å vektlegge liv

Lyktestolpe etter lyktestolpe etter lyktestolpe. Iskald, tørr asfalt og de som har vært på fest i tynne, korte klær. Du går mot strømmen, følger lysene så godt du kan, holder din side av fortauet, mens du tenker på hvaleskrik. Disse tynne lydene, lengtende og vemodige, som skriker etter noen. I håp om at noen andre er like ensom. Har også menneskeskrik en slik funksjon, eller har vi blitt for sosialiserte til å forstå at ensomheten finnes? Dette tenker ikke du, men du kunne ha tenkt det. Du tenker at knærne dine bør holde til neste stolpe. De skrøpelige, tynne knærne dine, godt skjult av en tykk treningsbukse, med ullstilongs under. Du fryser. Du tenker at du håper ingen ser at knærne dine kanskje ikke holder så mange uker til. Du håper at ingen spør. Du tenker at du nesten er der, nesten er du som du vil være, bare litt til, bare noen dager til nå, så er du perfekt. Det er det du tenker. Ikke vekke oppsikt, for du har snart nådd målet. Derfor går du så målbevisst langs rekkverket på brua. Du går det av deg, du går fra deg selv, og du går fra meg når du runder hjørnet av en tung og feit bygning, før jeg får spurt deg om du har det bra, egentlig. Jeg tør ikke skrike etter deg denne gangen heller.

undervers

Fordi. Jo.., fordi. Fordi det er 2014. Fordi 2014 skal bli et lystigere år enn 2013. Og 2012, 2011, 2010 og 2008. 2009 klarte seg, fordi entusiasmen fant fram til musikaler som hadde eskapisme som sitt fremste mål. Men nå er det altså 2014. Og jeg har troen. Eller. Jeg har bestemt meg for å ha troen. Og fordi jeg leste over "mirakel", "skrivebordshåp", "lynklar", "tankens kraft" og andre klassikere i mitt univers, og kjente meg igjen fremdeles. Fordi jeg husker hvor jeg var da jeg skrev det, hva jeg tenkte på da jeg skrev det, hva jeg drakk da jeg skrev det, hvordan det luktet da jeg skrev det, hvordan belysningen var, stemningen var, livet var da jeg skrev det. Fordi det kan ligge så mye i ord som man selv henger på dem, assosiasjonens knagger. Fordi jeg er både her og nå når jeg skriver. Fordi jeg har bestemt meg for at 2014 er noe annet enn de andre årene. Januar er kanskje den letteste måneden i året, kan du si, men da skal jeg bare smile og se lur ut. Jeg har mine tanker, må du forstå. Jeg har mine tanker. De skal komme når de kommer, men ingen skal stoppe meg fra å skrive de ned når de er klare. Ikke jeg heller. De skal ikke være perfekte, tvert imot, det er det som gjør de så interessante. Jeg skal bare skrive, jeg. Fordi jeg skal ha troen så lenge jeg kan, og når jeg mister den, så skal jeg jammen skrive om det også. Derfor. Også tunge skyer er vakre. Også uferdige setninger kan. Også jeg.

om å snu i utide

hva er du redd for? store bokstaver. svart på hvitt. raseri i linjene. usikkerhet i mellom linjene. ord som eldes. mangel på makt. for mye makt. at noen av disse ordene skal bety så mye for et annet menneske at det endrer sine mønstre eller væremåte, eller verre, sitt syn på liv. at helheten av setningene skal bety så lite at ingen legger merke til dem, ingen husker dem, ingen tenker på at de noen gang er skrevet. av meg. har det betydning? at de er skrevet av meg? hvem skriver du for og hvorfor? når hvordan betyr mest, er det deg selv du prøver å lure inn i labyrinter av metaforer, eller er det noen andre? utveien får de i så fall finne selv. og så skriver du om de store truende skyene i horisonten, alt som truer det blå uskyldige, men selve stormen uteblir gang på gang, mens du tenker at den som venter på noe vondt venter aldri forgjeves. gråsoner her, gråsoner der, dette er ikke svart på hvitt, dette er ikke raseri, dette er små bokstaver som nærmer seg stormen, men synes den blir for stor til å stå for, stå av, så de snur i tide, småløper tilbake til vanligheten, og stiller seg i alfabetet for å bli lest opp av små urørte barnestemmer. finn veien ut selv.

