21 år, 4 måneder og 27 dager

Dag tre av “prosjekt positiv”, og humøret stiger på det jevne. Sne er fint. Ja, det mener jeg. Mye vakrere enn slafs og usmeltelig gråis, sånn objektivt sett. Her er reglene:

1. Kun 10 minutter av kontrollert melankoli per dag.
2. Smil, og verden vil bli full av sol og festlige snestormer.
3. Kvitte meg med hardbarkede prinsipper som ikke lenger gagner meg.
4. Følge impulser, innføre nye æra, inspireres og lære fransk i midt i tidknapphetens århundre.
5. Alt det ovenfor.

For livet kan ikke leves i et 9,2 kvadratmeters rom fylt med voksende elefanter, destruktiv stemningsmusikk og hvite vegger. Nei. Det hjelper riktignok med et pustende kattekosedyr som er kjær nok til å både ha et norsk og et engelsk navn (Dyret og Little), men det holder ikke for meg. Jeg vet jeg krever mye, men jeg krever jo så sjeldent, og nå er min tid kommet for ta større plass her i verden. Det er nå eller aldri, og jeg har klipt av et armband som har preget mitt håndledd i over ett år. Det har vært et vanskelig år, det skal sies, men tid er kontinuerlig, tydeligvis, og jeg skal ta dens hånd og vandre langs nye eventyrveier mens jeg smiler i sol og festlige snestormer. Det må ikke nødvendigvis være Jesu navnedag for at man skal starte på nytt. Og jeg skal ikke starte på nytt heller, jeg skal bare skreve over den store blåheten som står urokkelig og sperrer utsikt til havet og andre store ting. Ja til alt. Nå vil jeg stå på hender.

rosa skyer

De rosa skyene passerer stjernene stille utenfor vinduet, og du tar hånden min som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Det er noe med hender, det vet jeg, men det er noe mer med din hånd. Den bestemmer mitt humør på en fundamental måte. Joni Mitchell synger om kjærlighetens mange sider. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Selv om ikke et eneste stearinlys er tent, merker jeg at stemningen ikke kunne vært mer ideell for denne kvelden. Du stryker på mine blodårer langs armen, og komplimenterer meg på en veldig riktig måte. Jeg smiler og kjenner en ilende følelse av fnisende fjortis i magen. Du legger deg inntil min skulder. Jeg stryker gjennom det blonde småkrøllete håret ditt, og føler meg eldre enn på lenge. I kveld er det jeg som er din beskytter og engel, og jeg føler meg litt stolt. For det er rart. Jeg synes det er veldig rart. At en som deg har valgt en som meg til å stryke deg gjennom håret og gitt meg tillatelse til å holde hånden din. Det kunne ikke falt meg inn, egentlig, men nå sitter vi nå her. Du og jeg. Og venter på livet som drøyer det litt. For de rosa skyene kommer stadig tilbake, og lar oss ikke være alene. Du ser opp på meg, og verden føles spesielt enkel i et øyeblikk eller to. Så begynner du å felle tårer, og jeg ser på deg med lett fornektelse. Er du fallende? Du sier ingenting. Du bare kysser hånden min og forsvinner. I løse luften, som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Du forsvinner for meg.

Det er da jeg legger merke til at du ikke eksisterer for andre enn meg. Det er jeg som er din hånd, det er jeg som lener meg inntil min skulder, det er jeg som legger kyss og dråper på hånden min. Det er jeg som forsvinner. Det er jeg som faller inn i rosa skyer. Bare fordi rosa skyer vinkler verden i en litt annen retning enn realiteten. Det er jeg som er min beskytter. Det er bare det, at jeg ikke lenger er i stand til å beskytte meg mot meg selv.

undervurder aldri ditt behov for kaffe

Lysten til farge håret rødt tar uforutsett over min hjerne, og jeg forstår at noe er unormalt. Jeg forstår at jeg er unormal. Jeg mistenker at det er hele hensikten. Impulsen er sterk, men samfunnsnormer er sterkere, og jeg tenker rasjonelt over at dette bare er mitt umettelige behov for å være annerledes og mystisk. Så foreslår jeg at det kanskje har noe med å gjøre at jeg er stresset og utilpass, og vil late som om jeg ikke bryr meg om konsekvenser. Jeg vil leke mystisk ovenfor meg selv, og når folk spør meg hvorfor i all verden jeg farget mitt naturlige stripede hår rødt, skal jeg svare at jeg ikke har peiling. Jeg følte bare for det. Fordi jeg er en sånn person som bare føler for sånt, og gjør slike ting uten å tenke videre over det. Spontant. Det slår meg hardt og brutalt at jeg aldri kommer til å farge håret mitt rødt. Jeg lyver verre enn Per, og jeg er ikke mer mystisk enn en motorvei. Jeg tror jeg skal prøve ut nytt hårskill, i alle fall.