klyngedannelse

Vi samles ved vinduene. Vi klynger oss sammen som noen frosne pingviner, og ser ut av glass. Oversikt, perspektiv, verden. Verden, ja. Den er for stor. Det er vi enige om. Den er så stor at bare den delen som får plass i vindusruten er nok for oss. Vi tør ikke se lenger. Utenfor den verdenen vi ser, er det mye mer verden. Det er flere mennesker. Det er flere byer, flere fjell. Mer ondskap, mer kjærlighet. Altfor overveldende. Det er vanskelig å fatte. Det er bare nok.

Vi puster på glasset, og lager figurer som passer inn i vår virkelighet. Vi kan bestemme helt selv hvordan de skal se ut, oppføre seg. Og hvis figurene en gang kommer ut av vår kontroll og begynner å leve sine egne liv, så kan de aldri komme seg ut av glasset. Det er der de er skapt, og det er der de kommer til å fordampe bort. Det er trygghet i et nøtteskall. Duggfigurer på vindusglasset.

Vi står med hver vår tekopp, fylt av en god te som ikke så mange vet om. Det er en visdoms-te. Vi later som om det er en te som vi blir vis av, men så er det egentlig bare tull. Men hvis vi tror nok på det, så stemmer det. Tankens kraft kan gjøre mer enn lite. Det har erfaringen vist oss. Noen sa at man kan gjøre seg selv varm selv om man sitter helt i ro i 20 minusgrader. Man skal bare tenke på at varmt blod strømmer i kroppen. Vår tankekraft er ikke så godt utviklet, men vi kan tenke oss glade. Det er jo en prestasjon. Selv om det er mye enklere å tenke seg trist. Vi havner som oftest på melankolsk. Det er det vi gjør når vi står ved vinduet og ser på en passelig stor dose verden. Det er ikke stort mer å gjøre. Av og til tar vi fram et stykke papir og skriver om våre melankolske tanker, men oftere lar vi dem sveve ut av vinduet og bli borte. Vi skulle ha stengt av ventilen.

Dagene går. Det skjer helt automatisk. Det kan vi ikke gjøre noe med. De bare er sånn av natur. Vi står og ser på dem. De lager hvite figurer på blå bakgrunn, gradienter av mørke gråfarger, og horisontale, rosa streker langs bakken. De lager flakkende prikker på himmelen, og grønne blafrende slør som strekker seg lenger enn vi tør å se. De skifter stemning flere ganger i året. Brune, grønne, gule og svarte dager. De er vakre, dagene. De har sin egen type sjarm. Det kommer naturlig for dem, det er ikke noe de må tvinge fram på en anstrengt måte. Vi vil ikke gå glipp av dem, så vi står ved vinduet og titter på dem. Dugg, visdoms-te og frykten. Her står vi for alltid.

sjalottløken

Det er alltid det konstante maset om sjalottløken. Det er liksom alltid den som velter det vannfulle glasset.

Han sitter og ser ut av vinduet. Det regner igjen. Som i går. Som dagen før. Som dagen før der igjen. Det har regnet i to hele uker nå. Men det plager ham egentlig ikke så mye. Det er en utmerket unnskyldning for å kunne sitte inne å se på fotballkamp og sykkelløp, i stedet for å herje ute i grønnsakshagen eller langs de forvokste syrinbuskene. Han har i grunn aldri vært en uteperson. Men han har alltid framstått som en, til sin store ergrelse. Man skal aldri framstå som noe man ikke er. Det har han forstått nå. Han har framstått som noe han ikke er hele livet. Og nå sitter han i det.

Det er sjalottløken igjen. Det er alltid sjalottløken. Han skulle handle, for det er alltid han som handler. Hun har gjort det temmelig klart for ham at det er mannen i huset som skal handle. Det er en norm i dette huset. Det er ikke skrevet ned i huslovene som henger på kjøleskapet og skriker ut det ene og det andre. Hun skriver handlelisten, for hun vet best hva som trengs for å leke hus, men det er han som skal handle. Hun skriver løk. Han kjøper løk. Men hun mente sjalottløk og ikke vanlig løk. Han er ikke flink til å lese mellom linjene på handlelister, og han kjøper vanlig løk. Da blir det bråk. Hun slamrer med dørene og skriker om at han skulle ha hørt bedre etter da hun skrev handlelisten mens han spiste frokost. Hun sa det til ham, mener hun. Han hørte kanskje ikke etter fordi han var opptatt med å tenke på den gangen i Hellas da ungene enda var små, da han så hun han ikke visste navnet på bade i bassenget ved hotellet. Han forlater rommet med en unnskyldende tone, stille og mumlende, men veldig skyldig. Ja, han skulle ha hørt etter, kommer det fram.

Han setter seg i sofaen i stua og ser ut på det treet som hun ikke klarer å bestemme seg for om skal kuttes ned eller ikke. Hun lager sinte lyder på kjøkkenet, og han hører at hun mumler noe som han egentlig skal høre. Men han lukker ørene. Dette kommer nok til å vare et par uker, tenker han. Det gjorde det forrige gang. Sånn er det bare. Sjalottløk er viktig. Man kan ikke si noe på det. Det setter en helt annen smak på maten. Og er det viktig med en annen smak på maten. Det er helt essensielt. Det må til for at et forhold skal fungere og vare, tenker han. Så lengter han etter moussakaen de spiste i Hellas.