skrivebordshåp

- Det er under skrivebordet det skjer, sa hun med en underfundig stemme. Som om det var en stor hemmelighet som bare kunne viskes om.

- Hva da, spurte han og forsøkte å lyde like magisk.

- Alt. Alt kan skje under et skrivebord, svarte hun mens hun stirret ham inn i øynene, og han fikk følelsen av at hun ville si det med dem. Da må det ha vært hemmelig.

Hun hadde helt brune øyne, nesten svarte. Det var så rart med det, han hadde alltid hatt følelsen av at hun hadde samlet en verden av hemmeligheter i dem. Hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. At hemmelighetene lå lag på lag, og måtte være der i konsentrert form til evig tid og lage undervannskrystaller i svart. Det var kanskje derfor hun måtte være så stille. Kanskje hemmelighetene holdt på å fly ut i rommet oftere enn de var ment å gjøre, slik at hun måtte sitte i et hjørne og snakke lydløst med dem for at de skulle holde seg inni henne. Og det var kanskje også derfor hun alltid så mot badlyset når hun pusset tennene, for å samle de hemmelighetene som fantes der, i håp om at de var lysere enn de hun hadde samlet på tidligere. De andre ville nok si at hun ikke gav mening når hun sa slike ting, at hun forestilte seg en fantasiverden der alt kunne skje, også ting som aldeles ikke passet seg for hennes barnesinn, men han brukte å legge litt mer i det.

- Har du sett noe under skrivebordet, spurte han.

- Ja, svarte hun. Jeg har sett masse under skrivebordet. Det finnes håp under skrivebordet. Først ser jeg bare bølger, og når det ikke er flere igjen av dem, klarer jeg ikke å se noe som helst. Men så, hvis jeg sitter der lenge nok, ser jeg Rolig, i grønn hatt og snille bevegelser. Og hvis jeg sitter der dobbelt så lenge, kommer Koselig og inviterer meg på te og sjokolade. Men da må jeg  være tålmodig. Og forsiktig. For Koselig blir så fort redd og sjenert, og hvis jeg rører på meg på en spesiell måte, forsvinner hun uten å si ifra. Og jeg må drikke te svært sakte, og smile med øynene. Men hun merker når jeg bare prøver å smile med øynene, uten å klare å mene det. Da forsvinner hun, da også. Hun klarer ikke å være der så lenge om gangen. Det er litt synd.

Hun stirret intenst inn i hans øyne, og pupillene hennes levde sine egne liv og tok over henne i panikk. Hun aldri hadde sagt så mye på én gang. Han fikk en underlig følelse av at hun hadde avslørt alle sine dypeste hemmeligheter, uten  egentlig å si dem høyt. Som om hun søkte noen å dele dem med, for å unngå å omkomme i dem selv. Noen som ikke var for gammel til å forstå at fantasi og virkelighet er det samme, noen som ikke var for verdensvant til å forstå alt det mørke som gjemmer seg usynlig i barns lette smil, og hvor farlig det kunne være. Han nikket.

- Det er litt synd, svarte han.

- Ja, hvisket hun. De mørke øynene hennes fyltes med en følelse som veltet over.

- Tror du jeg kan være med under skrivebordet en dag, spurte han forsiktig. Tror du Koselig kommer når jeg er der?

Hun nikket ubevegelig. Så flyttet hun hånden sin en halv centimeter i hans retning, men trakk den tilbake umiddelbart etterpå. Han tok den uten å nøle et sekund. De satt på gulvet. Hadde verden vært som de så den akkurat da, ville hele rommet vært fylt av de to, fargede papirlamper og Trygg.

while waiting for whatever

"Jeg mener, folk har fobier mot de merkeligste ting. Støv, vind, ord, hva som helst. En gang leste jeg om en som hadde fobi mot sin egen skygge, og måtte bo på Nordpolen om vinteren og på Sørpolen om sommeren, og ellers holde seg inne i igloen mens det var måneskinn. Det høres rart ut. Jeg kan ha drømt det. Men det finnes en løsning på det meste, tenker jeg da. Selv om det kan bli nokså kaldt å unngå det man frykter, også. Og hvor lenge kan du egentlig fryse før du kjenner at det er kaldt? Man må ta hensyn til alt i disse dager. Det er nå synd med det."

