bohemeri

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Eller Oslo, som det nå blir kalt. Jeg skulle leke bohem og sitte på kafé og skrive bok. Men det fikk jeg ikke tid til. Jeg måtte gå rundt å sulte, gå innom slottet, Nationaltheatret, Domkirken. Jeg måtte studere folk. Og oppsøke en turistinformasjon for å stjele med meg et kart, for jeg visste ikke hvilken retning jeg gikk i. Jeg var der i to timer. Og jeg spiste ingenting.

Å være bohemsk forfatter er ikke så lett. Å være bohemsk, det skal vel ikke være så vanskelig, egentlig, jeg har én bohemsk bukse, i alle fall en halv-bohemsk en, og jeg går med den til en hver tid, så den begynner å bli litt skitten og slitt i kantene, og jeg går ellers med litt store klær, men ikke for store, og med en halvfancy jakke som krasjer med alle stilene av klær jeg har under. Det er viktig å ha med din egen kaffitermos og matpakke, og sitte på en offentlig kafé selv om du ikke har kjøpt noe. Og å ha med en knallrød sykkelveske der du har de nødtørftigste tingene med deg, som mørk sjokolade, lakris, dopapir og et eller annet som du kan ha i kaffien hvis virkeligheten blir for stor, og det du skriver om som forfatter, blir for heftig. At sykkelvesken er knallrød, gjerne med knallgule reflekser på sidene, og med et gammeldags merke på forsiden der det står “karrimor”, er ganske viktig fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet fra folk i alle aldre, der de gamle vil bli nostalgiske fordi de husker merket “karrimor” fra sin sykkeltur i Lofoten den gangen, og de yngre vil enten få et uttrykk av beundring fordi noen tør å overse sin forfengelighet og ta med en knallrød sykkelveske på kafé, eller et uttrykk av misunnelse, eller et uttrykk som sier at de i alle fall ikke vil identifisere seg med denne raringen som går med slitt bukse og krasjende stiler. Like viktig er det å bruke rare ord som subtilt og nødtørftigste, der det siste ordet er viktigst fordi det trengs flittig og målbevisst øving for å kunne si det, som folk bare nikker og smiler av fordi du sier det på en måte som gjør det helt innlysende at man bør vite av det, og som samtidig ikke framstiller deg som arrogant og bedrevitende. Dette er det å være bohem. Man skal gjerne også skrive om natten. Det eneste som er vanskelig er å overse sin egen forfengelighet. Men det blir man vant til.

Å være forfatter, derimot. Det er verre. Jeg bruker å late som. For jeg tror ikke det er sant. Men jeg skriver en bok. Om ikke flere. Jeg later som noe jeg er. Det er imidlertid ikke det som er ille. Det som er ille, er at det å være forfatter viser seg å være ufattelig ensomt. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har vært en av de yngre som så på bohmeske mennesker med skrivebok som noen flotte mennesker som må ha det ustadig gøy med å skrive ut sine usyngelige venner, og om situasjoner mellom eventyr, fantasi og fakta. Det er ikke helt slik. Det er kun i meg at alt jeg skriver boltrer seg. Og jeg skriver mye. Som jeg ikke kan si til noen som helst, for de vil jo så gjerne lese boka mi når den er ferdig. I ferdig format, gjennomtenkt og klar. Lang. Det gjør vondt. For hva om jeg aldri blir ferdig? Hva om alt jeg skriver må boltre seg i meg til evig tid, bare fordi jeg er livredd for å dele det med noen, livredd for om kvalitetssikringen ikke er god nok, og livredd for at det jeg skriver kun har sammenheng i mitt hode? Det er derfor jeg later som om jeg er forfatter. Jeg tar fag, jeg er da student, for jeg tør ikke å bruke dagene på noe jeg ikke tør å tro at jeg er. Doble nektelsesord, igjen. I teorien er det å være forfatter helt fantastisk. Jeg har alltid hatt en tro på at jeg kan gi noe, at jeg helt egentlig har noe på hjertet som noen kan dra nytte av. Når setning nummer fem fra fremmede er nettopp den at de mener at jeg tenker for mye, da må jeg jo ha tenkt noe som noen kan få noe ut av? Diffusismen. Hva skulle jeg da gjort uten den? Hvis det er et ord.

Øverst på skjermen min står det Dokument8. Jeg har satt meg i en tilfeldig skråning i sola, fordi jeg var på vei hjem fra det store Universitetet, og jeg kom ikke lenger enn til denne skråningen på grunn av en ustanselig trang til å hive av meg sekken, ta opp Word og skrive to hele kapitler. Jeg er sulten. Og tørst. Og nå begynner jeg å fryse også. Men jeg har fremdeles litt kaffi igjen, og utsikt til skyer som likner på sand under vann av den typen som har fått halvpermanente bølgeformasjoner. Og jeg tror jeg kan virke litt bohemsk og kanskje litt forfatterisk/forfatterlig. Det er i de tider jeg sitter omkring i skråninger og sulter i Trondhjem. Historien gjentar seg ikke. Den endrer bare form. Alltid. Hva jeg vil fram til akkurat nå, aner jeg ikke. Men hvorfor skal man alltid komme fram til noe? Hvorfor skal man alltid komme fram?