnskapsrik uteligger med null ambisjoner. Forhåpentligvis har jeg snille nok foreldre som kan gi meg husly om vinteren. Jeg dytter meg selv i retningen Ukjent -->, og satser det jeg eier og har på at det ikke er stup på veien. Hvis det skulle vise seg å være det, kan man i alle fall ikke skrive på min gravstein at jeg ikke satset alt på ingenting. Sånn er livet, diffust og abstrakt, fullt av doble nektelsesord i hver setning, slik at ingen ting gir spesielt mye mening når du har lest dem ferdig. På min gravstein ville det nok heller passet å skrive “hun satset ingenting på alt. i det minste”. Alt ettersom. Ingenting ettersom. Jeg er helt fascinerende dårlig til å tegne, men du skjønner vel tegningen. Men poenget er vel heller at det luktet vår fra vinduet mitt i morges. Sola, selv om jeg ikke kunne se noe til henne, gjorde denne søndagen lys helt til klokka halv fire (jeg antar at det var den, jeg liker ikke å tenke på at sneen kan stråle ut så mye lys uten en fysisk forklaring. Kanskje det er derfor Antarktis smelter), og jeg spiste egg til frokost. Jeg vil legge vekt på vårlukta. Det luktet vår fra vinduet mitt i morges.

simultaneously

2011-01-15T01:30:00.004+01:00

Det er noe jeg savner. Så veldig også. Det gnager på vemodighetssenteret i hjernen, som blir overarbeidet og må sende alle følelsene til hjertet. Bare fordi det er det organet som skal være sterkest. Det slår uansett, liksom. Uavhengig av hvilken informasjon det besitter. Så femti ustabile følelser fra eller til spiller vel ingen rolle. Et problem. Jeg vet ikke hva jeg savner. Da er det ikke så lett å gjøre noe med det. Man kan ikke ringe det man ikke vet hva er. Jeg savner umuligheten, jeg savner menneskene jeg har møtt og de jeg ikke har møtt, samt de jeg aldri kommer til å møte, jeg savner livet før, jeg savner livet som kommer, mest av alt savner jeg livet som ikke følger drømmer, jeg savner deg, jeg savner håpet, troen og kjærligheten, jeg savner til og med min kjære katt som døde da jeg var ca. 12. Blådag. Typisk blådag. Der alt jeg gjør blir litt galt og litt riktig, og jeg ikke helt kan plasseres i en sammenheng, nei, selv ikke i den store sammenhengen. Det er nok nå jeg skulle hatt et fjell. Et jeg kunne komme meg opp på like fort som en tanke, i det minste lik fort som ei tømmerenne. Det kan godt være et tre på det fjellet. Gjerne for meg. Det viktigste er at det er oversikt og utsikt. Over andre fjell. Og de skal krympe meg til en ubehagelig liten størrelse i et eneste stort Ingenting, og vise meg at det jeg savner er like mye Ingenting som Noe. For det gir jo ingen mening at Ingenting skal savne Ingenting. For alt jeg vet, og det er ikke stort, kan det være at Ingenting savner meg også. Nå savner jeg et slikt fjell. Himalaya, hvor jeg savner et slikt fjell.

Hva er det du venter på, spurte hun.
Skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.

ikke gå over bussen før veien har kjørt

2011-01-11T16:47:00.001+01:00

Da bussen kjørte forbi meg, stod jeg igjen og lo. Det ble så komisk alt sammen, og verden skiftet farge nok en gang.

- Herregud, den bussen der har virkelig lagt på seg. Den var ikke så lang sist gang jeg møtte på den.
- Ja, også så du de skittene vinduene da? Det er like før jeg føler jeg må si ifra til den!
- Ja, det var utrolig heslig, jeg kan vedde på at den ikke har dusjet på ukesvis. Gid, noe så ekkelt!
- Ja, det var vel kanskje ikke en genistrek å kle seg i hvitt, da heller.
- Uff, nei. Forresten er det også pastellfarger som er in nå. Jeg syntes dessuten jeg kunne lukte at den hadde drukket alkohol!
- Næh! Og her legger vi våre liv i bussens lange og skitne hender, og så kjører han med promille! UHØRT!

Tenk det. Enn hvis det virkelig var slik at man baksnakket ting like mye som mennesker. Haha.

dear christmas

2011-01-07T13:14:00.003+01:00

So I stand before you again.
As every year.
“Same procedure as last year, miss Sophie?
Same procedure as every year, James.”
Mourning you.
Even before you have left.

And I hope you will stop cooperate with Time.
You are following him like a stalker.
He is not God, you know.

Your wooden star,
Your tree filled with ecstasy and chocolate,
Your joyful music,
Your lovely candles and colours,
Your calm smell,
Your peaceful warmth.

I’ll miss every fragment of you, my dear.
Until I’ll see you next year.
Only to let me go another time.
Cause that is your nature.
So transitory.
It is your cup of tea.

I’ll wait for you anyway, anytime, anywhere.
All yours forever,

Astrid

magi

2011-01-03T18:43:00.002+01:00

på brua. stod jeg. på den grønne brua. over togskinnene. jeg pustet inn og ut ganske fort. på joggetur, egentlig. men det var så mange biler på parkeringsplassen, så jeg stoppet på den grønne brua over togskinnene. ei jente. en gutt. og jeg kom til å tenke på at hun kanskje var hemmelig forelsket i ham, der hun stod. hun diltet usikker og forsiktig etter ham langs perrongen. det var bare en så søt tanke, at jeg ikke kunne motstå å tenke den. jeg var også inne på at de hun kanskje var hans forfølger som han ikke kunne bli kvitt sånn uten videre, men den slo jeg straks fra meg. søt og uskyldig, gjerne litt hemmelighetsfull, kjærlighet er mer min stil.

disse to hørte toget før meg. og der kom det jammen. dagtoget fra trondheim. midt i mørket. ut av mørket. jeg følte magien av det overvelde min sjel. toget. det kom et tog til bodø. tog er det mest poetiske dyret jeg vet om. kanskje til og med mer poetisk enn leoparder og isbjørner.

det stoppet. rett foran meg. rett under meg. og jeg tittet på alle som skulle ut med forbausende mye bagasje. de får nok ikke engang halvparten opp i et bjørketre. jeg oppdaget togsjåføren. han satt der og ventet på signal på å kjøre videre. de bruker visst ikke flagg så mye lenger. kanskje de syns det ble for klisjé. jeg så toget bevege seg sakte framover. der fra den mørkbelagte brua mi. jeg vinket likevel. til sjåføren. jeg ønsket. å, som jeg ønsket. jeg har alltid tro på magi. så jeg fortsatte å vinke.

togsjåføren så meg. han vinket tilbake. var det sant? gjorde han virkelig det? kunne han se meg her oppe i mørket? jo, han vinket fremdeles. så tutet han en bitteliten tut. mens han vinket. og så kjørte toget videre under meg. som på film, egentlig. jeg kunne hoppet oppå taket når som helst. men det gjorde jeg ikke. jeg ble stående med ren lykke i hjertet og tærne, mens toget kjørte ut av mitt synsfelt. magien var sann. og fortryllende komplett. tenk. dette hendte med meg. for en ære.

samtale

2011-01-01T12:51:00.003+01:00

- Jeg håper det kommer noen snart. Det må da komme noen snart.
- Det kommer ingen. Vi kjenner jo ingen.
- Jo. Nei. Men jeg håper de kommer likevel.

mirakel

2010-12-15T15:54:00.001+01:00

Glitre står på kanten. Med hele sin bagasje lett tilgjengelig i tankestrømmene. Tredje etasje. Det er langt ned. Hele livet har hun ramlet ned fra himmelen, fordampet opp igjen, ramlet ned igjen, smeltet, reist kloden rundt og fordampet nok en gang. Hun har sett livsglade barn lage sin aller første snemann, rullet ned et trist kinn, hørt bekken klukke på vår, forsynt tordnet med vått våpen, sett mennesker drukne i de siste dråpene, og dalt ned helt overraskende på en julaften. Hun har fulgt hele kretsløpet. Alltid. Og nå er hun i ulage.

Alle disse fremmede snefnuggene faller systematisk ned rundt henne. De svirrer fram og tilbake for å bremse ned farten. Hun kjenner ingen av dem. De er så høflige. De snakker med hverandre selv om de ikke har noe å si. Og sier at det er hyggelig å treffes uten å ha blitt kjent. Roper ut at de skal snakkes selv om de vet at det aldri vil skje. For snefnugg er det mange av. Veldig mange av. Og plutselig har man blitt regndråper uten å få sagt ifra til andre. Man må reise over hele jordkloden sammen med de andre regndråpene. De vil aldri møtes igjen. De er anonyme for hverandre.