rosa skyer

De rosa skyene passerer stjernene stille utenfor vinduet, og du tar hånden min som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Det er noe med hender, det vet jeg, men det er noe mer med din hånd. Den bestemmer mitt humør på en fundamental måte. Joni Mitchell synger om kjærlighetens mange sider. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Selv om ikke et eneste stearinlys er tent, merker jeg at stemningen ikke kunne vært mer ideell for denne kvelden. Du stryker på mine blodårer langs armen, og komplimenterer meg på en veldig riktig måte. Jeg smiler og kjenner en ilende følelse av fnisende fjortis i magen. Du legger deg inntil min skulder. Jeg stryker gjennom det blonde småkrøllete håret ditt, og føler meg eldre enn på lenge. I kveld er det jeg som er din beskytter og engel, og jeg føler meg litt stolt. For det er rart. Jeg synes det er veldig rart. At en som deg har valgt en som meg til å stryke deg gjennom håret og gitt meg tillatelse til å holde hånden din. Det kunne ikke falt meg inn, egentlig, men nå sitter vi nå her. Du og jeg. Og venter på livet som drøyer det litt. For de rosa skyene kommer stadig tilbake, og lar oss ikke være alene. Du ser opp på meg, og verden føles spesielt enkel i et øyeblikk eller to. Så begynner du å felle tårer, og jeg ser på deg med lett fornektelse. Er du fallende? Du sier ingenting. Du bare kysser hånden min og forsvinner. I løse luften, som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Du forsvinner for meg.

Det er da jeg legger merke til at du ikke eksisterer for andre enn meg. Det er jeg som er din hånd, det er jeg som lener meg inntil min skulder, det er jeg som legger kyss og dråper på hånden min. Det er jeg som forsvinner. Det er jeg som faller inn i rosa skyer. Bare fordi rosa skyer vinkler verden i en litt annen retning enn realiteten. Det er jeg som er min beskytter. Det er bare det, at jeg ikke lenger er i stand til å beskytte meg mot meg selv.

ikke gå over bussen før veien har kjørt

Da bussen kjørte forbi meg, stod jeg igjen og lo. Det ble så komisk alt sammen, og verden skiftet farge nok en gang.

- Herregud, den bussen der har virkelig lagt på seg. Den var ikke så lang sist gang jeg møtte på den.
- Ja, også så du de skittene vinduene da? Det er like før jeg føler jeg må si ifra til den!
- Ja, det var utrolig heslig, jeg kan vedde på at den ikke har dusjet på ukesvis. Gid, noe så ekkelt!
- Ja, det var vel kanskje ikke en genistrek å kle seg i hvitt, da heller.
- Uff, nei. Forresten er det også pastellfarger som er in nå. Jeg syntes dessuten jeg kunne lukte at den hadde drukket alkohol!
- Næh! Og her legger vi våre liv i bussens lange og skitne hender, og så kjører han med promille! UHØRT!

Tenk det. Enn hvis det virkelig var slik at man baksnakket ting like mye som mennesker. Haha.

magi

på brua. stod jeg. på den grønne brua. over togskinnene. jeg pustet inn og ut ganske fort. på joggetur, egentlig. men det var så mange biler på parkeringsplassen, så jeg stoppet på den grønne brua over togskinnene. ei jente. en gutt. og jeg kom til å tenke på at hun kanskje var hemmelig forelsket i ham, der hun stod. hun diltet usikker og forsiktig etter ham langs perrongen. det var bare en så søt tanke, at jeg ikke kunne motstå å tenke den. jeg var også inne på at de hun kanskje var hans forfølger som han ikke kunne bli kvitt sånn uten videre, men den slo jeg straks fra meg. søt og uskyldig, gjerne litt hemmelighetsfull, kjærlighet er mer min stil.

