skrivebordshåp

- Det er under skrivebordet det skjer, sa hun med en underfundig stemme. Som om det var en stor hemmelighet som bare kunne viskes om.

- Hva da, spurte han og forsøkte å lyde like magisk.

- Alt. Alt kan skje under et skrivebord, svarte hun mens hun stirret ham inn i øynene, og han fikk følelsen av at hun ville si det med dem. Da må det ha vært hemmelig.

Hun hadde helt brune øyne, nesten svarte. Det var så rart med det, han hadde alltid hatt følelsen av at hun hadde samlet en verden av hemmeligheter i dem. Hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. At hemmelighetene lå lag på lag, og måtte være der i konsentrert form til evig tid og lage undervannskrystaller i svart. Det var kanskje derfor hun måtte være så stille. Kanskje hemmelighetene holdt på å fly ut i rommet oftere enn de var ment å gjøre, slik at hun måtte sitte i et hjørne og snakke lydløst med dem for at de skulle holde seg inni henne. Og det var kanskje også derfor hun alltid så mot badlyset når hun pusset tennene, for å samle de hemmelighetene som fantes der, i håp om at de var lysere enn de hun hadde samlet på tidligere. De andre ville nok si at hun ikke gav mening når hun sa slike ting, at hun forestilte seg en fantasiverden der alt kunne skje, også ting som aldeles ikke passet seg for hennes barnesinn, men han brukte å legge litt mer i det.

- Har du sett noe under skrivebordet, spurte han.

- Ja, svarte hun. Jeg har sett masse under skrivebordet. Det finnes håp under skrivebordet. Først ser jeg bare bølger, og når det ikke er flere igjen av dem, klarer jeg ikke å se noe som helst. Men så, hvis jeg sitter der lenge nok, ser jeg Rolig, i grønn hatt og snille bevegelser. Og hvis jeg sitter der dobbelt så lenge, kommer Koselig og inviterer meg på te og sjokolade. Men da må jeg  være tålmodig. Og forsiktig. For Koselig blir så fort redd og sjenert, og hvis jeg rører på meg på en spesiell måte, forsvinner hun uten å si ifra. Og jeg må drikke te svært sakte, og smile med øynene. Men hun merker når jeg bare prøver å smile med øynene, uten å klare å mene det. Da forsvinner hun, da også. Hun klarer ikke å være der så lenge om gangen. Det er litt synd.

Hun stirret intenst inn i hans øyne, og pupillene hennes levde sine egne liv og tok over henne i panikk. Hun aldri hadde sagt så mye på én gang. Han fikk en underlig følelse av at hun hadde avslørt alle sine dypeste hemmeligheter, uten  egentlig å si dem høyt. Som om hun søkte noen å dele dem med, for å unngå å omkomme i dem selv. Noen som ikke var for gammel til å forstå at fantasi og virkelighet er det samme, noen som ikke var for verdensvant til å forstå alt det mørke som gjemmer seg usynlig i barns lette smil, og hvor farlig det kunne være. Han nikket.

- Det er litt synd, svarte han.

- Ja, hvisket hun. De mørke øynene hennes fyltes med en følelse som veltet over.

- Tror du jeg kan være med under skrivebordet en dag, spurte han forsiktig. Tror du Koselig kommer når jeg er der?

Hun nikket ubevegelig. Så flyttet hun hånden sin en halv centimeter i hans retning, men trakk den tilbake umiddelbart etterpå. Han tok den uten å nøle et sekund. De satt på gulvet. Hadde verden vært som de så den akkurat da, ville hele rommet vært fylt av de to, fargede papirlamper og Trygg.

while waiting for whatever

"Jeg mener, folk har fobier mot de merkeligste ting. Støv, vind, ord, hva som helst. En gang leste jeg om en som hadde fobi mot sin egen skygge, og måtte bo på Nordpolen om vinteren og på Sørpolen om sommeren, og ellers holde seg inne i igloen mens det var måneskinn. Det høres rart ut. Jeg kan ha drømt det. Men det finnes en løsning på det meste, tenker jeg da. Selv om det kan bli nokså kaldt å unngå det man frykter, også. Og hvor lenge kan du egentlig fryse før du kjenner at det er kaldt? Man må ta hensyn til alt i disse dager. Det er nå synd med det."

bohemeri

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Eller Oslo, som det nå blir kalt. Jeg skulle leke bohem og sitte på kafé og skrive bok. Men det fikk jeg ikke tid til. Jeg måtte gå rundt å sulte, gå innom slottet, Nationaltheatret, Domkirken. Jeg måtte studere folk. Og oppsøke en turistinformasjon for å stjele med meg et kart, for jeg visste ikke hvilken retning jeg gikk i. Jeg var der i to timer. Og jeg spiste ingenting.