sirkusblod

Rød knapp. Hvorfor rød, egentlig? Faresonefargen. Det gjør det ikke så mye bedre. Angst. For å trykke på den røde knappen. De fleste som har angst for den slags, har vel helst angst for å trykke på den grønne knappen. Men de forstår ikke at når man trykker på den røde knappen blir noe som høres så virkelighetsnært ut og kjærlig, plutselig så sykt langt unna. Og da kan også alt skje. Hva ville du følt hvis du for eksempel stod i ei høsteng, viftende strå leker i vindtakene, bøyer seg i bølgeformasjonen, som om en hemmelig venn stryker dem over ryggen, i klar knallblå himmel med frostrøyktendenser som gir deg rød nesetipp, men bare hvis du snur den mot skyggen, og du hører dompapen øve seg på vinterens lavsolsang, og et barn som ler av å mate endene i dammen bak haugen, og de trærne i jordekanten rasler med de gamle livsglade bladene med lunefulle farger, du ser små, røde trehus som det kunne blitt skrevet opptil flere stemningsbøker om, hva ville du følt hvis du stod i denne høstenga og tok inn øyeblikket som noe som kom til å forbli et bevissthetsminne, og plutselig ble alt revet fra deg i et eneste stort jordskjelv av en rød knapp, og du må helt uten videre rettigheter sitte inne i det grå betonghuset i selveste storbyen ved E6? Hva ville du følt hvis du var i ferd med å holde din kjæreste i armene, og for første gang føle deg modig nok til å kysse henne, og du ser forbi pupillene hennes og føler sammenhengen mellom hennes tanker og dine tanker, og du lener deg uredd og konsekvensløst inntil hennes lepper og bare er helt og holdent der du vil være, og i det dine lepper er en halv centimeter unna hennes, forsvinner hele situasjonen, og for alt du vet kan hun bli påkjørt av en buss om fem minutter? Den røde knappen. Det hele er så utrolig midlertidig. Hele konseptet ved den grønne knappen, det er der problemet ligger. Den later som om alt er tilgjengelig, at avstanden er relativ, men det er absurditet. Det er et spill, et fantasimonster. Det er et tryllekunstnershow som går alvorlig galt da damen med for lite klær på skal skjæres i to. Det hele er så nært, du kan snakke med det, du kan føle det, du kan kjærtegne intonasjonene i stemmen og høre latteren leke med dine sommerfugler i magen, du kan til og med hviske i øret at jeg elsker deg og hvis du lukker øynene er det som om du er her. Den røde knappen gjør det så brutalt nært for en, at det finnes ingen nærhet mellom oss, det er bare et hav av geografi hver gang vi trykker på den. Røde knapper skriker avstand og realitet. Det er blod, og for hvert minutt etter disse knappene benyttes, størkner blodet til fjell av dimensjoner som ikke kan bare flys over helt uten videre. Hvem er det denne underholdningen er for, egentlig? Hvem fant opp at man måtte ha en rød knapp for hver grønne knapp? Jeg vil ha enhjørninger. Og selv om jeg håper hver gang, så har virkeligheten fått det for seg at du ikke er her, likevel.