disse to hørte toget før meg. og der kom det jammen. dagtoget fra trondheim. midt i mørket. ut av mørket. jeg følte magien av det overvelde min sjel. toget. det kom et tog til bodø. tog er det mest poetiske dyret jeg vet om. kanskje til og med mer poetisk enn leoparder og isbjørner.

det stoppet. rett foran meg. rett under meg. og jeg tittet på alle som skulle ut med forbausende mye bagasje. de får nok ikke engang halvparten opp i et bjørketre. jeg oppdaget togsjåføren. han satt der og ventet på signal på å kjøre videre. de bruker visst ikke flagg så mye lenger. kanskje de syns det ble for klisjé. jeg så toget bevege seg sakte framover. der fra den mørkbelagte brua mi. jeg vinket likevel. til sjåføren. jeg ønsket. å, som jeg ønsket. jeg har alltid tro på magi. så jeg fortsatte å vinke.

togsjåføren så meg. han vinket tilbake. var det sant? gjorde han virkelig det? kunne han se meg her oppe i mørket? jo, han vinket fremdeles. så tutet han en bitteliten tut. mens han vinket. og så kjørte toget videre under meg. som på film, egentlig. jeg kunne hoppet oppå taket når som helst. men det gjorde jeg ikke. jeg ble stående med ren lykke i hjertet og tærne, mens toget kjørte ut av mitt synsfelt. magien var sann. og fortryllende komplett. tenk. dette hendte med meg. for en ære.

samtale

- Jeg håper det kommer noen snart. Det må da komme noen snart.
- Det kommer ingen. Vi kjenner jo ingen.
- Jo. Nei. Men jeg håper de kommer likevel.

mirakel

Glitre står på kanten. Med hele sin bagasje lett tilgjengelig i tankestrømmene. Tredje etasje. Det er langt ned. Hele livet har hun ramlet ned fra himmelen, fordampet opp igjen, ramlet ned igjen, smeltet, reist kloden rundt og fordampet nok en gang. Hun har sett livsglade barn lage sin aller første snemann, rullet ned et trist kinn, hørt bekken klukke på vår, forsynt tordnet med vått våpen, sett mennesker drukne i de siste dråpene, og dalt ned helt overraskende på en julaften. Hun har fulgt hele kretsløpet. Alltid. Og nå er hun i ulage.

Alle disse fremmede snefnuggene faller systematisk ned rundt henne. De svirrer fram og tilbake for å bremse ned farten. Hun kjenner ingen av dem. De er så høflige. De snakker med hverandre selv om de ikke har noe å si. Og sier at det er hyggelig å treffes uten å ha blitt kjent. Roper ut at de skal snakkes selv om de vet at det aldri vil skje. For snefnugg er det mange av. Veldig mange av. Og plutselig har man blitt regndråper uten å få sagt ifra til andre. Man må reise over hele jordkloden sammen med de andre regndråpene. De vil aldri møtes igjen. De er anonyme for hverandre.

Glitre står på kanten. Og ingen vil merke at hun ikke svirrer. Ingen vil merke at hun lar seg falle rett mot gravitasjonskraften. Som i vakuum. I sitt eget evigvarende vakuum, som ingen har tid til å trenge igjennom. Et lite vindpust er det som skal til, bare. Så skal hun la seg falle. Helt ned. Uten å komme opp igjen. Kom så, vindpustet. Hvorfor så sjenert?

