Judy again

Hver dag er en strålende dag. Hver dag lærer hun seg en ny Judy-Garland-sang og har snart en hel great collection i hodet. Hun valser rundt på jobben og danser i takt med musikken. Mp3-spiller er ikke en nødvendighet når man mestrer sangene helt supert i fantasien. Hun trives nok best i selskap med de over 70, eller de over 40 med en del kunnskap om fortiden. De vet hva hun snakker om, og ser ikke rart på henne når hun sier fram sine interesser med stor entusiasme.

I det siste har hun merket en håndfull mennesker på jobben som valgt å ta litt avstand. Hun som en gang var en litt gjennomsnittlig merkelig person, har nå blitt tatt skrittet helt ut og blitt totalt uforutsigbar og uforståelig. Hun babler i vei om språk og Casablanca-gamle skuespillere som ingen har hørt om. Selv tenker hun at dette er jo en flott måte å utdanne flokken med nisjekunnskaper, og hun føler seg som en vandrende NRK. Det ser heller ut til at flokken ikke setter spesielt pris på NRK, og vil heller være sammen med en lett TV2 på en tirsdagskveld. Det er i grunn svært peculiar (som Judy ville sagt) at hun ikke bryr seg lenger. Kanskje hun har endret seg? Og hvem blir vel ikke valsende glad av en sang som heter "Get happy"?

For å jevne det hele ut litt så tenker hun å se Ringenes Herre, for å bli litt mer mainstream som man sier. Hun har alltid har unngått å se den nettopp fordi alle andre så den. Det var i en tid hun ville skille seg litt ut. Det har hun jo klart...

Oj, nå har hun så mye på hjertet at hun bør slutte å skrive her. Og det er like før hun skriver engelsk, det er liksom det det går i for tiden. Judy snakket jo ikke norsk. Besettelser kan jo ikke være så farlige når man blir så utrolig glad av dem?