Å være bohemsk forfatter er ikke så lett. Å være bohemsk, det skal vel ikke være så vanskelig, egentlig, jeg har én bohemsk bukse, i alle fall en halv-bohemsk en, og jeg går med den til en hver tid, så den begynner å bli litt skitten og slitt i kantene, og jeg går ellers med litt store klær, men ikke for store, og med en halvfancy jakke som krasjer med alle stilene av klær jeg har under. Det er viktig å ha med din egen kaffitermos og matpakke, og sitte på en offentlig kafé selv om du ikke har kjøpt noe. Og å ha med en knallrød sykkelveske der du har de nødtørftigste tingene med deg, som mørk sjokolade, lakris, dopapir og et eller annet som du kan ha i kaffien hvis virkeligheten blir for stor, og det du skriver om som forfatter, blir for heftig. At sykkelvesken er knallrød, gjerne med knallgule reflekser på sidene, og med et gammeldags merke på forsiden der det står “karrimor”, er ganske viktig fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet fra folk i alle aldre, der de gamle vil bli nostalgiske fordi de husker merket “karrimor” fra sin sykkeltur i Lofoten den gangen, og de yngre vil enten få et uttrykk av beundring fordi noen tør å overse sin forfengelighet og ta med en knallrød sykkelveske på kafé, eller et uttrykk av misunnelse, eller et uttrykk som sier at de i alle fall ikke vil identifisere seg med denne raringen som går med slitt bukse og krasjende stiler. Like viktig er det å bruke rare ord som subtilt og nødtørftigste, der det siste ordet er viktigst fordi det trengs flittig og målbevisst øving for å kunne si det, som folk bare nikker og smiler av fordi du sier det på en måte som gjør det helt innlysende at man bør vite av det, og som samtidig ikke framstiller deg som arrogant og bedrevitende. Dette er det å være bohem. Man skal gjerne også skrive om natten. Det eneste som er vanskelig er å overse sin egen forfengelighet. Men det blir man vant til.

Å være forfatter, derimot. Det er verre. Jeg bruker å late som. For jeg tror ikke det er sant. Men jeg skriver en bok. Om ikke flere. Jeg later som noe jeg er. Det er imidlertid ikke det som er ille. Det som er ille, er at det å være forfatter viser seg å være ufattelig ensomt. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har vært en av de yngre som så på bohmeske mennesker med skrivebok som noen flotte mennesker som må ha det ustadig gøy med å skrive ut sine usyngelige venner, og om situasjoner mellom eventyr, fantasi og fakta. Det er ikke helt slik. Det er kun i meg at alt jeg skriver boltrer seg. Og jeg skriver mye. Som jeg ikke kan si til noen som helst, for de vil jo så gjerne lese boka mi når den er ferdig. I ferdig format, gjennomtenkt og klar. Lang. Det gjør vondt. For hva om jeg aldri blir ferdig? Hva om alt jeg skriver må boltre seg i meg til evig tid, bare fordi jeg er livredd for å dele det med noen, livredd for om kvalitetssikringen ikke er god nok, og livredd for at det jeg skriver kun har sammenheng i mitt hode? Det er derfor jeg later som om jeg er forfatter. Jeg tar fag, jeg er da student, for jeg tør ikke å bruke dagene på noe jeg ikke tør å tro at jeg er. Doble nektelsesord, igjen. I teorien er det å være forfatter helt fantastisk. Jeg har alltid hatt en tro på at jeg kan gi noe, at jeg helt egentlig har noe på hjertet som noen kan dra nytte av. Når setning nummer fem fra fremmede er nettopp den at de mener at jeg tenker for mye, da må jeg jo ha tenkt noe som noen kan få noe ut av? Diffusismen. Hva skulle jeg da gjort uten den? Hvis det er et ord.

Øverst på skjermen min står det Dokument8. Jeg har satt meg i en tilfeldig skråning i sola, fordi jeg var på vei hjem fra det store Universitetet, og jeg kom ikke lenger enn til denne skråningen på grunn av en ustanselig trang til å hive av meg sekken, ta opp Word og skrive to hele kapitler. Jeg er sulten. Og tørst. Og nå begynner jeg å fryse også. Men jeg har fremdeles litt kaffi igjen, og utsikt til skyer som likner på sand under vann av den typen som har fått halvpermanente bølgeformasjoner. Og jeg tror jeg kan virke litt bohemsk og kanskje litt forfatterisk/forfatterlig. Det er i de tider jeg sitter omkring i skråninger og sulter i Trondhjem. Historien gjentar seg ikke. Den endrer bare form. Alltid. Hva jeg vil fram til akkurat nå, aner jeg ikke. Men hvorfor skal man alltid komme fram til noe? Hvorfor skal man alltid komme fram?

