Esperanto estas mia nova amo! Aldonaĵo Judy, komprenebla:)

Jeg har vært på landsmøte i den norske Esperanto-foreningen. Det er ganske stas. Kongress. I Os. Postnummer 5200. Det høres glitrende flott ut. Er ikke det et skritt ut i den voksne verden, så vet ikke jeg. Vi var hele fem ungdommer på ungdomsmøtet. Godt oppmøte. Og aldersgrensa for å være med i Norsk esperantoungdom er 30 år.

Men dette er ikke noe å le av. Eller man kan jo humre litt hvis man føler for det, for vi esperantoentusiaster har lært oss å være en anelse selvironisk når det kommer til denne delen av våre interesser. Om vi hadde tatt dette helt på alvor, ville vi blitt brutt ned helt til grunnmuren ganske øyeblikkelig. Vi tåler litt latterliggjørelse.

Jeg har over lengre tid hatt mine tvil om at det faktisk finnes noen på min alder som lærer seg dette fantastiske språket. Og hvis de finnes, har jeg tenkt, så må de da være ganske sære og merkelige mennesker. Jeg har latt meg påvirke av omverdenen. Jeg har forventet et skrekkeksempel av et folk. Med merkelige livsstiler og med stor tro på anarkisme og andre rare ideologier. Men der tok jeg grundig feil. Dette var en flott gjeng med hyggelige mennesker. Det eneste unormale ved dem var at de hadde et kunnskapsnivå og engasjement på over det gjennomsnittlige. Jeg har blitt inspirert til å fortsette med min hobby, og engasjere meg ytterligere. Og neste landsmøte er jo i Tromsø, i det berømte NORD-Norge (og da er det jo så nært Bodø, for det er jo også i NORD-Norge!), så da må jeg jo delta:)

Jeg føler meg godt mottatt. Det er spesielt gøyalt at den eldre garde setter sååå stor pris nye ungdommer. Og det gjør de særlig hvis det er av den kvinnelige typen som er bosatt helt oppi Bodø. Det er visst en sjelden type medlem det, ung, kvinnelig og fra Nord-Norge. Det går rykter om at det en gang har vært en stor og aktiv esperanto-lokalklubb i Bodø, men at den døde ut. Bokstavelig talt. Av naturlige årsaker.

Jeg føler ansvar. Jeg vil rekruttere. Det skal bli min neste fabelaktige, forrykende og overdimensjonerte master plan. Kristin, er du med?

Judy again

Hver dag er en strålende dag. Hver dag lærer hun seg en ny Judy-Garland-sang og har snart en hel great collection i hodet. Hun valser rundt på jobben og danser i takt med musikken. Mp3-spiller er ikke en nødvendighet når man mestrer sangene helt supert i fantasien. Hun trives nok best i selskap med de over 70, eller de over 40 med en del kunnskap om fortiden. De vet hva hun snakker om, og ser ikke rart på henne når hun sier fram sine interesser med stor entusiasme.

I det siste har hun merket en håndfull mennesker på jobben som valgt å ta litt avstand. Hun som en gang var en litt gjennomsnittlig merkelig person, har nå blitt tatt skrittet helt ut og blitt totalt uforutsigbar og uforståelig. Hun babler i vei om språk og Casablanca-gamle skuespillere som ingen har hørt om. Selv tenker hun at dette er jo en flott måte å utdanne flokken med nisjekunnskaper, og hun føler seg som en vandrende NRK. Det ser heller ut til at flokken ikke setter spesielt pris på NRK, og vil heller være sammen med en lett TV2 på en tirsdagskveld. Det er i grunn svært peculiar (som Judy ville sagt) at hun ikke bryr seg lenger. Kanskje hun har endret seg? Og hvem blir vel ikke valsende glad av en sang som heter "Get happy"?

For å jevne det hele ut litt så tenker hun å se Ringenes Herre, for å bli litt mer mainstream som man sier. Hun har alltid har unngått å se den nettopp fordi alle andre så den. Det var i en tid hun ville skille seg litt ut. Det har hun jo klart...

Oj, nå har hun så mye på hjertet at hun bør slutte å skrive her. Og det er like før hun skriver engelsk, det er liksom det det går i for tiden. Judy snakket jo ikke norsk. Besettelser kan jo ikke være så farlige når man blir så utrolig glad av dem?