husker du den gangen

Jeg sitter på rommet mitt. I mitt lille skall, med et stort og trygt bilde av Judy Garland. Gigantisk verdenskart som viser at jeg ikke er så altfor betydelig. Stjernekart. Nostalgiske Mummitroll-bilder. Mine mest lojale kosedyr. Obligatoriske familiebilder. Bordlampe tatt rett ut fra Pixar-vignetten. Ja, sånn ser rommet mitt ut. Og jeg unngår med vilje å nevne den meterhøye bunken skolebøker som står i hvert sitt hjørne og gjør rommet mindre. Bare fordi det ikke passer seg i denne settingen. Jeg har peiling på setting. Jeg studerer filmvitenskap. Den står med all sin tyngde i venstre hjørne ved vinduet. Alt etter hvor du betrakter det fra. Stort skap, som for bare uker siden lyste av nysgjerrighet og sjarm. Men nå er den blitt angrepet av tysk ekspresjonismeskygger. Men jeg nevner ikke det heller. Settingen her er hyggelig. Fylt med Hollywood-lys fra alle kanter, dybdeskarphet og livlige farger. Musical, nesten. Det er like før jeg begynner å steppe på det sykt sterile skrivebordet mitt og synge ut om burgunderrøde blomster og skyformasjoner.

Jeg bor i blokk. En gul en. Det er fint. Jeg har utsikt til 24 leiligheter, der en hel flokk med folk bor. Og jeg kan se dem alle fra mitt vindu. Kanskje høres det litt suspekt ut, men det er sant. Nummer tre i andre etasje fra venstre irriterer meg litt. Tenke seg til hva slags merkelig skrue som fant på å ha en 70 tommers TV snudd mot vinduet, bare for å se på det til alle døgnets tider. På Cartoon Network. Uff. I etasjen under er det noen som alltid tenner stearinlys og fyrer opp i ovnen. Jeg vil være som dem. I skrivende stund står nummer to og fem fra høyre i øverste etasje og nummer fem fra høyre i andre etasje og lager mat. Og jeg lurer på om det er tilfeldig at to av dem har på seg knallrød skjorte. Jeg vurderer å ta fram en kikkert, men så kommer jeg på at det er mørkt ute, og at de faktisk kan se meg like godt som jeg ser dem. Vi er som en klynge storebrødre som passer på at ingen er luguber og kikker på hverandre i kikkert. Sånn er det å bo i blokk. Hvem hadde trodd det. Jeg håper de kan se mitt nesten litt upassende store Judy Garland-bilde. Jeg er jo bare 20, enn så lenge. Det er ikke vanlig å være så godt kjent med stjerner fra 40-tallet i min alder. Jeg spiller på det, i høy grad. Jeg er like stolt som en liten veslevoksen 9-åring som nettopp har lært seg et sjeldent fremmedord som kan brukes i mange sammenhenger.

Nå kan jeg knapt snurre rundt på kontorstolen min. Bøkene har krympet rommet mitt til 2 kvadratmeter, og syter noe helt voldsomt. De vil leses. De vil ikke glemmes. Jeg har Empati som mellomnavn. Det er det den usynlige E-en står for. Jeg klarer ikke å ignorere deres gråt, lenger. Pixar-lampen min ser på meg med uskyldig blikk. Jeg tolker det som et hint om at jeg bør slutte å se på Cartoon Network i naboblokka, og lese om ablativ og lære meg 3.deklinasjon. Videre. Infinitiv av "å se" i latin. Videre. Dixi.