å se, uansett gressfarge

Gresset blir ikke grønnere nå, her jeg sitter, og jeg konsentrer meg stort sett om å ikke se på andre sider. At himmelen er blå virker nokså paradoksalt, etter min mening, for man skal sette pris på blå himmel, men himmelen er da likevel blå. Det er noe i det å være der man er når man er der. Å se det man ser når man ser det. Å ha kontakt med seg selv, selv når man er med andre. Det er ikke alltid så enkelt. Så selv om gresset ikke er sånn unormalt grønt akkurat nå, så er det da grønt. Jeg er ikke fargeblind. Det er grønt. Og det har gule dotter på seg, som alltid følger solretningen. Og linerler som vipper med stjerten og samler inn mat til seg selv og andre. Gresset er fullt av liv. Litt slitt i kantene, men fullt av liv innerst, likevel. Og det at himmelen er blå gir jo plass til sol. Blå har alltid vært min yndlingsfarge, og hvis jeg bare kan se gleden av blå uten å assosiere det med samfunnets definisjon av blå, så må jeg jo innrømme at blå er fint. Jeg kan ikke påstå annet. Det er noe med det å se relativiteten. Å gjøre det beste ut av det man har. Å sammenlikne seg selv med de som er mindre heldig. Men så er det en ting med relativiteten som ofte blir misforstått.

Å feste relativitet til alt man føler, ser og er kan være fundamentalt farlig. Man kan risikere å undertrykke seg selv og påføre en ryggmargsholdning av fornektelse. Alt er ikke bare fryd og gammen selv om folk sulter i Afrika. Å tro på at verden kun er full av lykke gjør bare deprimert. Aksepten for at lykke ikke er den endestasjonen alle forventes å stå på, er viktigere enn jeg klarer å uttrykke. Livet er ikke et bilde der alle smiler, enn hvor febrilsk samfunnsnormer sier” appelsiiin” og trykker på knappen. Alt flyter hele tiden, fram og tilbake, opp og ned. Det må være lov. For å unngå dårlig samvittighet for at det av og til er grått gress i hagen. Jeg tror det er bedre å innse at gresset er grått og gå innom butikken for å kjøpe gjødsel når man føler seg klar for det, enn å løpe rundt å late som om gresset er grønnere enn Libyas flagg og rope ut usannhet mange nok ganger til at man tror på det selv. Grått gress blir ikke grønnere ved å fornekte at det er grått. Det bare dør av nedtrygt likegyldighet. Å se det man ser når man ser det. Og å tro på at det man ser er ekte og å ta det på alvor, selv om det vil bety at man ikke lever på eneste aksepterte endestasjon eller i smilende fotografier. Å være samtidig som man er. Det skal jo ikke være enkelt og ensidig. Men det ligger noe i det, tror jeg. Gjør det ikke det?

alternativ

Jeg skulle bare til butikken og kjøpe konvolutt og frimerke for å poste nødvendigheter der fristen allerede har gått ut. Jeg la ikke merke til at jeg fikk med meg sjokolade, jordbær og gullfisk. Så syklet jeg hjem med en pose. Bestemt ble alle tingene mine satt på plass, og helt uten videre var jeg tilbake på sykkelsetet igjen. Ikke visste jeg hvor jeg skulle.

Ferden gikk i en tilfeldig retning, men jeg la merke til at det var i den retningen hvor fjell ligger. Det var gårdslandskap hele veien, og flere veivalg å ta, men jeg havnet alltid på den veien som gikk oppover. Jeg ante ikke hvor jeg var og jeg hadde nok med å holde styr på hvilke veier jeg tok. Etter en tilfeldig lengde med utallige bakker og veikryss, forbi noen tilfeldige hus med eksepsjonelt høye nummer, ja av typen 400 og oppover, og på en stadig mindre bilvei, tok jeg plutselig inn på en tilfeldig grusvei med overdreven stigningsprosent. I første gir tråkket jeg oppover uten å vite hva som helt var poenget. Jeg var jo ikke på treningstur, jeg bare havnet her, nesten mot min vilje, for jeg hadde jo planlagt å lese til eksamen etter min lille handlingstur. Etter et monster av en bakke, tok den slutt oppi en skog. Men jeg var ikke framme, tydeligvis, for jeg la fra meg sykkelen og gikk nok en tilfeldig lengde, over en tilfeldig eng, og bort til en tilfeldig liten steinknaus med revehi under og med fine trær på sidene. Jeg var framme.

Der satt jeg, på ei bakkeeng og så utover fjell, hauger, gårder og annet fint landskap. Jeg tror antagelig høyden var det viktigste. Svarttrosten sang vakkert om at det nærmet seg kvelden, og småregnet hvisket om melankoli. Det var den perfekte balansen her oppe, som har vært helt fraværende i så lang tid. Det begynte å gå opp for meg at det ikke var jeg som hadde syklet hit. Det var min alternative personlighet som hadde dratt meg med til en utsikt vi så sårt trengte. Jeg bare hang med, mens mitt andre jeg viste vei til et hellig sted som var “framme”. Personlighetsforstyrrelse til unnsetning.