Glitre står på kanten. Og ingen vil merke at hun ikke svirrer. Ingen vil merke at hun lar seg falle rett mot gravitasjonskraften. Som i vakuum. I sitt eget evigvarende vakuum, som ingen har tid til å trenge igjennom. Et lite vindpust er det som skal til, bare. Så skal hun la seg falle. Helt ned. Uten å komme opp igjen. Kom så, vindpustet. Hvorfor så sjenert?

Vinden stilner. Glitre begynner å gråte og frykter for solen. Hun kjenner en forsiktig hånd på skulderen. Det er vinden. Han setter seg ved siden av henne og er helt stille. Hun føler ham trenge seg igjennom hennes vakuum. Han fyller det med oksygen, helt uten å si noe som helst. Glitre ser på ham. Han smiler og hvisker “takk” med øynene. Så blåser han opp til dans. Valget er hennes. Hun trer forsiktig ut på dansegulvet. Han ser på henne fremdeles. Hun begynner å danse. Han tar hennes hender, og de danser sammen. Og hun lar seg selv sveve. Han ser henne. I all evighet.

inhabil jeg er

2010-12-03T17:25:00.006+01:00

Selvsentrert du er.
Du tenker ikke utenfor deg selv.
Du er stengt inne i en boks og ser ikke lengre enn din egen lillefinger.

Håpløs du er.
Du valser rundt i sirkel.
Og kommer ikke fram til noen ting som helst.

Mørk du er.
Du tenker aldri noen rene positive tanker.
Alle må være dyppet i melankoli på en eller annen måte.
Og svart er din yndlingsfarge.
Så du kan gjemme deg i den.

Gal du er.
Du ser et fjell og hopper gjerne fra det.
Hvis ikke verden hadde passet på.
Og prater med fremmede på bussen.

Spontan du er.
Du river av deg alle klærne og hopper i sjøen.
Du griper det meste som kommer forbi av folk, dyr og klær.
Du ringer midt på natten.

Barnlig du er.
Du skuespiller hele tiden.
Aker.
Eller klatrer i furutrær fordi de så så inviterende ut.

Herlig du er.
Du er den alle vil ha.
Og du vet det.
Du synger høyt i glede.
Danser midt i byen selv om du ikke kan det.

Utopisk du er.
Prøver å være.
Uoppnåelig.
For den rette også.

eksamen

2010-11-26T20:24:00.001+01:00

Jeg går på veggen. Og det er jo i grunn fint. For det er ingenting på veggen. Den er fremdeles bare en sjokkhvit flate uten et eneste hint av personlighet. Det er slik det går når en tar for mange studiepoeng og har ambisjoner for dem alle. Så når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit at jeg går på den, kravler over den som et skutt lite dyr, vrir og vender alle ryggsøyler på den, sikler på den i utmattelse eller under helt vanlige narkolepsianfall, skriker til den i frustrasjon, synger til den i frustrasjon, maler på den med frustrasjon, prokrastinerer på den, leser og streker mellom linjene på den i søvne, søler den til med utallige kaffeflekker, gnur sjokolade på den og klatter en hel del stearin på den etter noe som kan likne en solid festival for motivasjonslys. Det går alltid ut over veggen. Og idet jeg pynter veggen med det siste jeg eier av negler, ler jeg en syk anti-formell latter, i mangel på humor i hverdagen. Og i helgene. Jeg tror kanskje jeg må tapetsere om igjen.

while waiting

2010-11-20T19:29:00.003+01:00

Today my day is green. Dark green. Strangely enough, considering the snow is twinkling of euphoria in the last sun beams of the year. Still, my day is dark green. With a little hint of orange in the upper left corner, and an invisible dilapidated cottage in the background. And all over the green, there are dozens of little dots of yellow in a rather chaotic order. To some it might look a lot like stars shining through the northern lights, but to those who are lucky enough to own a pair of binoculars, will find that the dots are actually tiny cones. Yellow cones. Naturally. Lying there, only because they are mandatory on green surfaces.

A mystical fog full of secrets is leaking from the ground, making an inexplicable sound that can make anyone blue. The smell. Yes, the smell is of a mix between magic and sorrow. In fact very similar to the smell of which you notice on the morning of a particularly freezing day, in the middle of autumn. The very morning you cannot tell with absolute certainty if it is autumn or winter. That is my dark green day.

Perhaps it will change. Then I hope it will turn light indigo. With four cute squirrels jumping around on a trampoline. Not because they got nothing better to do, simply because they felt like jumping on a trampoline. For fun. Decisive squirrels. And I want the moon leaning on upper left corner, occasionally laughing with a surprisingly cute and thin laughter, the kind of laughter that makes everyone else laugh. And in this indigo day, I'd like to be able to wander into that perfect, little, and visible cottage that doesn't have a key to it. And I'd like to sit there, with all my confidence, contentment and safety, and watch the four decisive squirrels rejoicingly jumping just for the fun of it all.

But for now, my days keep coming as dark green. I guess I'll just have to welcome them. Too. For all I know, they might come in disguise. At one point they might call out my name, say “look, Astrid! Look at me!”, pull off their costumes, and look at me with all their indigoness and false innocence, waiting for me to burst into a relieved laughter. For all I know, days might have the most wicked sense of humor. I cannot wait to see it.

den svarte skjorta

2010-11-15T14:35:00.004+01:00

Så mens jeg satt der og tenkte over liv og død og vaskemaskiner, kom jeg til å tenke på hva jeg ville tatt med meg hvis leiligheten min plutselig skulle begynne å brenne. Her og nå. Jeg ville ikke ha gått rundt grøten i timevis. Jeg ville revet med meg min blå IKEA håndveske (som på merkelig vis er større enn min mørkelilla langtursekk), og pakket ned det jeg fant etter verdien de har for meg. Det er mye å ta hensyn til, må vite. En må stille seg selv visse spørsmål. Er dette en ting som er uerstattelig og som ikke kan kjøpes på ebay eller i fysiske butikker? Har denne tingen en affeksjonsverdi som er verdt mer enn det som eventuelt kan kjøpes på nytt? Er dette livsviktig for min videre overlevelse? Ja, det er så meget en må beslutte der og da, midt i en brennende leilighet.

Bamsen min, Stine. Og da er jeg helt nødt til å ta med Sokrates også, for jeg tør ikke helt åpenlyst å gjøre forskjell på dem. Man skal jo helst ikke favorisere.

Datamaskinen. Den er lyseblå. Og så inneholder den en hel del bilder og lure tanker som en ikke kan bare kimse av.
Den svarte skjorta. Ja. Faktisk. Den svarte skjorta. Vi kommer nemlig så godt overens.

Ja, for Judy Garland-bildet finnes nemlig å få kjøpt. Lommekniven også. Til og med kaffen. Når jeg tenker meg om, går nok den svarte skjorta også an å få kjøpt. I en brennende leilighet kan man som sagt ikke tenke så mye. Men den står for noe unikt. Den er svart. Også er det en skjorte. Jeg kan ikke forklare på bedre vis. Jeg har slått av en prat med Kari Bremnes i den. Og jeg har studert latin i den, for det er det man skal ha på seg når man studerer latin. Og den får meg til å føle meg ekstatisk. Kanskje er den til og med viktig for min videre overlevelse på dette tidspunkt.

eplepai og blåbær-te

2010-11-11T11:12:00.002+01:00

Her har jeg gått rundt og trodd at når man ikke kan brette papir mer enn sju ganger, så kan man heller ikke brette andre flate brettbare objekter mer enn sju ganger. Det er for galt hva man tar for gitt å undersøke. Det stemmer i aller høyeste grad at man ikke kan brette et vanlig A4-ark mer enn sju ganger. Men så viser det seg at en kveld med eplepai og blåbær-te er alt som skal til for å oppdage at en serviett derimot, den kan faktisk brettes hele 8 ganger! Det er helt utrolig. Jeg er målløs, og hele min oppfatning av verden forsvant i løse luften. Hvis man kan brette en serviett 8 ganger, ja da er vel alt mulig? Senere empirisk undersøkelse bekreftet at også grønne plastposer fra Coop kan brettes 8 ganger, og min virkelighetsoppfattelse ble bare enda mer forskrudd. Utover kvelden overrasket aluminiumsfolie ved å kunne brettes fantastiske 9 ganger! Riktig nok med litt hjelp av en tang, men likevel. Så nå befinner jeg meg oppi himmelen et sted og svever i full forvirring og overveldelse, og ser absolutt ingen grunn til å komme ned igjen før nyttår. Verden er helt magisk. Takk og pris for det.

serenity

2010-11-02T23:32:00.004+01:00

Og det var den dagen jeg som vanlig hadde for lite mat med meg. Den ja. Som alle de andre dagene. Fordi jeg hadde litt dårligere råd og var redd for å bli tykk. Men den dagen var det orkan ute. Og jeg satt med latinen min og lærte om presens indikativ passiv og ante fred og ingen fare. Ellers er det ikke godt å si hva som var så spesielt med den dagen. Jeg hadde muligens bursdag, men jeg tror ikke det hadde noen relevans. Den dagen. Husker du ikke?

