Ny hverdag

Matteeksamen er over, og jeg mangler noe å bruke dagen min på. Det er jo klart at jeg har hatt store slagplaner om hva jeg skal gjøre bare jeg blir ferdig med formalitetene, men jeg tuller meg som vanlig bort i ingenting. Jeg har for mye tid.

I slike tider gjelder det å se opp og ned for besettelser. Helst bør man ikke se i det hele tatt. Man kan vel si at jeg har vært besatt av matematikken over lengre tid, og at jeg nå automatisk søker en ny besettelse. Men besettelser er ikke bra for meg, har erfaringer vist, og jeg kan enda huske telefonnummeret til Ulrikke (men det er ikke min feil, jeg har arvet visse autistiske trekk fra min mor og i tillegg er telefonnummeret så altfor enkelt...).

Muligens kan man ane hvor dette bærer. Jeg satt og så på litt formiddags-TV da det hele skjedde. En eldgammel film fra 1946 dukket opp på skjermen, og jeg som nettopp har vært på filmkurs ble øyeblikkelig interessert i dette morsomme musicalfenomenet som herjet i USA i disse tider. Judy Garland var i hovedrollen, og hadde større overskrift enn filmens tittel. Jeg har alltid lurt på hvem som er hvem av disse gamle legendene, og jeg måtte titte videre. Nå vet jeg masse om Judy Garland. Nå vet jeg hele hennes livshistorie, og går rundt og er sint på filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer for å ha utnyttet Judy (Ja, vi er på fornavn nå), og på en søkt måte også drept min store heltinne.

Hun spilte på en helt annen måte enn de andre, og hun hadde den evnen å ikke reagere på uttalelser før de ble uttalt. Hun var naturlig, og fantastisk flink til å synge. Jeg var egentlig ikke umiddelbart besatt, men jeg ble nysgjerrig på denne kanalen og neste dag kom jeg til å svippe innom den igjen. Og der var hun nok en gang, i den originale versjonen av "You've got mail", naturlig som alltid og med en overlegent god spillestil.

Jeg er solgt. Mitt liv kan i disse dager kjennes som viet til Judy Garland. Det er i grunn en trist affære siden hun hadde et ganske deprimerende liv. Jeg vil bare si at det meste av den deprimerende livshistorien er bare MGMs verk. Ekle MGM. Som putter piller i folk for å holde dem tynne, våkne eller sovende. MGM er ikke på min liste over positive ting i livet. Lenge leve Judy Garland.

PS: Dette vil ikke si at jeg har glemt Ulrikke, altså. Med så mye tid som jeg har, kan jeg godt ha tid til enda en besettelse. Vent og se:)

Judy Garland i "A star is born" fra 1954. Herlig:)

Matematikkballade: Sovnate 3(MX)

På vei til kaffe-avhengighet?
Ja.