Nå vet jeg hvor denne plassen er, så neste gang kan jeg sykle dit selv. Det setter jeg pris på. Det var jeg som måtte sykle tilbake igjen, og da jeg kom hjem tok jeg meg tid til å klatre opp i et tre, før jeg dro inn og spiste jordbærene som mitt andre jeg hadde kjøpt inn for anledningen. Kanskje ikke så dumt å være personlighetsforstyrret likevel.

dagen

Det var ikke at den tok over. Det var hvordan den tok over.

Sånn helt plutselig en dag, da jeg ante fred og ingen fare. Himmelen var blå og sola stod på. Like før hadde det vandret det en kattunge forbi vinduet mitt, og en fireåring i rosa skjørt hadde snurret rundt midt på plena og ramlet i en stor latterkrampe. Det var absolutt ingenting som tilsa noe annet enn lykke, men så kom det andre likevel.

Jeg begynte plutselig å legge merke til at vinduene var full av skittenhet. Men det som verre var; jeg ble helt overveldet av den bevissthet om at jeg satt innenfor disse vinduene. Jeg satt innenfor disse veggene. Og denne døra var murt igjen med lag på lag av dørstokker. Jeg satt helt stille, mens jeg kravlet på veggene, banket på dem i forferdelse, samt hylte livsnødvendige uttrykk. I flere timer holdt jeg på slik. Så gav jeg opp. Jeg sank sammen på gulvet og så bare støv for alle fargene. Så ble jeg sittende der. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme ut. At den tar over, det er jeg vant til. Men å låse meg inne med vegger, vinduer og dørstokker. Det er litt dårlig gjort. Kanskje forferdelig jentete av meg å tenke slik. Men det var litt dårlig gjort, likevel.

evig baling

Så er det eksamenstid igjen da, og tåneglene har aldri vært mer interessant. Jeg flyter i et gigantbasseng oppfylt av kreativitet som strekker seg mye lenger enn historie og sosialpsykologi til sammen. Pianoet har sluttet å true meg med sitt kontrastfylte utseende, og jeg spiller på BÅDE de svarte og de hvite tangentene. Av og til former det seg ord som vil ut, og alt skal dokumenteres på en mobil av dårlig kvalitet. At fransk tar litt tid å lære seg å uttale, er absolutt ikke å forakte, en utfordring får bare ballonger og gode velkomstklemmer. Kanskje jeg til og med baker en kake jeg aldri har laget før. Det skal jo ikke så mye til. Jeg har aldri klart å tegne noe som likner på noe, men i et svakt øyeblikk av uovervinnelighet (og usselhet for å ha postet andres bilder på min blogg), brukte jeg en seriøs mengde tid på å tegne noe som så tydelig likner på mitt elskverdige fyrtårn (se tidligere innlegg). Nattesøvn må for all del ikke prioriteres ovenfor kortfilmmanus som står og banker på vinduet til den meget surrealistiske fantasiverden jeg for tiden residerer i. For det er jo som alle vet mye mer konstruktivt å bruke dagene på å sovne over bøker der mongolene plutselig får en trang til å reise til månen på fyrstikker, og der Spania ligner mistenkelig mye på logoen til telenor, og ikke minst der Columbus tar seg tid til et koselig teselskap med Sandra Bullock, Josef Stalin, Djengis Khan, meg og min søster. Det var hyggelig. Mindre hyggelig er det å våkne opp i dehydrering, solstikk-tendenser og sikkel. Men fyrstikkeventyrlige mongoler veier opp for det meste. Behovet for å lese om kjendiser og idoler er sjeldent større, og nå nøyer jeg meg ikke med å lese om dem. Nå snakker jeg med dem også.

Meg: Yesterday, I dreamt that I met you! And you were nice and all, but you told me to go moose hunting. Do you still think that I should?

Amy Brenneman: Yes, and right now!

Meg: Well, I did as you told me. I got lost in the woods. It was dark and scary. Results:2 squirrels, 1 nice view & 1 strange sound->Moosy?

Amy Brenneman har mange fans. Man kan jo ikke svare alle to ganger.

Når jeg tenker tilbake på dette, må jeg innrømme at jeg elsker eksamensperioden. Men det er strengt hemmelig, det står ikke i min offentlige skrivebok, for å si det sånn. Men sånn helt på ekte?

Eksamensresultater hittil:
3 stk sanger
1stk fyrtårn på papir
1 stk kortfilmmanus
1stk samtale med kjendis
1 stk brun kropp
42 stk franske gloser
utallige stk pianoakkorder
en hel del stk joggeturer.