tankens kraft

Tryggheten av en tanke kan lenke deg på umulige måter. Lamslått. I flere dager. Det er fremdeles flere år til du forstår at denne tryggheten er tankens kreft. At den spiser deg opp fra alle kanter, og at den er inne i enhver av dine celler, de hvite blodcellene dine også. De vet ikke at det er giftig. Så de svirrer upåvirket og fornøyde rundt i kroppen din, mens du får en grublende følelse av at noe er fraværende. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du selv som er fraværende. Det at du bare må ligge stille på en sofa og se på serier til natten dekker for hjernen din og trekker gardinene for tankene dine, er nok fordi du er lat. Det er fordi du aldri gidder å ta tak i noe som helst, og fordi du rett og slett ikke liker å hjelpe til, du er egoistisk og selvsentrert. Og lat. Alltid lat. Du burde ta deg sammen. I morgen, kanskje, og den ideen gnager blemmer på viljen din. Derfor må du alltid ta pauser, og du ender alltid opp med å være lat igjen. Det er fremdeles flere år til du forstår at du er ikke lat, du er likegyldig. Og det svimer i hodet, ingen tanker holder vann, og alt flyter over og smuldrer opp til ugjenkjennelige klumper av ulikt og selvmotsigende tankeinnhold. Hver dag kjennes ut som om du har sovet for lenge i et altfor varmt rom. Øynene dine er limt igjen, og uansett hvor mye kaffe du drikker, vekker du ingenting til live. Grip dagen. Mulighetene er så mange, men du klarer ikke å velge, så du sitter og ser gjennomsiktig på nok en dag med for skarpt lys. Du mister fokus, og alt ser så langt unna ut. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du som er gjennomsiktig, og at det hindrer deg i å nå den umiddelbare nærhet. At livet skulle oppføre seg slik, det er ikke det som står i bøkene, og filmene handler om helt andre ting. Og i stedet for at du tenker over at kanskje det er bøkene og filmene som tar feil, kanskje det til og med er verden og menneskene som tar feil, så hengir du deg til en tanke. Den kan lenke deg på umulige måter. Den lever på deg som hud, og ingen kan rømme fra huden med livet i behold. Det er fremdeles så uendelig mange år igjen før du forstår at huden din ikke er den du er.

søndagskunst

I dag var jeg på kunstmuseum. Det er ikke hver dag jeg går på kunstmuseum, så dette var egentlig ganske stort for meg. På en finværsdag i seinseptember, og jeg dro på kunstmuseum. Egentlig skulle jeg se på en utstilling på sin siste dag, den skulle hete SAMMEN, og jeg var spent på noen bilder som jeg allerede hadde sett i en brosjyre, kalt things that never happened and other stories. Jeg likte så godt tittelen. Men så hadde det seg slik at akkurat på denne søndagen, akkurat klokka ett, og kun på søndager, skulle det være en omvisning med guide i etasjen over, den faste utstillingen på museet, og denne utstillingen hadde jeg ikke en gang tatt stilling til, men jeg har lært av livets tilfeldigheter, at de ofte ikke er de dummeste handlingene man gjør; å gjøre noe utenkt, uplanlagt og gratis, det er da man lærer mest. Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette. Jeg fant en skattekiste uten like, i andre etasje på et kunstmuseum.

Hadde jeg vært kresen, lukket og aldri turt å se noe på alvor, hadde det vært så utrolig enkelt å gjøre narr av denne utstillingen. Skulpturene av skrap, to nesten like bilder av knallblå himmel, naivistiske malerier som jeg sikkert kunne lekt meg til å male i fjerdeklassen, med litt oljemaling til disposisjon. Du vet. De klassiske snevre kommentarer man så ukritisk kan falle for å ytre. Men på denne dagen, og kanskje også fordi jeg har sett så mange falle for disse fristelsene, så jeg ikke skrot, men en vilje til nostalgiske tankeflukter, ikke et par blå fotografier, men en fortelling om tidens og menneskets nyanser, ikke malingsklatter, men en måte å se verden på, der konturene ikke føles like viktige som fargene. Og jeg lærte så mye at hodet mitt ville ligge på gulvet resten av dagen, for å ta inn all livsvisdom som andre har forsøkt å fange i rammer. Det kaller jeg en god søndag.

