på nytt en gang til, på en måte

Ambivalent tid. Motivasjonslysene mine har begynt studentlivet igjen, med heftige fester, underskudd på søvn og opplevelser, og med merkverdig lite effektivitet på alle områder. Og jeg? Ja, nei, jeg sitter vel gjerne og ser på dem i kikkert, og lurer på når de har tenkt til å begynne å arbeide for meg. Jeg tenker mitt, og håper at det skal være godt nok for et UNIVERSitet, og lengre enn det har jeg dessverre ikke kommet. Nok et halvår med i overkant mange “unyttige” studier som ikke fører meg lengre enn en posisjon som en allmennkunnskapsrik uteligger med null ambisjoner. Forhåpentligvis har jeg snille nok foreldre som kan gi meg husly om vinteren. Jeg dytter meg selv i retningen Ukjent -->, og satser det jeg eier og har på at det ikke er stup på veien. Hvis det skulle vise seg å være det, kan man i alle fall ikke skrive på min gravstein at jeg ikke satset alt på ingenting. Sånn er livet, diffust og abstrakt, fullt av doble nektelsesord i hver setning, slik at ingen ting gir spesielt mye mening når du har lest dem ferdig. På min gravstein ville det nok heller passet å skrive “hun satset ingenting på alt. i det minste”. Alt ettersom. Ingenting ettersom. Jeg er helt fascinerende dårlig til å tegne, men du skjønner vel tegningen. Men poenget er vel heller at det luktet vår fra vinduet mitt i morges. Sola, selv om jeg ikke kunne se noe til henne, gjorde denne søndagen lys helt til klokka halv fire (jeg antar at det var den, jeg liker ikke å tenke på at sneen kan stråle ut så mye lys uten en fysisk forklaring. Kanskje det er derfor Antarktis smelter), og jeg spiste egg til frokost. Jeg vil legge vekt på vårlukta. Det luktet vår fra vinduet mitt i morges.

simultaneously

Det er noe jeg savner. Så veldig også. Det gnager på vemodighetssenteret i hjernen, som blir overarbeidet og må sende alle følelsene til hjertet. Bare fordi det er det organet som skal være sterkest. Det slår uansett, liksom. Uavhengig av hvilken informasjon det besitter. Så femti ustabile følelser fra eller til spiller vel ingen rolle. Et problem. Jeg vet ikke hva jeg savner. Da er det ikke så lett å gjøre noe med det. Man kan ikke ringe det man ikke vet hva er. Jeg savner umuligheten, jeg savner menneskene jeg har møtt og de jeg ikke har møtt, samt de jeg aldri kommer til å møte, jeg savner livet før, jeg savner livet som kommer, mest av alt savner jeg livet som ikke følger drømmer, jeg savner deg, jeg savner håpet, troen og kjærligheten, jeg savner til og med min kjære katt som døde da jeg var ca. 12. Blådag. Typisk blådag. Der alt jeg gjør blir litt galt og litt riktig, og jeg ikke helt kan plasseres i en sammenheng, nei, selv ikke i den store sammenhengen. Det er nok nå jeg skulle hatt et fjell. Et jeg kunne komme meg opp på like fort som en tanke, i det minste lik fort som ei tømmerenne. Det kan godt være et tre på det fjellet. Gjerne for meg. Det viktigste er at det er oversikt og utsikt. Over andre fjell. Og de skal krympe meg til en ubehagelig liten størrelse i et eneste stort Ingenting, og vise meg at det jeg savner er like mye Ingenting som Noe. For det gir jo ingen mening at Ingenting skal savne Ingenting. For alt jeg vet, og det er ikke stort, kan det være at Ingenting savner meg også. Nå savner jeg et slikt fjell. Himalaya, hvor jeg savner et slikt fjell.


Hva er det du venter på, spurte hun.
Skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.

ikke gå over bussen før veien har kjørt

Da bussen kjørte forbi meg, stod jeg igjen og lo. Det ble så komisk alt sammen, og verden skiftet farge nok en gang.