Et glimt av klarhet. Midt i tidsklemma og midt i tirsdagshverdagen. Et tidsstille øyeblikk av slående klarhet. Morfar? Men jeg la ikke merke til det, og da jeg fornemmet at det var der, hadde det allerede passert. Æsj. Borte ble det. I tiden og i rommet. I høyden og i lengden. Av det hele. Man kan jo ikke alltid være like mye tilstede. Og da kan det fort gå slik. At klare øyeblikk blir ignorert og forbigått før man får summet seg nok til å ta imot det med åpne armer og en kopp rund julekaffe. Det er trist, men ikke noe å gjøre med. Jeg setter på kjelen og venter på et nytt.

bakkekunst

2010-10-16T13:06:00.002+02:00

Her er flere som er opptatt av flykunst. Det er altså helt utrolig hva man kan finne på bakken. Bare den siste uka har jeg funnet en nynorskoppgave, et kryptisk kart, en handlelapp som befalte at jeg skulle kjøpe proteinpulver, samt en lottokupong. Men tenk å legge fra seg denne kunstneriske skjønnheten. Jeg er rystet. Men ekstatisk lykkelig for at jeg er den heldige finner. Jeg tror jeg må vie mitt liv til å skrive usakligheter på lapper og henge dem opp i øst og nord. Alle tegn tyder på det. Og kanskje plukke søppel.

opplevelsesrik

2010-10-12T19:20:00.004+02:00

Alene. Helt alene. Buss. Busstopp. Gå. Kino. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Trykke kredittkortkode. Kjenne nytrykket billett mellom fingertuppene. Godter? En liten sjokolade. Og smågodt til 16,50. Gå til kontrollør. Høre på lyden som utmerker seg når kontrolløren river av en billettbit. Le inni seg når kontrolløren forteller hvor salen befinner seg. Gå mot sal. Sette seg et annet sted enn billetten sier. Helt alene. I en mengde med par av forskjellige slag. Reklame. Samme reklame to ganger. Det gjør ingen ting. Parfyme for menn. Matros med fine muskler. Nissan Juke. Med fin sang. 20 minutter med reklame. Vite rekkefølgen på alle. Par av forskjellige slag som klager over samme reklame, og ler til samme reklame. Film begynner. Film av utenlandsk opprinnelse. Film ferdig. Fornøyd. Sitte ut hele rulleteksten. Selv om kinoansatte koster under føttene mine. Gå ut av salen. Gå. Legge merke til lydkulissen mye bedre enn før filmen. Tydelig påvirket av en fortellerstil. Se på mennesker. Gå. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Av de som er igjen. Kjenne nok en nytrykket billett mellom fingertuppene. Like stas som for to timer siden. Godter? Nei. Men et eple. Kontrollør. Løp til sal. Sitte et annet sted enn billetten sier. Reklame. Samme reklame to ganger. Fremdeles matros. Stas. Gutter som kommenterer samme reklame som par av forskjellige slag. Film begynner. Film slutt. Storfornøyd. Sitte ut rulleteksten igjen. Selv om kosteansatt blir lettere irritert. Gå ut av salen. Tomt på kinoen. Stå og tenke over det. Gå. Busstopp. Lydkulisse er et poetisk ord. Buss. Hjem.

Ganger 2,5. På tre dager. Man kan vel si. At jeg hadde litt underskudd på kultur. Penger brukt. Opplevelsespenger. Det blir ikke bedre. Eskapisme, sier du? Nei. Da hørte jeg vel feil da.

flykunst

2010-10-06T13:18:00.007+02:00

Skriveleifer er gjort med vilje. Sånn er det med flykunst. Den er aldri perfekt i forhold til, tja, la meg si, kafèkunst. Den må gjøres mye raskere. 1 time i lufta, der bare 15 minutter er med en kopp te tilgjengelig. Men den er perfekt i sin sjanger. Absolutt. Det er all flykunst. Man skal kunne finne fem feil på et ferdig flykunstverk. Det samme gjelder innenfor koppekunsten.

Jeg la en lapp i koppen da jeg var ferdig med den; Ha en fin dag, flyentusiasten! Jeg kom ikke på noe bedre. Flyvertinnen hentet koppen min, og jeg fulgte spent med på om hun så lappen. Det gjorde hun antagelig ikke. Men den ligger der likevel. Og det er en herlig tanke. Jeg tror jeg skal legge flere lapper der de ikke hører hjemme. Fremkalle smil der de ellers ikke ville vist seg.

husker du den gangen

2010-09-22T19:31:00.004+02:00

Jeg sitter på rommet mitt. I mitt lille skall, med et stort og trygt bilde av Judy Garland. Gigantisk verdenskart som viser at jeg ikke er så altfor betydelig. Stjernekart. Nostalgiske Mummitroll-bilder. Mine mest lojale kosedyr. Obligatoriske familiebilder. Bordlampe tatt rett ut fra Pixar-vignetten. Ja, sånn ser rommet mitt ut. Og jeg unngår med vilje å nevne den meterhøye bunken skolebøker som står i hvert sitt hjørne og gjør rommet mindre. Bare fordi det ikke passer seg i denne settingen. Jeg har peiling på setting. Jeg studerer filmvitenskap. Den står med all sin tyngde i venstre hjørne ved vinduet. Alt etter hvor du betrakter det fra. Stort skap, som for bare uker siden lyste av nysgjerrighet og sjarm. Men nå er den blitt angrepet av tysk ekspresjonismeskygger. Men jeg nevner ikke det heller. Settingen her er hyggelig. Fylt med Hollywood-lys fra alle kanter, dybdeskarphet og livlige farger. Musical, nesten. Det er like før jeg begynner å steppe på det sykt sterile skrivebordet mitt og synge ut om burgunderrøde blomster og skyformasjoner.

Jeg bor i blokk. En gul en. Det er fint. Jeg har utsikt til 24 leiligheter, der en hel flokk med folk bor. Og jeg kan se dem alle fra mitt vindu. Kanskje høres det litt suspekt ut, men det er sant. Nummer tre i andre etasje fra venstre irriterer meg litt. Tenke seg til hva slags merkelig skrue som fant på å ha en 70 tommers TV snudd mot vinduet, bare for å se på det til alle døgnets tider. På Cartoon Network. Uff. I etasjen under er det noen som alltid tenner stearinlys og fyrer opp i ovnen. Jeg vil være som dem. I skrivende stund står nummer to og fem fra høyre i øverste etasje og nummer fem fra høyre i andre etasje og lager mat. Og jeg lurer på om det er tilfeldig at to av dem har på seg knallrød skjorte. Jeg vurderer å ta fram en kikkert, men så kommer jeg på at det er mørkt ute, og at de faktisk kan se meg like godt som jeg ser dem. Vi er som en klynge storebrødre som passer på at ingen er luguber og kikker på hverandre i kikkert. Sånn er det å bo i blokk. Hvem hadde trodd det. Jeg håper de kan se mitt nesten litt upassende store Judy Garland-bilde. Jeg er jo bare 20, enn så lenge. Det er ikke vanlig å være så godt kjent med stjerner fra 40-tallet i min alder. Jeg spiller på det, i høy grad. Jeg er like stolt som en liten veslevoksen 9-åring som nettopp har lært seg et sjeldent fremmedord som kan brukes i mange sammenhenger.