Vinden stilner. Glitre begynner å gråte og frykter for solen. Hun kjenner en forsiktig hånd på skulderen. Det er vinden. Han setter seg ved siden av henne og er helt stille. Hun føler ham trenge seg igjennom hennes vakuum. Han fyller det med oksygen, helt uten å si noe som helst. Glitre ser på ham. Han smiler og hvisker “takk” med øynene. Så blåser han opp til dans. Valget er hennes. Hun trer forsiktig ut på dansegulvet. Han ser på henne fremdeles. Hun begynner å danse. Han tar hennes hender, og de danser sammen. Og hun lar seg selv sveve. Han ser henne. I all evighet.

høstsommer

Så merkelig at alle trærne har grønne blader, nesten samme farge som de har om våren når alle bladene er nyutsprunget. Ganske rart er det også at sola er oppe så lenge på kvelden, og at den står opp så tidlig på morgenen. Merkverdig at det bare henger lette gjennomblåsbare jakker i gangen og at det ikke finnes spor av en eneste tung sko med loddent skinntrekk inni. Optimistiske bomullsdyner på sengene, naive varmeovner på 17 grader. Ingen vedkurv ved siden av vedovnen. Malplasserte sommersalg av sommerklær i butikkene. Forundrende at kalenderen henger der og stadig viser bildene til juli og august.

Jeg ser ut. 9 grader, tåkelavt skydekke, regn, vind. Det kan ikke være mer enn 3,78 % sommer der ute. Værdepresjonene kommer snikende innpå meg, og jeg ser desperat etter noe som er konstant. Jul. Jula kommer snart. Litt for tidlig? Ja. September? Nei, det er for kaldt. Oktober. Der ja. Det er oktober. Slutten av oktober. Jeg setter på en kjele med vann i stedet for å bruke vannkokeren fordi det høres lunere ut. Finner fram Høst-te, nok en utgave av Advents-te, bare at den har mindre kanel og mer eple. Krydder-te. Jeg tenner lys midt i stua som ikke vises fordi det flommer grått lys inn i stua, av den naturlige årsak at det ikke er vinter og at sola fremdeles finnes bak skyene der et sted. Men det tenker jeg ikke på. Jeg har ikke sett den på uhorvelig lenge, og jeg har begynt å tvile på at den eksisterer lenger. Det er oktober. Jeg har bestemt meg, og det skjer såpass sjeldent at jeg må pent holde krampaktig ved det jeg har besluttet.

Leter fram melankolibøker. "Sent i november" av Tove Jansson. Det er så snart november at jeg kan begynne å lese den nå. Fyrer opp i ovnen. Jeg setter meg ned i min lune høst, tuller meg inn i et ullteppe, tetter til alle små sprekker som det kan strømme kald luft inn fra, leser melankoli og drikker høst-teen min, og ler i mitt stille sinn. Litt drøy spøk kanskje, men den lurer ikke meg, den høsten. Det kommer vel en sommer til neste år.

klyngedannelse

Vi samles ved vinduene. Vi klynger oss sammen som noen frosne pingviner, og ser ut av glass. Oversikt, perspektiv, verden. Verden, ja. Den er for stor. Det er vi enige om. Den er så stor at bare den delen som får plass i vindusruten er nok for oss. Vi tør ikke se lenger. Utenfor den verdenen vi ser, er det mye mer verden. Det er flere mennesker. Det er flere byer, flere fjell. Mer ondskap, mer kjærlighet. Altfor overveldende. Det er vanskelig å fatte. Det er bare nok.

Vi puster på glasset, og lager figurer som passer inn i vår virkelighet. Vi kan bestemme helt selv hvordan de skal se ut, oppføre seg. Og hvis figurene en gang kommer ut av vår kontroll og begynner å leve sine egne liv, så kan de aldri komme seg ut av glasset. Det er der de er skapt, og det er der de kommer til å fordampe bort. Det er trygghet i et nøtteskall. Duggfigurer på vindusglasset.