Jeg mener, man har det sjeldent mer moro enn når man er innestengt oppi et basseng fylt av kreative digresjoner.

1 stk fyrtårn på papir.

but what can you do?

There is someone standing on my floor. Completely naked. So what am I supposed to do about that? I carefully whisper “hello”. The someone starts walking towards me with floating steps. Like this was a funeral or something. I wonder what I did to deserve a naked someone in my bedroom, I mean, I never invited this someone into my home. But then again, I never didn’t invite a someone into my home, so that may be the explanation for this peculiar situation.

The someone has reached the corner of my bed, and seems to be looking for somewhere to lay down. I feel this is a bit too early to have a stranger sleep in my bed and I open my mouth to firmly tell this someone to go sleep elsewhere, but my words make no sound. How inconvenient. It is starting to feel a bit uncomfortable, but the someone doesn’t seem to mind. Someone bends down, and lays on top of me for some unknown reason. Strangely, I can’t feel the weight, and it makes me believe that I’m rather strong. I try to push the someone away, but for no use. This might actually be my funeral, after all. I can’t move, I can’t speak. Breathing becomes quite impossible when this someone kisses me. I can’t complain, the kiss is thoroughly thought through, but I would like to know someone’s name before I approve kissing. What’s worse, someone has the tendency to melt into me. All of a sudden, I’m two, where I just hours ago were one.

The world feels different, somehow. I don’t know whether or not it is a good thing. It freaks me out a little. That is all.

imagiened resiliency

Jeg vil så gjerne bo i et fyrtårn på ei øde øy. Fyrtårn får meg til å smile i all offentlighet. Flere ganger daglig, noen dager. Der skal jeg fiske i all stillhet, sitte i tårnet og se på ulestormen, telle de hvite steinene og tenke kreativt på hvor de kom fra, skumre, lytte, tenke adjektivfulle inspirasjonstanker, samle skjell uten å gjøre forskjell på de stygge og de pene. Hvis jeg kunne ta med kun tre ting, ville de vært ei penn, ei skrivebok, og en kniv. Da klarer man seg lenge. Legg merke til at jeg skrev penn. Det er stort. Blyant er for pyser, og jeg vil ikke uttrykke at jeg er ei pyse, selv om jeg kanskje egentlig er det. Det er mulig at jeg glemte at jeg hadde en IKEA-blyant i shortslommen. Men jeg kan ta med flere ting. Min øy med fyrtårn er ikke av den vrange typen. Jeg får til og med lov å ta med min spontankjøpte franske lommeordbok.

relapse and decompose

Jeg synes det er viktig å legge planer som ikke er for vanskelig å oppnå. Det er livsnødvendig. Helst planer som ikke skremmer meg fra å tilnærme meg dem. Jeg vil ha sånne varme planer, som tuller meg inn i et ullteppe, og gir meg en varmeflaske som jeg kan ha på magen når jeg blir redd. De skal komme med te til meg, svart eller grønn, men overhodet ikke hvit. Hvit er for rene sjeler. Uten sukker, takk. Skal det være, så skal det være. Jeg er tross alt nordlending. Mine planer skal komme med utallige digresjoner som hindrer meg i å dø innvendig, men de må ikke lede meg på øde og ensomme veier med ville blomster i veikanten. Jeg stiller visse krav til dem, skal sies, men jeg bruker alltid blyant og aldri penn, så hvis en plan føler seg usikker og overveldet av mitt forventningspress, så finner den et brunostviskelær ved siden Post-its-bunken. Men jeg forventer egentlig sjelden så mye av dem. Jeg liker å se dem vokse, men jeg forventer aldri at de skal fly ut av redet. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å se dem fly. Det er så fort at de flyr for raskt for meg, uansett. Metaforene mine går i surr her. De sloss om oppmerksomhet, og drar meg og mine lesere i hver sin retning. Det gjør min nye plan også.

Her er planen: Det er ingen plan.


Hvorfor i all verden synes jeg det er så forferdelig skremmende? Jeg likte det bedre når planene mine inneholdt minst én tyrkisk pepper-klubbe. Takk og pris for at det er vår.

21 år, 4 måneder og 27 dager

Dag tre av “prosjekt positiv”, og humøret stiger på det jevne. Sne er fint. Ja, det mener jeg. Mye vakrere enn slafs og usmeltelig gråis, sånn objektivt sett. Her er reglene:

1. Kun 10 minutter av kontrollert melankoli per dag.
2. Smil, og verden vil bli full av sol og festlige snestormer.
3. Kvitte meg med hardbarkede prinsipper som ikke lenger gagner meg.
4. Følge impulser, innføre nye æra, inspireres og lære fransk i midt i tidknapphetens århundre.
5. Alt det ovenfor.