Nå kan jeg knapt snurre rundt på kontorstolen min. Bøkene har krympet rommet mitt til 2 kvadratmeter, og syter noe helt voldsomt. De vil leses. De vil ikke glemmes. Jeg har Empati som mellomnavn. Det er det den usynlige E-en står for. Jeg klarer ikke å ignorere deres gråt, lenger. Pixar-lampen min ser på meg med uskyldig blikk. Jeg tolker det som et hint om at jeg bør slutte å se på Cartoon Network i naboblokka, og lese om ablativ og lære meg 3.deklinasjon. Videre. Infinitiv av "å se" i latin. Videre. Dixi.

høstsommer

2010-08-13T11:33:00.001+02:00

Så merkelig at alle trærne har grønne blader, nesten samme farge som de har om våren når alle bladene er nyutsprunget. Ganske rart er det også at sola er oppe så lenge på kvelden, og at den står opp så tidlig på morgenen. Merkverdig at det bare henger lette gjennomblåsbare jakker i gangen og at det ikke finnes spor av en eneste tung sko med loddent skinntrekk inni. Optimistiske bomullsdyner på sengene, naive varmeovner på 17 grader. Ingen vedkurv ved siden av vedovnen. Malplasserte sommersalg av sommerklær i butikkene. Forundrende at kalenderen henger der og stadig viser bildene til juli og august.

Jeg ser ut. 9 grader, tåkelavt skydekke, regn, vind. Det kan ikke være mer enn 3,78 % sommer der ute. Værdepresjonene kommer snikende innpå meg, og jeg ser desperat etter noe som er konstant. Jul. Jula kommer snart. Litt for tidlig? Ja. September? Nei, det er for kaldt. Oktober. Der ja. Det er oktober. Slutten av oktober. Jeg setter på en kjele med vann i stedet for å bruke vannkokeren fordi det høres lunere ut. Finner fram Høst-te, nok en utgave av Advents-te, bare at den har mindre kanel og mer eple. Krydder-te. Jeg tenner lys midt i stua som ikke vises fordi det flommer grått lys inn i stua, av den naturlige årsak at det ikke er vinter og at sola fremdeles finnes bak skyene der et sted. Men det tenker jeg ikke på. Jeg har ikke sett den på uhorvelig lenge, og jeg har begynt å tvile på at den eksisterer lenger. Det er oktober. Jeg har bestemt meg, og det skjer såpass sjeldent at jeg må pent holde krampaktig ved det jeg har besluttet.

Leter fram melankolibøker. "Sent i november" av Tove Jansson. Det er så snart november at jeg kan begynne å lese den nå. Fyrer opp i ovnen. Jeg setter meg ned i min lune høst, tuller meg inn i et ullteppe, tetter til alle små sprekker som det kan strømme kald luft inn fra, leser melankoli og drikker høst-teen min, og ler i mitt stille sinn. Litt drøy spøk kanskje, men den lurer ikke meg, den høsten. Det kommer vel en sommer til neste år.

klyngedannelse

2010-07-29T01:05:00.000+02:00

Vi samles ved vinduene. Vi klynger oss sammen som noen frosne pingviner, og ser ut av glass. Oversikt, perspektiv, verden. Verden, ja. Den er for stor. Det er vi enige om. Den er så stor at bare den delen som får plass i vindusruten er nok for oss. Vi tør ikke se lenger. Utenfor den verdenen vi ser, er det mye mer verden. Det er flere mennesker. Det er flere byer, flere fjell. Mer ondskap, mer kjærlighet. Altfor overveldende. Det er vanskelig å fatte. Det er bare nok.

Vi puster på glasset, og lager figurer som passer inn i vår virkelighet. Vi kan bestemme helt selv hvordan de skal se ut, oppføre seg. Og hvis figurene en gang kommer ut av vår kontroll og begynner å leve sine egne liv, så kan de aldri komme seg ut av glasset. Det er der de er skapt, og det er der de kommer til å fordampe bort. Det er trygghet i et nøtteskall. Duggfigurer på vindusglasset.

Vi står med hver vår tekopp, fylt av en god te som ikke så mange vet om. Det er en visdoms-te. Vi later som om det er en te som vi blir vis av, men så er det egentlig bare tull. Men hvis vi tror nok på det, så stemmer det. Tankens kraft kan gjøre mer enn lite. Det har erfaringen vist oss. Noen sa at man kan gjøre seg selv varm selv om man sitter helt i ro i 20 minusgrader. Man skal bare tenke på at varmt blod strømmer i kroppen. Vår tankekraft er ikke så godt utviklet, men vi kan tenke oss glade. Det er jo en prestasjon. Selv om det er mye enklere å tenke seg trist. Vi havner som oftest på melankolsk. Det er det vi gjør når vi står ved vinduet og ser på en passelig stor dose verden. Det er ikke stort mer å gjøre. Av og til tar vi fram et stykke papir og skriver om våre melankolske tanker, men oftere lar vi dem sveve ut av vinduet og bli borte. Vi skulle ha stengt av ventilen.

Dagene går. Det skjer helt automatisk. Det kan vi ikke gjøre noe med. De bare er sånn av natur. Vi står og ser på dem. De lager hvite figurer på blå bakgrunn, gradienter av mørke gråfarger, og horisontale, rosa streker langs bakken. De lager flakkende prikker på himmelen, og grønne blafrende slør som strekker seg lenger enn vi tør å se. De skifter stemning flere ganger i året. Brune, grønne, gule og svarte dager. De er vakre, dagene. De har sin egen type sjarm. Det kommer naturlig for dem, det er ikke noe de må tvinge fram på en anstrengt måte. Vi vil ikke gå glipp av dem, så vi står ved vinduet og titter på dem. Dugg, visdoms-te og frykten. Her står vi for alltid.

sjalottløken

2010-07-07T12:33:00.001+02:00

Det er alltid det konstante maset om sjalottløken. Det er liksom alltid den som velter det vannfulle glasset.

Han sitter og ser ut av vinduet. Det regner igjen. Som i går. Som dagen før. Som dagen før der igjen. Det har regnet i to hele uker nå. Men det plager ham egentlig ikke så mye. Det er en utmerket unnskyldning for å kunne sitte inne å se på fotballkamp og sykkelløp, i stedet for å herje ute i grønnsakshagen eller langs de forvokste syrinbuskene. Han har i grunn aldri vært en uteperson. Men han har alltid framstått som en, til sin store ergrelse. Man skal aldri framstå som noe man ikke er. Det har han forstått nå. Han har framstått som noe han ikke er hele livet. Og nå sitter han i det.

Det er sjalottløken igjen. Det er alltid sjalottløken. Han skulle handle, for det er alltid han som handler. Hun har gjort det temmelig klart for ham at det er mannen i huset som skal handle. Det er en norm i dette huset. Det er ikke skrevet ned i huslovene som henger på kjøleskapet og skriker ut det ene og det andre. Hun skriver handlelisten, for hun vet best hva som trengs for å leke hus, men det er han som skal handle. Hun skriver løk. Han kjøper løk. Men hun mente sjalottløk og ikke vanlig løk. Han er ikke flink til å lese mellom linjene på handlelister, og han kjøper vanlig løk. Da blir det bråk. Hun slamrer med dørene og skriker om at han skulle ha hørt bedre etter da hun skrev handlelisten mens han spiste frokost. Hun sa det til ham, mener hun. Han hørte kanskje ikke etter fordi han var opptatt med å tenke på den gangen i Hellas da ungene enda var små, da han så hun han ikke visste navnet på bade i bassenget ved hotellet. Han forlater rommet med en unnskyldende tone, stille og mumlende, men veldig skyldig. Ja, han skulle ha hørt etter, kommer det fram.

Han setter seg i sofaen i stua og ser ut på det treet som hun ikke klarer å bestemme seg for om skal kuttes ned eller ikke. Hun lager sinte lyder på kjøkkenet, og han hører at hun mumler noe som han egentlig skal høre. Men han lukker ørene. Dette kommer nok til å vare et par uker, tenker han. Det gjorde det forrige gang. Sånn er det bare. Sjalottløk er viktig. Man kan ikke si noe på det. Det setter en helt annen smak på maten. Og er det viktig med en annen smak på maten. Det er helt essensielt. Det må til for at et forhold skal fungere og vare, tenker han. Så lengter han etter moussakaen de spiste i Hellas.

is this happiness, i asked

2010-06-29T19:46:00.002+02:00

i think i might love you, i said.
all out loud.
unexpectedly.
i didn’t mean to say it,
it just sort of slipped out.
i think you might be the love of my life,
i just had to continue.
(stop talking now)

i’m sorry, i said.
i always keep messing things up.
i feel like the elephant in
the fancy glass store.
(no, really, stop now)

it’s true.
i think way too much, i said.
apologetic.
then i looked down again.
the ground was sandy.
the beach usually is.

to have your full attention.
i can’t imagine anything better.
but you are flirting
with the whole world.
(that was not a compliment)

i’ve said too much.
too fast.
i will regret it.
note to self
never be so honest.
it hurts.
(then you kissed me)

framtidsplaner

2010-05-27T23:54:00.004+02:00

Den gang da, hadde jeg tre alternativer:
- Bli filosof
- Bli astronom
- Bli psykolog (faktisk)
- Back-up-plan: Bli bonde. (Ja! Jeg vil bli bonde, så kan jeg være astronom, filosof og psykolog på si.)