forsvinnelsesverden

Det var spøkelsestrær der. De hadde fargen som maur får når de graver seg gjennom en dunge av gjennomkald aske. Grantrær, de kunne knuses når som helst, hadde jeg kommet borti dem. Det er litt som når en gjenstand tviholder på formen sin, selv om innholdet er forlengst borte. Bakken var svart som kull, og lagde samme skrapelyd som kull, en lyd som forplantet seg som et hylende ubehag nedover ryggraden når jeg rørte på meg. Det var kanskje derfor jeg stod stille der. Horisonten var iskald lyseblå og jeg fikk følelsen av at den var mye kortere enn den gav uttrykk for. Om det fantes spøkelser der, vet jeg ikke, i så fall var de av den typen som ikke kunne kommuniseres med. Ikke fordi vi ikke snakket samme språk, ikke fordi de var farlige, men fordi reglene her var slik at man ikke skulle snakke med spøkelsene, det var en fysisk umulighet basert på tradisjonell normbygging. Uansett befant de seg antagelig i trærne, og dit bort kom ikke jeg. Jeg stod bare her, jeg. En gang så jeg en fisker, en ensom gammel fisker som trasket i gjørme ved høyre horisont, men han forsvant fort bak en usynlig haug. Jeg tror det lå et fiskevann der, men jeg kan tenke meg at det var av svovelsyre, så han kunne ikke ha fått stort til fangst. Jeg turte ikke å rope, han så ut som en sånn som hadde kommet hit for å være ensom. Jeg stod der ganske lenge. Tid har aldri vært klart for meg, den liknet litt på horisonten, det var alt jeg forstod av tiden her. Men jeg er ganske sikker på at jeg stod der ganske lenge. Det var vindstille som døden, og av og til måtte jeg tisse. Men det ble aldri noe av, der jeg stod. Alt ble liksom et urimelig stort tiltak. Stille. Helt stille, altså. Jeg bidro ikke til lyd, jeg heller, det skulle ikke pustes i slike omgivelser den gangen, må vite. Ikke noe summing eller vindkast eller vingeslag, ikke liv. Det var litt fint i begynnelsen, men etter hvert la jeg merke til at det var stille på en snikende måte, som når du ligger under vannoverflaten og lurer på om du kommer til å svømme opp igjen. Jeg lurer på om det var stillheten som gjorde at jeg bare forsvant inn og aldri ut.

rive og rake

Her skal det rives og rakes
Her skal det herses og hives
Her skal det gjøre vondt i røttene
Det skal ikke stoppes før arbeidet er ferdig
Uten kaffepause og bolle med rosiner
Det skal svettes og slites og ømmes i muskler av alle fibre
Det skal tørkes til det blir lettere
Så skal det pakkes inn i oversiktlige alarmfarger
og stues bort i et hjørne
Om det så skal gjøres med reserveenergien
Om det så skal gjøres med de siste hjerteslag
Det skal rives og rakes
Som det aldri har vært rivet og raket forut

Det skal være så fint til du kommer hjem
Det skal være slett og rett
Det skal være perfekt, skal du se
Det skal gjøres med reserveenergien
Det skal gjøres med mine siste hjerteslag
Så kan du ikke lenger si
At jeg er et rot fastlåst i mine egne mørkerom

rome

Jeg trodde aldri at jeg kunne komme hit. Sitte her. Med en macchiato i hånden, og kikke på rustmalte vegger og blå vindusskjulere. Jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, mitt vokabular er ikke fullutviklet, jeg er tross alt bare 22 år. Brostein, og motorsykler parkert tett langs noe som ikke er en parkeringsplass. Diffust sollys som striper langs bakken, fordi husene her er høye og tett inntil hverandre. Og alle husnumrene er skrevet på marmorplater og klattet inn i veggene som en naturlig del av stilen. Å havne her. Sånn helt av meg selv. Det er så usannsynlig at jeg ikke tror på det nå heller. Og nå kjenner jeg gatene, og jeg går meg ikke vill lengre. Jeg jogger uten kart. Jeg tar buss uten å bli klam i hendene. Jeg svarer til og med høyt og tydelig i butikkene når de spør om jeg vil ha pose. Det ville ikke falt meg inn i Norge, der bruker jeg hviskestemme. Det er altså sant. Jeg bor her. I Roma. Javel. Det var kanskje bare den skumringskvelden, da jeg løp langs elva, mot strømmen, selvfølgelig, og gatelysene speilet seg i det rolige vannet som om det var det tryggeste de gjorde, og flaggermus fløy lekent og boltrende ved min side for å holde meg med selskap, det var kanskje da jeg fikk følelsen av å virkelig være her. For fullt. Det ble så overveldende sant, særlig da Kari Bremnes plutselig begynte å synge om Hurtigruta i ørene mine. Jeg. I Roma. Langs Tiberelva, med flaggermus, gatelykter av type film noir-stil, og Kari Bremnes-følelse i nakken. Det ble for surrealistisk til ikke å være sant.  Jeg blir satt ut. Og i går gikk det så langt at jeg måtte kjøpe meg en miniplakat av James Dean.

lynklar

Da lynet slo ned,
visste vi ikke
hvor vi skulle gå
Vi fryktet ikke at lynet
skulle piske oss i håret,
likevel var det de uforutsette lyder
og den risikerende stemning det gav,
og vi visste ikke
hva vi ville med det


Da lynet slo ned igjen,
stod vi like forundret
En slette så lang,
et tre så høyt,
gummistøvler hjalp liksom så lite
Vi stod stille
Hånd i hånd,
og undret oss over mangel på veier
i et hav av retninger


Da lynet nærmet seg
vårt fellesskap,
så vi kun på hverandre
Ingen visste hvorfor,
hva, hvor eller hvem
Vi visste bare når.
Nå.
Et stille blikk av kjærlighet,
var det eneste vi kunne.