For livet kan ikke leves i et 9,2 kvadratmeters rom fylt med voksende elefanter, destruktiv stemningsmusikk og hvite vegger. Nei. Det hjelper riktignok med et pustende kattekosedyr som er kjær nok til å både ha et norsk og et engelsk navn (Dyret og Little), men det holder ikke for meg. Jeg vet jeg krever mye, men jeg krever jo så sjeldent, og nå er min tid kommet for ta større plass her i verden. Det er nå eller aldri, og jeg har klipt av et armband som har preget mitt håndledd i over ett år. Det har vært et vanskelig år, det skal sies, men tid er kontinuerlig, tydeligvis, og jeg skal ta dens hånd og vandre langs nye eventyrveier mens jeg smiler i sol og festlige snestormer. Det må ikke nødvendigvis være Jesu navnedag for at man skal starte på nytt. Og jeg skal ikke starte på nytt heller, jeg skal bare skreve over den store blåheten som står urokkelig og sperrer utsikt til havet og andre store ting. Ja til alt. Nå vil jeg stå på hender.

rosa skyer

De rosa skyene passerer stjernene stille utenfor vinduet, og du tar hånden min som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Det er noe med hender, det vet jeg, men det er noe mer med din hånd. Den bestemmer mitt humør på en fundamental måte. Joni Mitchell synger om kjærlighetens mange sider. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Selv om ikke et eneste stearinlys er tent, merker jeg at stemningen ikke kunne vært mer ideell for denne kvelden. Du stryker på mine blodårer langs armen, og komplimenterer meg på en veldig riktig måte. Jeg smiler og kjenner en ilende følelse av fnisende fjortis i magen. Du legger deg inntil min skulder. Jeg stryker gjennom det blonde småkrøllete håret ditt, og føler meg eldre enn på lenge. I kveld er det jeg som er din beskytter og engel, og jeg føler meg litt stolt. For det er rart. Jeg synes det er veldig rart. At en som deg har valgt en som meg til å stryke deg gjennom håret og gitt meg tillatelse til å holde hånden din. Det kunne ikke falt meg inn, egentlig, men nå sitter vi nå her. Du og jeg. Og venter på livet som drøyer det litt. For de rosa skyene kommer stadig tilbake, og lar oss ikke være alene. Du ser opp på meg, og verden føles spesielt enkel i et øyeblikk eller to. Så begynner du å felle tårer, og jeg ser på deg med lett fornektelse. Er du fallende? Du sier ingenting. Du bare kysser hånden min og forsvinner. I løse luften, som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Du forsvinner for meg.

Det er da jeg legger merke til at du ikke eksisterer for andre enn meg. Det er jeg som er din hånd, det er jeg som lener meg inntil min skulder, det er jeg som legger kyss og dråper på hånden min. Det er jeg som forsvinner. Det er jeg som faller inn i rosa skyer. Bare fordi rosa skyer vinkler verden i en litt annen retning enn realiteten. Det er jeg som er min beskytter. Det er bare det, at jeg ikke lenger er i stand til å beskytte meg mot meg selv.

undervurder aldri ditt behov for kaffe

Lysten til farge håret rødt tar uforutsett over min hjerne, og jeg forstår at noe er unormalt. Jeg forstår at jeg er unormal. Jeg mistenker at det er hele hensikten. Impulsen er sterk, men samfunnsnormer er sterkere, og jeg tenker rasjonelt over at dette bare er mitt umettelige behov for å være annerledes og mystisk. Så foreslår jeg at det kanskje har noe med å gjøre at jeg er stresset og utilpass, og vil late som om jeg ikke bryr meg om konsekvenser. Jeg vil leke mystisk ovenfor meg selv, og når folk spør meg hvorfor i all verden jeg farget mitt naturlige stripede hår rødt, skal jeg svare at jeg ikke har peiling. Jeg følte bare for det. Fordi jeg er en sånn person som bare føler for sånt, og gjør slike ting uten å tenke videre over det. Spontant. Det slår meg hardt og brutalt at jeg aldri kommer til å farge håret mitt rødt. Jeg lyver verre enn Per, og jeg er ikke mer mystisk enn en motorvei. Jeg tror jeg skal prøve ut nytt hårskill, i alle fall.

till death do us apart

Embracing Fear.
With an open heart.
Inviting him in.
I take his hat and coat, and say:
Just make yourself at home.
I am at home, he replies.
Very well, I say.
We sit down, and I serve warm tea with peppermint.

I cannot notice his black eyes.
Very obviously full of intentions.
My naïve politeness tells him my past and future.
While he paralyzes all my words and fills them with despair.
What an unfriendly thing to do after I served tea.