Løpet var lagt opp, og jeg var fornøyd. Det er jo klart man skal bli det man tenker først. Men dette var på den tiden jeg var fast bestemt for at, når jeg ble stor, så skulle jeg ha hest i stedet for bil, og jeg skulle aldri spise poteter, fiskegrateng eller chilinøtter.

Senere oppdaget jeg at hundre kroner ikke var uendelig mange penger, og at smågodt stadig ble dyrere. Jeg begynte å tenke økonomisk. Jeg forstod det slik at filosofer ikke tjente så mye mer enn innsikt, hvis man ikke var ekstremt entusiastisk og skrev bøker som ble oversatt til 50 språk, og i tillegg het Jostein Gaarder. Astronomer var det heller ikke bruk for lenger, siden Knut Jørgen Røed Ødegaard var astronom nok for hele Norge (det gjelder å ha dobbel a i navnet sitt. Jeg har bare én. Da hjelper det lite.) Etter en tid som hobbypsykolog, fikk jeg høre så mye hårreisende, at jeg begynte å tenke altfor mye i feile tankeretninger. Bonde. Ja! Men ikke på sånne svære gårder som faktisk tjener noe.

Ny plan:
- Bli engelsk skuespiller
- Bli astronaut
- Bli svært suksessfull forfatter

Joda. Det sier kanskje seg selv.

Etter en del tenkning fram og tilbake, kom jeg fram til... ingenting. Bare etter ett år, har jeg allerede blitt kjent som den evige årsstudium-studenten. Jeg har skjønt at dette kommer til å gå i retning vest, og akseptert det. Hver gang noen spør hva jeg skal bli, svarer jeg ett av disse alternativene.
- Uteligger (enten ved siden av Trevi-fontenen i Roma=steinrik, eller rett ved et lite gårdsbruk med snille mennesker som gir meg mat, og husly hvis det regner)
- Leiemorder (jeg hører det er godt betalt, og med alle mine årstudiumer så har jeg jo temmelig mye kunnskap om mye rart. Latin, for eksempel. Det må man jo kunne for å bli leiemorder. Sånn er det bare.)
- Sær person som har flyttet ut i skogen eller på fjellet for å leve livet. Helt enkelt.
- Steppegeni på turné i Italia (forhåpentligvis sammen med pianospillende Guro, trampolineekspert Susanne og sjonglerende/adjektivfortellingskribenten Sille. Jeg ser det for meg. Jeg tror vi kommer til å tiltrekke oss over gjennomsnittlig mye oppmerksomhet)
- Lite suksessfull forfatter/kafégjenger
- Evig barn

Ikke noe å si på ambisjonsnivået med andre ord. Og til neste år skal jeg lære meg å fly uten teknologiske hjelpemidler. Men én ting har i alle fall holdt seg siden barndommen. Når jeg blir stor, skal jeg aldri ha fiskegrateng til middag. Puh. De viktigste grunnsteinene av min personlighet har ikke forvitret.

nåh?

2010-05-23T00:08:00.003+02:00

Nå? Er det min tur nå? Allerede? Kan jeg ikke få leve litt til? Bare litt? Jeg har jo skjønt at det går mot slutten, men jeg har ikke helt skjønt dette med døden. Jeg synes det ville vært rart om jeg bare skulle bli helt borte sånn plutselig. Nesten litt uhøflig. Som om ingenting har hendt. Som om jeg aldri har levd. Som om jeg aldri har betydd noe.

Jeg forventer ingen stor avskjedsfest eller helgenutmerkelse, det er ikke det. Men jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan dette skal foregå. Jeg har ingen erfaring med å dø, og gruer meg litt for hva det forventes av meg. Når jeg tenker etter, så er jeg ikke helt klar heller. Det går så fort, dette her.

Det var vel ikke meningen å skulle dø så tidlig, tenker jeg. Det må være en feil i papirene. Det kan fort skje. Er det noe jeg forstår godt, så er det småfeil i papirer. Jeg får alltid angst når jeg skal skrive med penn i formelle papirer, og gjør feil hele tiden. Det skal så lite til. Litt nervøs eller litt uoppmerksom, kanskje. Så er det gjort. Men jeg synes kanskje at dette var litt i overkant viktige papirer for at noen skal gjøre en sånn feil. En sånn feil som får så fatale konsekvenser for noen. En liten strek her, og et lite punkt der. Feil kolonne. Eller noe. Jeg synes det virker litt for tilfeldig. Det er bare det.

Det er ikke mørkt ute lenger. Det blir ikke mørkt på denne tiden av året. Det er en helt herlig følelse, og jeg tror aldri det kan finnes en bedre følelse enn det. Sommeren tar over sånn helt plutselig, og med den, kommer tanken på uendelig ferie med uendelige muligheter og fjellturer midt på natten, og det er alltid den beste tiden på året, tenker jeg. Så kommer høsten og det lukter gult løv og himmel med lavsol i hele lufta. Og jeg tenker at det kan umulig finnes en bedre følelse enn dette. Vinteren kommer med et mykt brak, med jul og stearinlys og poetiske snefnugg langs lyktestolpene, og mens jeg vandrer opp alleen langs ydmyke, bøyde trær tenker jeg; nei, man kan faktisk aldri føle seg så lykkelig som jeg gjør nå. Våren kommer igjen, og tar med seg løvsangere som synger ut sin livsglede, mens jeg sitter i parken og observerer folkemengden som smiler, griller og går på line, og jeg tenker at livet aldri har vært bedre. Det er så merkelig. Jeg er i vårens filosofiske boble nå. Men jeg skal aldri få oppleve en sommer, høst eller vinter igjen. Det er ikke til å forstå. Nei. Det er ikke til å skjønne seg på.

Svart, liksom? Borte. Sånn på ordentlig. Ikke bare lekeborte. Ikke bare tulleborte. Men faktisk, ordentlig borte. På ordentlig. Utenfor universet-borte. Før The Big Bang-borte. Vakuumborte. De sier at man lever videre i andres minner. Men jeg har problemer med å forstå hvordan mitt sinn kan splittes i tusen biter for å boltre seg i andres mange tanker. Og komme og gå i andres bevissthet. Konstant være der, eller glimte til i svake, nostalgiske øyeblikk. Vil jeg få vite om det selv? Kanskje det er jeg som må ta initiativet. Kanskje det er jeg som må trenge meg på i andres svevende tankerekker. Jeg vil jo ikke være klengete, det har alltid vært min store frykt. Og det skal sies at jeg ikke er spesielt initiativrik heller. Hvis det er sånn det fungerer, vil jeg mest sannsynlig bli totalt vakuumborte. Nei. Det er ikke så greit å være død. Jeg foretrekker å være levende, tror jeg.

Så. Ja. Det er vel ikke min tur helt enda? Det passer litt dårlig, nemlig. Jeg skulle så gjerne sett sola en gang til. Eller teste ut om vannet fra badkrana virkelig smaker bedre enn vannet fra kjøkkenkrana. Og så kanskje også spist ei til jordbær. Grave tærne ned i glovarm sand og bli overrasket over at sanden er våt og kaldt under det varme laget. Finne et kosedyr gjenglemt i ei grøft, og ta det med inn og kalle det for det det heter. Se vår nærmeste galakse og irritere meg over at den blinde flekken på øyet gjør at jeg aldri kan se rett på den. Skrive et dikt full av nymotens klisjéer. Prøve å gå på miniski, det er så lenge siden sist. Se en til film som gjør meg glad og trist på samme tid. Lære meg å spille munnspill og piano. Lære meg et helt nytt ord. Fascineres av dumme lam som ikke har styr på bakbena sine. Stryke min kjære katt som ligger i vinduskarmen og tenker sitt og ingenting. Det er bare det. Jeg skal bare, jeg skal bare. Og så vil jeg fiske i fjellvann, for det er livet selv. Kan jeg ikke det? Først? Bare litt? Jeg behøver ikke å lære meg og spille piano hvis det tar for lang tid, men munnspill må jeg simpelthen bare lære. Nei? Akkurat nå? Nåh, liksom? Kan jeg legge ned veto?

you are no waterfall

2010-05-03T19:01:00.006+02:00

You are no waterfall, my friend.
Even though you feel like one,
act like one,
appear like one.
Try to follow the stream.