Da lynet forsvant,
hadde vi ingenting igjen
å kjempe mot.
Vi var fanget
i hverandres hender,
likevel.

kaffelyst

Det ryker poetisk av kaffen. Det pisker stridslystent regn på den allerede skitne vindusruta. Det ligger en gulrotende på skrivebordet. En til sjokoladebit skader jo ingen. Hun tenker på defenestrasjon, en metode brukt i Praha flere ganger gjennom tidens gang, der misfornøyde borgere kaster sin leder gjennom vinduet. Det er antydning til innestengt luft, og det er kanskje litt for varmt i rommet, for hun sitter kun i singlet, men vurderer å ta den av, selv om det vil bety at hun kanskje sjenerer naboene i blokka over. Det er nå hun bestemmer seg for å skrive en bok. Hun har bestemt seg mange ganger for å skrive bok, men det er først nå hun har troen på at hun faktisk kan gjøre det. Uovervinneligheten kommer over henne som en selvfølgelighet. Uovervinneligheten er en av de svært få følelsene som begynner i hjernen og ikke i magen eller ryggmargen. Kaffen blir kaldere, men det gjør ikke så mye som hun tidligere fryktet at det skulle gjøre. Det er tiden. Det er den hun skal bruke. Kaffe blir kaldere etter at tid har passert, men det er ikke sånn at man ikke kan drikke kaffe etter at den har blitt kald. Hun innser at varm kaffe ikke nødvendigvis bidrar til mer kreativitet enn kald kaffe. Tvert imot. Det at kaffen blir kald betyr bare at hun har brukt lengere tid på å være kreativ. Tid, som en jo har så mye av hvis en bare tenker seg litt om med riktig vinkling. Det er til og med mulig at man tenker bedre uten kaffe, for da slipper man å bekymre seg for at den skal bli kald, og da har man heller ingen oversikt over hvor mye tid som har forduftet og fordampet ut i forsvinnende tanker. For hun skal bruke tid. Ja, hun skal bruke mye tid. Veldig mye uregistrert tid på å skrive denne boken, for den skal skrives, det er sikkert. Og det er hun som skal skrive den. Helt alene. Uten hjelp fra noen, for én eneste gangs skyld. Ingen applaus. Ingen kritikk. Dette er bare hennes, og hun skal bevise for seg selv og for andre at det som kun er hennes også kan telle i en ellers så kaotisk og desorientert verden. Det blir nok ikke en bok som egner seg for massene, men alle bøker kan ikke egne seg for masser. Massene blir til over tid. Hun skal bare skrive en bok. Intet mer, intet mindre. Utrykke noe som er ekte for nisjefolket. Jammen er det en slurk igjen i mummitrollkaffekoppen, og den er kald. Det viser seg at kald studentpulverkaffe er ganske godt, egentlig. Det handler om å ikke rangere kaffe. Kaffe er kaffe, i dette tilfellet.

fremmedfrykt

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?

skrivebordshåp

- Det er under skrivebordet det skjer, sa hun med en underfundig stemme. Som om det var en stor hemmelighet som bare kunne viskes om.

- Hva da, spurte han og forsøkte å lyde like magisk.

- Alt. Alt kan skje under et skrivebord, svarte hun mens hun stirret ham inn i øynene, og han fikk følelsen av at hun ville si det med dem. Da må det ha vært hemmelig.

Hun hadde helt brune øyne, nesten svarte. Det var så rart med det, han hadde alltid hatt følelsen av at hun hadde samlet en verden av hemmeligheter i dem. Hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. At hemmelighetene lå lag på lag, og måtte være der i konsentrert form til evig tid og lage undervannskrystaller i svart. Det var kanskje derfor hun måtte være så stille. Kanskje hemmelighetene holdt på å fly ut i rommet oftere enn de var ment å gjøre, slik at hun måtte sitte i et hjørne og snakke lydløst med dem for at de skulle holde seg inni henne. Og det var kanskje også derfor hun alltid så mot badlyset når hun pusset tennene, for å samle de hemmelighetene som fantes der, i håp om at de var lysere enn de hun hadde samlet på tidligere. De andre ville nok si at hun ikke gav mening når hun sa slike ting, at hun forestilte seg en fantasiverden der alt kunne skje, også ting som aldeles ikke passet seg for hennes barnesinn, men han brukte å legge litt mer i det.