Then he kisses me.
His hopelessness infiltrates my breathing system.
I usually never kiss on a first date.
Fear breaks all my intensely imagined walls of protection,
And dives into my soul.
Seals my heart with impenetrable anxiety.
Beats it up with irregular punches.
He makes me feel way too much alive.

Cookies, I ask desperately.
Although I fear it is too late.
Fear smiles and puts a ring on my finger.
Dedication, he says.
Distraction, please help me, I whisper.
Lifelong dedication, he demands.
But Distraction never turns up at appropriate moments.

Fear kisses me a second time.
Then he moves in with all his friends.
While I stand hopelessly holding their coats and hats.
And fear life even more than death.
Hoping to wake up by drinking stronger coffee.

ny type dag

Det var ikke før jeg hadde kokt ferdig egget mitt, at jeg oppdaget at jeg ikke var i ferd med å lage speilegg. Der hadde jeg hengt ved kjøkkenbenken, med fatet, kniven, gaffelen, bordsaltet, og ikke minst en forventningsfull og ferdigsmurt brødskive, klar. Tålmodig som jeg er, hadde jeg lydig stått og ventet på egget i 7 minutter og 45 sekunder, og det var ikke før jeg begynte å helle kaldtvann på det, at jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde et stekt egg å legge på min ferdigsmurte brødskive. Egget var bløtkokt, og ikke bare til å skjære i skiver for å legge dem i et pent og pyntelig mønster. Skal si jeg var arg. Og litt forvirret. Overrasket, ja, jeg skal si jeg var overrasket over at noen dager er faktisk sånne dager. Det visste jeg ikke, at sånne dager også eksisterer. Så lærte jeg vel noe den dagen med.

på nytt en gang til, på en måte

Ambivalent tid. Motivasjonslysene mine har begynt studentlivet igjen, med heftige fester, underskudd på søvn og opplevelser, og med merkverdig lite effektivitet på alle områder. Og jeg? Ja, nei, jeg sitter vel gjerne og ser på dem i kikkert, og lurer på når de har tenkt til å begynne å arbeide for meg. Jeg tenker mitt, og håper at det skal være godt nok for et UNIVERSitet, og lengre enn det har jeg dessverre ikke kommet. Nok et halvår med i overkant mange “unyttige” studier som ikke fører meg lengre enn en posisjon som en allmennkunnskapsrik uteligger med null ambisjoner. Forhåpentligvis har jeg snille nok foreldre som kan gi meg husly om vinteren. Jeg dytter meg selv i retningen Ukjent -->, og satser det jeg eier og har på at det ikke er stup på veien. Hvis det skulle vise seg å være det, kan man i alle fall ikke skrive på min gravstein at jeg ikke satset alt på ingenting. Sånn er livet, diffust og abstrakt, fullt av doble nektelsesord i hver setning, slik at ingen ting gir spesielt mye mening når du har lest dem ferdig. På min gravstein ville det nok heller passet å skrive “hun satset ingenting på alt. i det minste”. Alt ettersom. Ingenting ettersom. Jeg er helt fascinerende dårlig til å tegne, men du skjønner vel tegningen. Men poenget er vel heller at det luktet vår fra vinduet mitt i morges. Sola, selv om jeg ikke kunne se noe til henne, gjorde denne søndagen lys helt til klokka halv fire (jeg antar at det var den, jeg liker ikke å tenke på at sneen kan stråle ut så mye lys uten en fysisk forklaring. Kanskje det er derfor Antarktis smelter), og jeg spiste egg til frokost. Jeg vil legge vekt på vårlukta. Det luktet vår fra vinduet mitt i morges.

simultaneously

Det er noe jeg savner. Så veldig også. Det gnager på vemodighetssenteret i hjernen, som blir overarbeidet og må sende alle følelsene til hjertet. Bare fordi det er det organet som skal være sterkest. Det slår uansett, liksom. Uavhengig av hvilken informasjon det besitter. Så femti ustabile følelser fra eller til spiller vel ingen rolle. Et problem. Jeg vet ikke hva jeg savner. Da er det ikke så lett å gjøre noe med det. Man kan ikke ringe det man ikke vet hva er. Jeg savner umuligheten, jeg savner menneskene jeg har møtt og de jeg ikke har møtt, samt de jeg aldri kommer til å møte, jeg savner livet før, jeg savner livet som kommer, mest av alt savner jeg livet som ikke følger drømmer, jeg savner deg, jeg savner håpet, troen og kjærligheten, jeg savner til og med min kjære katt som døde da jeg var ca. 12. Blådag. Typisk blådag. Der alt jeg gjør blir litt galt og litt riktig, og jeg ikke helt kan plasseres i en sammenheng, nei, selv ikke i den store sammenhengen. Det er nok nå jeg skulle hatt et fjell. Et jeg kunne komme meg opp på like fort som en tanke, i det minste lik fort som ei tømmerenne. Det kan godt være et tre på det fjellet. Gjerne for meg. Det viktigste er at det er oversikt og utsikt. Over andre fjell. Og de skal krympe meg til en ubehagelig liten størrelse i et eneste stort Ingenting, og vise meg at det jeg savner er like mye Ingenting som Noe. For det gir jo ingen mening at Ingenting skal savne Ingenting. For alt jeg vet, og det er ikke stort, kan det være at Ingenting savner meg også. Nå savner jeg et slikt fjell. Himalaya, hvor jeg savner et slikt fjell.