Vi står med hver vår tekopp, fylt av en god te som ikke så mange vet om. Det er en visdoms-te. Vi later som om det er en te som vi blir vis av, men så er det egentlig bare tull. Men hvis vi tror nok på det, så stemmer det. Tankens kraft kan gjøre mer enn lite. Det har erfaringen vist oss. Noen sa at man kan gjøre seg selv varm selv om man sitter helt i ro i 20 minusgrader. Man skal bare tenke på at varmt blod strømmer i kroppen. Vår tankekraft er ikke så godt utviklet, men vi kan tenke oss glade. Det er jo en prestasjon. Selv om det er mye enklere å tenke seg trist. Vi havner som oftest på melankolsk. Det er det vi gjør når vi står ved vinduet og ser på en passelig stor dose verden. Det er ikke stort mer å gjøre. Av og til tar vi fram et stykke papir og skriver om våre melankolske tanker, men oftere lar vi dem sveve ut av vinduet og bli borte. Vi skulle ha stengt av ventilen.

Dagene går. Det skjer helt automatisk. Det kan vi ikke gjøre noe med. De bare er sånn av natur. Vi står og ser på dem. De lager hvite figurer på blå bakgrunn, gradienter av mørke gråfarger, og horisontale, rosa streker langs bakken. De lager flakkende prikker på himmelen, og grønne blafrende slør som strekker seg lenger enn vi tør å se. De skifter stemning flere ganger i året. Brune, grønne, gule og svarte dager. De er vakre, dagene. De har sin egen type sjarm. Det kommer naturlig for dem, det er ikke noe de må tvinge fram på en anstrengt måte. Vi vil ikke gå glipp av dem, så vi står ved vinduet og titter på dem. Dugg, visdoms-te og frykten. Her står vi for alltid.

sjalottløken

Det er alltid det konstante maset om sjalottløken. Det er liksom alltid den som velter det vannfulle glasset.

Han sitter og ser ut av vinduet. Det regner igjen. Som i går. Som dagen før. Som dagen før der igjen. Det har regnet i to hele uker nå. Men det plager ham egentlig ikke så mye. Det er en utmerket unnskyldning for å kunne sitte inne å se på fotballkamp og sykkelløp, i stedet for å herje ute i grønnsakshagen eller langs de forvokste syrinbuskene. Han har i grunn aldri vært en uteperson. Men han har alltid framstått som en, til sin store ergrelse. Man skal aldri framstå som noe man ikke er. Det har han forstått nå. Han har framstått som noe han ikke er hele livet. Og nå sitter han i det.

Det er sjalottløken igjen. Det er alltid sjalottløken. Han skulle handle, for det er alltid han som handler. Hun har gjort det temmelig klart for ham at det er mannen i huset som skal handle. Det er en norm i dette huset. Det er ikke skrevet ned i huslovene som henger på kjøleskapet og skriker ut det ene og det andre. Hun skriver handlelisten, for hun vet best hva som trengs for å leke hus, men det er han som skal handle. Hun skriver løk. Han kjøper løk. Men hun mente sjalottløk og ikke vanlig løk. Han er ikke flink til å lese mellom linjene på handlelister, og han kjøper vanlig løk. Da blir det bråk. Hun slamrer med dørene og skriker om at han skulle ha hørt bedre etter da hun skrev handlelisten mens han spiste frokost. Hun sa det til ham, mener hun. Han hørte kanskje ikke etter fordi han var opptatt med å tenke på den gangen i Hellas da ungene enda var små, da han så hun han ikke visste navnet på bade i bassenget ved hotellet. Han forlater rommet med en unnskyldende tone, stille og mumlende, men veldig skyldig. Ja, han skulle ha hørt etter, kommer det fram.

Han setter seg i sofaen i stua og ser ut på det treet som hun ikke klarer å bestemme seg for om skal kuttes ned eller ikke. Hun lager sinte lyder på kjøkkenet, og han hører at hun mumler noe som han egentlig skal høre. Men han lukker ørene. Dette kommer nok til å vare et par uker, tenker han. Det gjorde det forrige gang. Sånn er det bare. Sjalottløk er viktig. Man kan ikke si noe på det. Det setter en helt annen smak på maten. Og er det viktig med en annen smak på maten. Det er helt essensielt. Det må til for at et forhold skal fungere og vare, tenker han. Så lengter han etter moussakaen de spiste i Hellas.