- Har du sett noe under skrivebordet, spurte han.

- Ja, svarte hun. Jeg har sett masse under skrivebordet. Det finnes håp under skrivebordet. Først ser jeg bare bølger, og når det ikke er flere igjen av dem, klarer jeg ikke å se noe som helst. Men så, hvis jeg sitter der lenge nok, ser jeg Rolig, i grønn hatt og snille bevegelser. Og hvis jeg sitter der dobbelt så lenge, kommer Koselig og inviterer meg på te og sjokolade. Men da må jeg  være tålmodig. Og forsiktig. For Koselig blir så fort redd og sjenert, og hvis jeg rører på meg på en spesiell måte, forsvinner hun uten å si ifra. Og jeg må drikke te svært sakte, og smile med øynene. Men hun merker når jeg bare prøver å smile med øynene, uten å klare å mene det. Da forsvinner hun, da også. Hun klarer ikke å være der så lenge om gangen. Det er litt synd.

Hun stirret intenst inn i hans øyne, og pupillene hennes levde sine egne liv og tok over henne i panikk. Hun aldri hadde sagt så mye på én gang. Han fikk en underlig følelse av at hun hadde avslørt alle sine dypeste hemmeligheter, uten  egentlig å si dem høyt. Som om hun søkte noen å dele dem med, for å unngå å omkomme i dem selv. Noen som ikke var for gammel til å forstå at fantasi og virkelighet er det samme, noen som ikke var for verdensvant til å forstå alt det mørke som gjemmer seg usynlig i barns lette smil, og hvor farlig det kunne være. Han nikket.

- Det er litt synd, svarte han.

- Ja, hvisket hun. De mørke øynene hennes fyltes med en følelse som veltet over.

- Tror du jeg kan være med under skrivebordet en dag, spurte han forsiktig. Tror du Koselig kommer når jeg er der?

Hun nikket ubevegelig. Så flyttet hun hånden sin en halv centimeter i hans retning, men trakk den tilbake umiddelbart etterpå. Han tok den uten å nøle et sekund. De satt på gulvet. Hadde verden vært som de så den akkurat da, ville hele rommet vært fylt av de to, fargede papirlamper og Trygg.

while waiting for whatever

"Jeg mener, folk har fobier mot de merkeligste ting. Støv, vind, ord, hva som helst. En gang leste jeg om en som hadde fobi mot sin egen skygge, og måtte bo på Nordpolen om vinteren og på Sørpolen om sommeren, og ellers holde seg inne i igloen mens det var måneskinn. Det høres rart ut. Jeg kan ha drømt det. Men det finnes en løsning på det meste, tenker jeg da. Selv om det kan bli nokså kaldt å unngå det man frykter, også. Og hvor lenge kan du egentlig fryse før du kjenner at det er kaldt? Man må ta hensyn til alt i disse dager. Det er nå synd med det."

bohemeri

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Eller Oslo, som det nå blir kalt. Jeg skulle leke bohem og sitte på kafé og skrive bok. Men det fikk jeg ikke tid til. Jeg måtte gå rundt å sulte, gå innom slottet, Nationaltheatret, Domkirken. Jeg måtte studere folk. Og oppsøke en turistinformasjon for å stjele med meg et kart, for jeg visste ikke hvilken retning jeg gikk i. Jeg var der i to timer. Og jeg spiste ingenting.