You are no tree, my friend.
Even though you stand in rain,
livid wind,
playful blizzards.
Try to climb it.

You are no bird, my friend.
Even though you can sing,
make me smile,
bring me happiness.
Try to reach the sky.

You are just another dreamer,
who dare to dream.
And for that
I love you.

hallo?

2010-04-08T16:46:00.004+02:00

Jeg har en personlighetskrise. Det er lite passende siden jeg nettopp hadde funnet meg selv og blitt god venn med meg selv. Jeg trivdes i mitt eget selskap, jeg og meg hadde det helt fint i lag. Vi hadde lange gode samtaler der vi alltid ble enige. Vi gikk på fjellturer og på harmoniske fisketurer sammen. Da vi en sjelden gang lagde middag sammen, var det alltid en gøyal affære for vi var begge særdeles usikker på hva vi holdt på med. Vi kunne sitte i timevis å bare se ut av vinduet og tenke over alt som var fint.

Nå er det ikke slik lenger. Jeg er fremdeles den samme, men meg har en tendens til å skli overdrevent ut i den ene og den andre retningen. Alltid med et forvirret og flakkende blikk, på leting etter et fast holdepunkt i hverdagen. Meg klarer aldri å bli enig med verken seg selv eller jeg lenger. Meg er ikke til å få kontakt med, og er som en stor dunge sandkorn av forskjellig størrelse som siles gjennom hendene mine. Jeg er redd for at de sandkornene med de beste egenskapene og kvalitetene siles bort, og at jeg blir sittende igjen med grove, ubestemsomme leirebiter uten karakter.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er flittig bruker av prokrastineringsmetoder, og tenker at jeg bør la meg få holde på som meg vil, og se hva som skjer. Man bør jo ikke rote seg inn i ens egne kriser, det kan gå riktig galt. Man må bare la tiden gå, og håpe at den leger alle sår og riper i lakken. Nå merker jeg at jeg blir litt svevende selv. I gamle dager, da jeg og meg var ett, var alltid meg så god til å få jeg på bakken igjen. Nå blir jeg bare svevende her oppe. I usikkerheten og ubesluttsomheten. Ja, jeg ser tydelig at jeg har et problem her. Jeg er redd for at kanskje ikke jeg heller er den samme lenger. Hvordan skal dette gå, mon tro?

I just realised now

2010-03-06T19:26:00.003+01:00

that Time is passing. And it’s supposed to pass. That's the only thing it knows how to do. That is what it always has done. Obviously it doesn't bother it. I think that is perhaps why we've never got along that well. I feel like stopping, and Time feel like going. It is never a good idea to try stopping, because Time doesn't really care. It just passes you by without asking if it's ok with you and without even looking back to see if you're coming along. That is rude. I think. I don't know why I'm trying so hard to be friends with Time. I don't like rude friends. I'm trying too hard to please it. I'm saving time and I'm saving money just to have some quality time with Time. But to Time, neither money nor quality matter. Ignorant. Just like Space. I won't start talking about Space now. Let's just say that that's another rude friend I've got.

I should find some new friends.
I've heard that orange is quite nice.

sometimes, I am taller

2009-12-11T12:20:00.005+01:00

Jeg er et adventsmenneske.
Det klinger så fint.
Hurra for det.
Hurra for advent.
Hurra. Generelt.
Og for Inger Hagerup.
Jeg har vokst én cm.

moon river

2009-11-23T00:09:00.011+01:00

Det er noe som ikke stemmer.
Det er mørkt.
Det har det vært lenge nå.
Men det er det alltid på denne tiden av året.

Det er stille.
Jeg bor jo på et særdeles avsidesliggende sted.

Jeg er så våken som overhodet mulig.
Og det er ikke kaffen.
Jeg er så våken at jeg ikke trenger kaffe.
Men jeg drikker den likevel.
Det er noe med stemningen.

Ja.
Det er sant.
Det er noe med stemningen.
Den er altoppslukende.
Den rommer hele rommet.
Den rommer mer enn bare rommet også.
Den rommer hele universet.
Og den har laget rom i meg.
Tomt rom.

Jeg merker at jeg blir filosofisk. Jeg får lyst til å tenke langt utover det som er vanlig. Jeg får lyst til å tenke helt til dit man føler at man faller utenfor en klippe. Det blir for stort, og man tør ikke tenke lenger. Mine tanker stopper som regel ved kanten av "men hva var da før den lille klumpen med kjempetett stoff?". Jeg blir svimmel og trygg på samme tid, og stopper meg selv i å fantasere. Jeg ser alltid for meg at jeg står på Gibraltar-klippen. Jeg har aldri vært på Gibraltar. Men det er ofte varmt der jeg står, og vinden slår i mot meg og minner meg på at jeg eksisterer. Så faller jeg nesten utenfor, helt som når man skal til å sovne. Det er slik det føles å tenke for langt.

Ja, den filosofiske stemningen er absolutt tilstede.
Det er et hint.
Det lukter stearin, men det kan komme av stearinlysene,
og jeg vil ikke stole på at det kan si noe hva som ikke stemmer.

Jeg får lyst til å rydde.
"To nest".
Å rede?
Nei.
Å nøste.
Jeg vil kalle det for nøsting.
Jeg får lyst til det i alle fall.
Å nøste.
Det er ikke ofte.
Det må taes til betraktning.

Den samme sangen på repeat.
Joda.
Det er nok også noe som kan forklare dette mysteriet.

La meg oppsummere:
- mørkt
- stille
- våken som bare det
- merkelig og mystisk stemning som gjør meg filosofisk og gir meg en ustyrtelig lyst til å nøste
- sang på repeat.
Hm.

Jo.
Jeg vet det nå.
Jeg snur døgnet i feil retning.
Igjen.
Det er fort gjort.
Jeg har ikke verdens beste retningssans.
Det er natt.

Hva faller ned i mitt hode nå?

2009-10-22T00:02:00.003+02:00

JUUUL, telys (ja, den var kreativ, gitt), gule ballonger, rim på marikåper, jul igjen, flaskepost, hybelkaniner, søte perfekte lam, søte uperfekte lam, julepynt, jojo, siledress, den alleen snekledde trær lagde over gangveien før, hvordan man tidligere ønsket at sommeren skulle vært på vinteren og vinteren skulle vært på sommeren, og hvordan man nå er fornøyd med den årstiden som kommer, katt som ligger på rygg og later som om den er et gulvteppe, sne, buss, stasen det er å ta tog, ullteppe, grønn, hvordan man mente man hadde skapt et glimrende mesterverk hvis man spikret en liten kloss oppå en stor kloss, moltetur med Morfar, Immanuel Kant, lykkestein som gjør at man kan fly i drømme, Judy, lester på skolen, lykt, Snusmumrikken, peisknitring, alle mulighetene en enkel pappeske gir, kosedyr på speidertur, Pegasus, ris, hjemme, klatretrær som få mestrer, Palikir (hovedstaden på Mikronesiaføderasjonen), sangtekster i lommen, morsomheten med at bærtur kan bety flere ting, broer, latterlige elver, sol i november er som kveldsol hele dagen, november generelt og hvor vakkert ordet lyder, karamell, paraply, samlere, nostalgi selvfølgelig, sove? nå?, sove hos gjester, bål, at skuespill er avansert leking og at man kan skuespille for seg selv når som helst, ja, sove nå. Jul. Igjen.

Livsglede

2009-10-03T10:37:00.005+02:00

Jeg er inspirert av Solveigs blogg. Takk og pris for Judy.

Bruksanvisning: Farge TV med fjernkontroll

2009-09-10T10:15:00.005+02:00

Ja, det er klart. Man må farge sitt TV med fjernkontroll. TV-en kommer i svart hvitt, så man må farge den helt selv. Det er jo i grunn ganske greit, spesielt hvis man er fargeblind. Eller hvis man ikke liker rosa.

Hvordan? Jeg tviler på at man må ta i bruk tusj. Tusj er ikke bra. Tusj går alltid gjennom papiret og lager malplasserte merker på bordet. Nei, dette er nok en digital sak. Man skal sikkert bruke knapper. Forhåpentligvis kan man bruke de knappene som er på fjernkontrollen, så man slipper å lete etter egne knapper.