- Herregud, den bussen der har virkelig lagt på seg. Den var ikke så lang sist gang jeg møtte på den.
- Ja, også så du de skittene vinduene da? Det er like før jeg føler jeg må si ifra til den!
- Ja, det var utrolig heslig, jeg kan vedde på at den ikke har dusjet på ukesvis. Gid, noe så ekkelt!
- Ja, det var vel kanskje ikke en genistrek å kle seg i hvitt, da heller.
- Uff, nei. Forresten er det også pastellfarger som er in nå. Jeg syntes dessuten jeg kunne lukte at den hadde drukket alkohol!
- Næh! Og her legger vi våre liv i bussens lange og skitne hender, og så kjører han med promille! UHØRT!

Tenk det. Enn hvis det virkelig var slik at man baksnakket ting like mye som mennesker. Haha.

dear christmas

So I stand before you again.
As every year.
“Same procedure as last year, miss Sophie?
Same procedure as every year, James.”
Mourning you.
Even before you have left.

And I hope you will stop cooperate with Time.
You are following him like a stalker.
He is not God, you know.

Your wooden star,
Your tree filled with ecstasy and chocolate,
Your joyful music,
Your lovely candles and colours,
Your calm smell,
Your peaceful warmth.

I’ll miss every fragment of you, my dear.
Until I’ll see you next year.
Only to let me go another time.
Cause that is your nature.
So transitory.
It is your cup of tea.

I’ll wait for you anyway, anytime, anywhere.
All yours forever,

Astrid

magi

på brua. stod jeg. på den grønne brua. over togskinnene. jeg pustet inn og ut ganske fort. på joggetur, egentlig. men det var så mange biler på parkeringsplassen, så jeg stoppet på den grønne brua over togskinnene. ei jente. en gutt. og jeg kom til å tenke på at hun kanskje var hemmelig forelsket i ham, der hun stod. hun diltet usikker og forsiktig etter ham langs perrongen. det var bare en så søt tanke, at jeg ikke kunne motstå å tenke den. jeg var også inne på at de hun kanskje var hans forfølger som han ikke kunne bli kvitt sånn uten videre, men den slo jeg straks fra meg. søt og uskyldig, gjerne litt hemmelighetsfull, kjærlighet er mer min stil.

disse to hørte toget før meg. og der kom det jammen. dagtoget fra trondheim. midt i mørket. ut av mørket. jeg følte magien av det overvelde min sjel. toget. det kom et tog til bodø. tog er det mest poetiske dyret jeg vet om. kanskje til og med mer poetisk enn leoparder og isbjørner.

det stoppet. rett foran meg. rett under meg. og jeg tittet på alle som skulle ut med forbausende mye bagasje. de får nok ikke engang halvparten opp i et bjørketre. jeg oppdaget togsjåføren. han satt der og ventet på signal på å kjøre videre. de bruker visst ikke flagg så mye lenger. kanskje de syns det ble for klisjé. jeg så toget bevege seg sakte framover. der fra den mørkbelagte brua mi. jeg vinket likevel. til sjåføren. jeg ønsket. å, som jeg ønsket. jeg har alltid tro på magi. så jeg fortsatte å vinke.

togsjåføren så meg. han vinket tilbake. var det sant? gjorde han virkelig det? kunne han se meg her oppe i mørket? jo, han vinket fremdeles. så tutet han en bitteliten tut. mens han vinket. og så kjørte toget videre under meg. som på film, egentlig. jeg kunne hoppet oppå taket når som helst. men det gjorde jeg ikke. jeg ble stående med ren lykke i hjertet og tærne, mens toget kjørte ut av mitt synsfelt. magien var sann. og fortryllende komplett. tenk. dette hendte med meg. for en ære.

samtale

- Jeg håper det kommer noen snart. Det må da komme noen snart.
- Det kommer ingen. Vi kjenner jo ingen.
- Jo. Nei. Men jeg håper de kommer likevel.