Hva er det du venter på, spurte hun.
Skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.

ikke gå over bussen før veien har kjørt

Da bussen kjørte forbi meg, stod jeg igjen og lo. Det ble så komisk alt sammen, og verden skiftet farge nok en gang.

- Herregud, den bussen der har virkelig lagt på seg. Den var ikke så lang sist gang jeg møtte på den.
- Ja, også så du de skittene vinduene da? Det er like før jeg føler jeg må si ifra til den!
- Ja, det var utrolig heslig, jeg kan vedde på at den ikke har dusjet på ukesvis. Gid, noe så ekkelt!
- Ja, det var vel kanskje ikke en genistrek å kle seg i hvitt, da heller.
- Uff, nei. Forresten er det også pastellfarger som er in nå. Jeg syntes dessuten jeg kunne lukte at den hadde drukket alkohol!
- Næh! Og her legger vi våre liv i bussens lange og skitne hender, og så kjører han med promille! UHØRT!

Tenk det. Enn hvis det virkelig var slik at man baksnakket ting like mye som mennesker. Haha.

dear christmas

So I stand before you again.
As every year.
“Same procedure as last year, miss Sophie?
Same procedure as every year, James.”
Mourning you.
Even before you have left.

And I hope you will stop cooperate with Time.
You are following him like a stalker.
He is not God, you know.

Your wooden star,
Your tree filled with ecstasy and chocolate,
Your joyful music,
Your lovely candles and colours,
Your calm smell,
Your peaceful warmth.

I’ll miss every fragment of you, my dear.
Until I’ll see you next year.
Only to let me go another time.
Cause that is your nature.
So transitory.
It is your cup of tea.

I’ll wait for you anyway, anytime, anywhere.
All yours forever,

Astrid

magi

på brua. stod jeg. på den grønne brua. over togskinnene. jeg pustet inn og ut ganske fort. på joggetur, egentlig. men det var så mange biler på parkeringsplassen, så jeg stoppet på den grønne brua over togskinnene. ei jente. en gutt. og jeg kom til å tenke på at hun kanskje var hemmelig forelsket i ham, der hun stod. hun diltet usikker og forsiktig etter ham langs perrongen. det var bare en så søt tanke, at jeg ikke kunne motstå å tenke den. jeg var også inne på at de hun kanskje var hans forfølger som han ikke kunne bli kvitt sånn uten videre, men den slo jeg straks fra meg. søt og uskyldig, gjerne litt hemmelighetsfull, kjærlighet er mer min stil.

disse to hørte toget før meg. og der kom det jammen. dagtoget fra trondheim. midt i mørket. ut av mørket. jeg følte magien av det overvelde min sjel. toget. det kom et tog til bodø. tog er det mest poetiske dyret jeg vet om. kanskje til og med mer poetisk enn leoparder og isbjørner.

det stoppet. rett foran meg. rett under meg. og jeg tittet på alle som skulle ut med forbausende mye bagasje. de får nok ikke engang halvparten opp i et bjørketre. jeg oppdaget togsjåføren. han satt der og ventet på signal på å kjøre videre. de bruker visst ikke flagg så mye lenger. kanskje de syns det ble for klisjé. jeg så toget bevege seg sakte framover. der fra den mørkbelagte brua mi. jeg vinket likevel. til sjåføren. jeg ønsket. å, som jeg ønsket. jeg har alltid tro på magi. så jeg fortsatte å vinke.

togsjåføren så meg. han vinket tilbake. var det sant? gjorde han virkelig det? kunne han se meg her oppe i mørket? jo, han vinket fremdeles. så tutet han en bitteliten tut. mens han vinket. og så kjørte toget videre under meg. som på film, egentlig. jeg kunne hoppet oppå taket når som helst. men det gjorde jeg ikke. jeg ble stående med ren lykke i hjertet og tærne, mens toget kjørte ut av mitt synsfelt. magien var sann. og fortryllende komplett. tenk. dette hendte med meg. for en ære.

samtale

- Jeg håper det kommer noen snart. Det må da komme noen snart.
- Det kommer ingen. Vi kjenner jo ingen.
- Jo. Nei. Men jeg håper de kommer likevel.