Jo, vent. Det står jo at man skal farge den MED fjernkontrollen. Hva med å lese overskriften på bruksanvisningen før man setter i gang. Dette er ikke så vanskelig, man må bare trykke på de riktige knappene. Jeg vil tro at de knappene som har farge på seg er et godt sted å begynne. Jeg trykker på dem. Rød, grønn, gul og blå.

Dette blir nok bra, skal jeg se.

Astrids møte med en voksnere verden

2009-09-01T12:32:00.004+02:00

Trondheim er rar. Det regner. Det er sol. Ofte med et par minutters mellomvær. Første dag her klarte jeg helt ufrivillig å få med meg fire kondomer. Jeg våkner halv åtte hver dag, uavhengig av når jeg legger meg. Kaffen går atskillig lettere ned. Lesing går atskillig saktere. Jeg føler ikke behov for godter av noen type. Jeg føler i grunn ikke behov for så mye mat i det hele og det store. Ei uke føles som tre. Tre uker føles usannsynlig. Jeg er forvirret. Ganske bortkommen. Litt innestengt. Jeg har fire hav av tid, får gjort så lite, men er svært travel.

Jeg har flyttet ut. Det er uvirkelig. Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bo et annet sted enn hjemme? Ikke jeg. Det er jo hjemme som er hjemme. Hvordan går det da an å bo ikke-hjemme. Borte. På toget ned til Trondheim så jeg film. The Wizard of Oz. Moralen var "There is no place like home". Du kan så si. Strategisk tid å se den på.

Men jeg har da innrettet meg her på et vis. Jeg har et rom som ser særdeles Astrid ut. Jeg har de tre mest nødvendige tingene. TV, vannkoker og et gigantisk bilde av Judy Garland. Da kan hvem som helst overleve. Jeg overlever her med to andre. En franskmann og en nederlender. Jeg kommer til å bli et geni i engelsk.

Likevel kommer små øyeblikk av den ubeskrivelige gode følelsen av absolutt lykke over meg fra tid til annen. Den jeg har kjent på så ofte i hele vår. Den som gjorde at jeg forelsket meg i et så enkelt ord som swell. Den som kom over meg hver gang jeg klarte å lage steppelyder som passet sånn noenlunde til musikken. Den som framkalte en herlig gåsehud de få gangene jeg har klart å treffe de høye notene på Judy-sangene. Lykken overrumpler meg i et par brøkdeler av et sekund, men jeg kjenner den likevel. Kanskje dette skal gå bra, likevel?

Oppdatering

2009-07-18T09:49:00.004+02:00

All is well.
All is swell.
Why is the word swell out of use?
It's such a swell word.

"How are things?
Oh, they're just swell!"

Reminds me of Fred Astaire. Those good old times!
Perhaps I should stop looking at that old movies-channel.
Something tells me it's not so good for me.
I'm kind of influenced by it.
I've seen 10 Judy Garland-movies now. They're just swell!

Don't be worried. I really am having a swell time.

Esperanto estas mia nova amo! Aldonaĵo Judy, komprenebla:)

2009-06-17T09:13:00.009+02:00

Jeg har vært på landsmøte i den norske Esperanto-foreningen. Det er ganske stas. Kongress. I Os. Postnummer 5200. Det høres glitrende flott ut. Er ikke det et skritt ut i den voksne verden, så vet ikke jeg. Vi var hele fem ungdommer på ungdomsmøtet. Godt oppmøte. Og aldersgrensa for å være med i Norsk esperantoungdom er 30 år.

Men dette er ikke noe å le av. Eller man kan jo humre litt hvis man føler for det, for vi esperantoentusiaster har lært oss å være en anelse selvironisk når det kommer til denne delen av våre interesser. Om vi hadde tatt dette helt på alvor, ville vi blitt brutt ned helt til grunnmuren ganske øyeblikkelig. Vi tåler litt latterliggjørelse.

Jeg har over lengre tid hatt mine tvil om at det faktisk finnes noen på min alder som lærer seg dette fantastiske språket. Og hvis de finnes, har jeg tenkt, så må de da være ganske sære og merkelige mennesker. Jeg har latt meg påvirke av omverdenen. Jeg har forventet et skrekkeksempel av et folk. Med merkelige livsstiler og med stor tro på anarkisme og andre rare ideologier. Men der tok jeg grundig feil. Dette var en flott gjeng med hyggelige mennesker. Det eneste unormale ved dem var at de hadde et kunnskapsnivå og engasjement på over det gjennomsnittlige. Jeg har blitt inspirert til å fortsette med min hobby, og engasjere meg ytterligere. Og neste landsmøte er jo i Tromsø, i det berømte NORD-Norge (og da er det jo så nært Bodø, for det er jo også i NORD-Norge!), så da må jeg jo delta:)

Jeg føler meg godt mottatt. Det er spesielt gøyalt at den eldre garde setter sååå stor pris nye ungdommer. Og det gjør de særlig hvis det er av den kvinnelige typen som er bosatt helt oppi Bodø. Det er visst en sjelden type medlem det, ung, kvinnelig og fra Nord-Norge. Det går rykter om at det en gang har vært en stor og aktiv esperanto-lokalklubb i Bodø, men at den døde ut. Bokstavelig talt. Av naturlige årsaker.

Jeg føler ansvar. Jeg vil rekruttere. Det skal bli min neste fabelaktige, forrykende og overdimensjonerte master plan. Kristin, er du med?

Judy again

2009-06-05T12:00:00.009+02:00

Hver dag er en strålende dag. Hver dag lærer hun seg en ny Judy-Garland-sang og har snart en hel great collection i hodet. Hun valser rundt på jobben og danser i takt med musikken. Mp3-spiller er ikke en nødvendighet når man mestrer sangene helt supert i fantasien. Hun trives nok best i selskap med de over 70, eller de over 40 med en del kunnskap om fortiden. De vet hva hun snakker om, og ser ikke rart på henne når hun sier fram sine interesser med stor entusiasme.

I det siste har hun merket en håndfull mennesker på jobben som valgt å ta litt avstand. Hun som en gang var en litt gjennomsnittlig merkelig person, har nå blitt tatt skrittet helt ut og blitt totalt uforutsigbar og uforståelig. Hun babler i vei om språk og Casablanca-gamle skuespillere som ingen har hørt om. Selv tenker hun at dette er jo en flott måte å utdanne flokken med nisjekunnskaper, og hun føler seg som en vandrende NRK. Det ser heller ut til at flokken ikke setter spesielt pris på NRK, og vil heller være sammen med en lett TV2 på en tirsdagskveld. Det er i grunn svært peculiar (som Judy ville sagt) at hun ikke bryr seg lenger. Kanskje hun har endret seg? Og hvem blir vel ikke valsende glad av en sang som heter "Get happy"?

For å jevne det hele ut litt så tenker hun å se Ringenes Herre, for å bli litt mer mainstream som man sier. Hun har alltid har unngått å se den nettopp fordi alle andre så den. Det var i en tid hun ville skille seg litt ut. Det har hun jo klart...

Oj, nå har hun så mye på hjertet at hun bør slutte å skrive her. Og det er like før hun skriver engelsk, det er liksom det det går i for tiden. Judy snakket jo ikke norsk. Besettelser kan jo ikke være så farlige når man blir så utrolig glad av dem?

Ny hverdag

2009-05-27T08:49:00.011+02:00

Matteeksamen er over, og jeg mangler noe å bruke dagen min på. Det er jo klart at jeg har hatt store slagplaner om hva jeg skal gjøre bare jeg blir ferdig med formalitetene, men jeg tuller meg som vanlig bort i ingenting. Jeg har for mye tid.

I slike tider gjelder det å se opp og ned for besettelser. Helst bør man ikke se i det hele tatt. Man kan vel si at jeg har vært besatt av matematikken over lengre tid, og at jeg nå automatisk søker en ny besettelse. Men besettelser er ikke bra for meg, har erfaringer vist, og jeg kan enda huske telefonnummeret til Ulrikke (men det er ikke min feil, jeg har arvet visse autistiske trekk fra min mor og i tillegg er telefonnummeret så altfor enkelt...).