Å være bohemsk forfatter er ikke så lett. Å være bohemsk, det skal vel ikke være så vanskelig, egentlig, jeg har én bohemsk bukse, i alle fall en halv-bohemsk en, og jeg går med den til en hver tid, så den begynner å bli litt skitten og slitt i kantene, og jeg går ellers med litt store klær, men ikke for store, og med en halvfancy jakke som krasjer med alle stilene av klær jeg har under. Det er viktig å ha med din egen kaffitermos og matpakke, og sitte på en offentlig kafé selv om du ikke har kjøpt noe. Og å ha med en knallrød sykkelveske der du har de nødtørftigste tingene med deg, som mørk sjokolade, lakris, dopapir og et eller annet som du kan ha i kaffien hvis virkeligheten blir for stor, og det du skriver om som forfatter, blir for heftig. At sykkelvesken er knallrød, gjerne med knallgule reflekser på sidene, og med et gammeldags merke på forsiden der det står “karrimor”, er ganske viktig fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet fra folk i alle aldre, der de gamle vil bli nostalgiske fordi de husker merket “karrimor” fra sin sykkeltur i Lofoten den gangen, og de yngre vil enten få et uttrykk av beundring fordi noen tør å overse sin forfengelighet og ta med en knallrød sykkelveske på kafé, eller et uttrykk av misunnelse, eller et uttrykk som sier at de i alle fall ikke vil identifisere seg med denne raringen som går med slitt bukse og krasjende stiler. Like viktig er det å bruke rare ord som subtilt og nødtørftigste, der det siste ordet er viktigst fordi det trengs flittig og målbevisst øving for å kunne si det, som folk bare nikker og smiler av fordi du sier det på en måte som gjør det helt innlysende at man bør vite av det, og som samtidig ikke framstiller deg som arrogant og bedrevitende. Dette er det å være bohem. Man skal gjerne også skrive om natten. Det eneste som er vanskelig er å overse sin egen forfengelighet. Men det blir man vant til.

Å være forfatter, derimot. Det er verre. Jeg bruker å late som. For jeg tror ikke det er sant. Men jeg skriver en bok. Om ikke flere. Jeg later som noe jeg er. Det er imidlertid ikke det som er ille. Det som er ille, er at det å være forfatter viser seg å være ufattelig ensomt. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har vært en av de yngre som så på bohmeske mennesker med skrivebok som noen flotte mennesker som må ha det ustadig gøy med å skrive ut sine usyngelige venner, og om situasjoner mellom eventyr, fantasi og fakta. Det er ikke helt slik. Det er kun i meg at alt jeg skriver boltrer seg. Og jeg skriver mye. Som jeg ikke kan si til noen som helst, for de vil jo så gjerne lese boka mi når den er ferdig. I ferdig format, gjennomtenkt og klar. Lang. Det gjør vondt. For hva om jeg aldri blir ferdig? Hva om alt jeg skriver må boltre seg i meg til evig tid, bare fordi jeg er livredd for å dele det med noen, livredd for om kvalitetssikringen ikke er god nok, og livredd for at det jeg skriver kun har sammenheng i mitt hode? Det er derfor jeg later som om jeg er forfatter. Jeg tar fag, jeg er da student, for jeg tør ikke å bruke dagene på noe jeg ikke tør å tro at jeg er. Doble nektelsesord, igjen. I teorien er det å være forfatter helt fantastisk. Jeg har alltid hatt en tro på at jeg kan gi noe, at jeg helt egentlig har noe på hjertet som noen kan dra nytte av. Når setning nummer fem fra fremmede er nettopp den at de mener at jeg tenker for mye, da må jeg jo ha tenkt noe som noen kan få noe ut av? Diffusismen. Hva skulle jeg da gjort uten den? Hvis det er et ord.

Øverst på skjermen min står det Dokument8. Jeg har satt meg i en tilfeldig skråning i sola, fordi jeg var på vei hjem fra det store Universitetet, og jeg kom ikke lenger enn til denne skråningen på grunn av en ustanselig trang til å hive av meg sekken, ta opp Word og skrive to hele kapitler. Jeg er sulten. Og tørst. Og nå begynner jeg å fryse også. Men jeg har fremdeles litt kaffi igjen, og utsikt til skyer som likner på sand under vann av den typen som har fått halvpermanente bølgeformasjoner. Og jeg tror jeg kan virke litt bohemsk og kanskje litt forfatterisk/forfatterlig. Det er i de tider jeg sitter omkring i skråninger og sulter i Trondhjem. Historien gjentar seg ikke. Den endrer bare form. Alltid. Hva jeg vil fram til akkurat nå, aner jeg ikke. Men hvorfor skal man alltid komme fram til noe? Hvorfor skal man alltid komme fram?