Muligens kan man ane hvor dette bærer. Jeg satt og så på litt formiddags-TV da det hele skjedde. En eldgammel film fra 1946 dukket opp på skjermen, og jeg som nettopp har vært på filmkurs ble øyeblikkelig interessert i dette morsomme musicalfenomenet som herjet i USA i disse tider. Judy Garland var i hovedrollen, og hadde større overskrift enn filmens tittel. Jeg har alltid lurt på hvem som er hvem av disse gamle legendene, og jeg måtte titte videre. Nå vet jeg masse om Judy Garland. Nå vet jeg hele hennes livshistorie, og går rundt og er sint på filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer for å ha utnyttet Judy (Ja, vi er på fornavn nå), og på en søkt måte også drept min store heltinne.

Hun spilte på en helt annen måte enn de andre, og hun hadde den evnen å ikke reagere på uttalelser før de ble uttalt. Hun var naturlig, og fantastisk flink til å synge. Jeg var egentlig ikke umiddelbart besatt, men jeg ble nysgjerrig på denne kanalen og neste dag kom jeg til å svippe innom den igjen. Og der var hun nok en gang, i den originale versjonen av "You've got mail", naturlig som alltid og med en overlegent god spillestil.

Jeg er solgt. Mitt liv kan i disse dager kjennes som viet til Judy Garland. Det er i grunn en trist affære siden hun hadde et ganske deprimerende liv. Jeg vil bare si at det meste av den deprimerende livshistorien er bare MGMs verk. Ekle MGM. Som putter piller i folk for å holde dem tynne, våkne eller sovende. MGM er ikke på min liste over positive ting i livet. Lenge leve Judy Garland.

PS: Dette vil ikke si at jeg har glemt Ulrikke, altså. Med så mye tid som jeg har, kan jeg godt ha tid til enda en besettelse. Vent og se:)

Judy Garland i "A star is born" fra 1954. Herlig:)

Matematikkballade: Sovnate 3(MX)

2009-05-03T11:03:00.004+02:00

På vei til kaffe-avhengighet?
Ja.

Selvsentrert selvsnakk om seg selv.

2009-04-28T12:07:00.005+02:00

Jeg merker at jeg denne bloggen har sin virkning. Jeg er altfor ung for min egen alder, og derfor må jeg "late som" ganske mye. Jeg later som om jeg synes det er helt naturlig å være snart 20, klare meg selv, tjene penger på egen hånd, ta egne avgjørelser, være klok og fornuftig. Likevel føler jeg at jeg stadig blir bedre til å leke. Det er nesten gøy.

I helga var jeg på et filmhistoriekurs og absorberte kunnskap i 12 timer. Jeg tok ansvar, og på eget initiativ valgte jeg å lære om film isteden for å sitte hjemme og kikke på regnværet. Av og til undrer jeg på om jeg gjør slike ting for å imponere meg selv. Jeg, et ikke-sosialt vesen som fremdeles er skolelei, oppsøker et læringsrom med totalt fremmede mennesker, frivillig. Med glede og godt humør. Hadde jeg vært meg selv, ville jeg ha vært vettskremt og stakkarslig sjenert. Jeg hadde gjemt meg i et hjørne, og funnet på i-siste-sekunds-unnskyldinger for å ikke kunne være med likevel. Og jeg ville overhodet ikke likt tanken på å måtte sitte stille å lytte i 12 timer.

En Esperanto-mann ringte meg og lurte på om jeg ville være med på landsmøtet deres. Det er nesten surrealistisk. Her har jeg gått rundt i denne verden, og hatt mine interesser og drømmer, gjort mine litt utradisjonelle ting, men tenkt at det er bare inni meg alt skjer. Jeg har mine interesser for meg selv, og folk flest synes ikke å være interessert i dem. Så plutselig gjør jeg noe med dem. Jeg melder meg på kunnskap og landsmøter, og kan ikke skjønne når jeg eller andre begynte å ta interessene mine på alvor. Plutselig er det noen som ringer på min dør og spør om jeg vil leke.

Det er godt jeg vet hvem jeg, hvis ikke ville jeg blitt svært forvirret av disse helomvendingene. For jeg vet at jeg er ikke voksen. Jeg er ikke snart 20. Jeg er meg, og jeg klatrer gjerne opp i et tre for å sitte der i flere timer og føle melankoli. Jeg liker ikke fiskegrateng, og jeg er selvmotsigende som bare det - gjerne i en og samme setning. Og jeg melder meg ikke på sånne farlige, formelle saker fordi jeg har en plan om noe framtidig, men bare fordi. Der har du det. Fordi.

Prosjekt 1: 2.0 - Forbedret versjon

2009-04-22T20:24:00.002+02:00

Tomt. Blank. Ingenting. Ikke her, ikke der. Men selv når man gjør ingenting, gjør man noe. Sitter, ser, hører, tenker. Så noe må da finnes i mitt hodet når jeg mener at det finnes ingenting der. Tomme tanker. Tomme bokser som flyter rundt i nervesystemfart og bare er til bry. Men det må jo finnes noe i de boksene? Ei bille, kanskje? Ja, har du sett. Hallo, bille!

- Hallo!
- Hva gjør du i min tomme tankeboks som bare skal flyte rundt i nervesystemfart og være til bry?
- Jeg lager rede.
- Du? Rede? Det er vel ikke så vanlig for ei bille å bo i rede?
- Nei, det er ikke til meg, men til søstra mi som kommer på besøk.
- Ehm. Men er ikke søstra di også ei bille?
- Nei, hun er en gjøk.
- Er det så snilt å si om sin egen søster?`
- Ja, for hun er en gjøk. Hennes mor tok feil av vår billefamilie og meisefamilien like ved, og plasserte ungen sin midt i tua vår. Vi har tatt vare på henne og lært henne å fly. Men hun ble ikke lykkelig før vi bygde et rede til henne, for hun er jo tross alt en gjøk, og gjøker skal bo i reder som andre har bygd. Så nå må jeg lage rede til henne igjen, slik at hun kan fly inn og ut av det som hun behager.
- Javel. Hils.

Det er virkelig gøy med slike bokser. Oj, der ser jeg en til!
(Luft-tanke-Astrid flyr etter neste tomme tenkeboks i det tomme rommet i hjernen sin, og det hele fades (finnes det ikke et vakkert godt norskt (norsk eller norskt?) ord for fade?) over til et svart bilde uten lyd. Rulleteksten ruller raskt over fantasien.)

Prosjekt 1 completed.

Prosjekt 1: Skrive det som faller ned i hodet på meg.

2009-04-22T20:23:00.001+02:00

Au.

Ubalanse

2009-04-19T12:17:00.002+02:00

Jeg merker Ubalansen godt i disse tider. Jeg er i ubalanse. Jeg vingler fram og tilbake og bestemmer og ubestemmer. Jeg utsetter og skippertakerer. Jeg er fullt ut lykkelig, helt til jeg får panikkanfall eller blir angrepet av Kjedsomheten av å måtte gjøre som Samfunnet sier. Samfunnet bestemmer både det ene og det andre, og virker ikke i ubalanse i det hele tatt. Det slår ned med jernhånd på de små talentspirene rundt omkring og forlanger at de skal gjøre det de kan best. Jeg, med min ubesluttsomhet, blir ganske flat og liten og føler at jeg må gjøre noe stort og oppsiktsvekkende for å vise Samfunnet at jeg også duger til noe. Da oppnår Samfunnet akkurat det Det ønsket. Samfunnet er smart, og selv om jeg har avslørt Dets angripsmåte kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg er et simpelt menneske som også vil realisere meg selv og gjøre Samfunnet overrasket og imponert. Æsj.

Jeg er i ubalanse. Eksamenstider nærmer seg. Jeg har én eksamen, og har ingenting å klage over. Ubalansen trekker meg likevel til seg, og lager grønnsaksuppe av meg. Jeg får ikke bestemme selv hvilken grønnsak jeg vil være. Kanskje like greit, for jeg ville aldri klart å bestemme meg.

Dette skribleriet gir ingen mening. Muligens var det hele hensikten. Jeg er visst i det hjørnet idag. Og i går.

Hodet under vannet

2009-04-16T12:06:00.006+02:00

Når du har hodet godt plantet i sanden langt under vannoverflaten.
Da vet du at du har gapt over litt for mye.

Ny

2009-04-06T11:06:00.002+02:00

Jeg starter på nytt. Jeg vil skrive, og da kan jeg ikke henge igjen i gamle nettsteder der skrivesperren ligger som en ugjennomtrengelig dørstokk rundt hele skrivefeltet. Det er jo ikke gunstig. Så jeg sliter meg fra Barndommens Trakter, og går videre. Vi får se hvor lang tid det tar før jeg må tilbake, men jeg tviler på at det blir før weblogg.no ordner opp i kommentarvisningene sine.