klyngedannelse

Vi samles ved vinduene. Vi klynger oss sammen som noen frosne pingviner, og ser ut av glass. Oversikt, perspektiv, verden. Verden, ja. Den er for stor. Det er vi enige om. Den er så stor at bare den delen som får plass i vindusruten er nok for oss. Vi tør ikke se lenger. Utenfor den verdenen vi ser, er det mye mer verden. Det er flere mennesker. Det er flere byer, flere fjell. Mer ondskap, mer kjærlighet. Altfor overveldende. Det er vanskelig å fatte. Det er bare nok.

Vi puster på glasset, og lager figurer som passer inn i vår virkelighet. Vi kan bestemme helt selv hvordan de skal se ut, oppføre seg. Og hvis figurene en gang kommer ut av vår kontroll og begynner å leve sine egne liv, så kan de aldri komme seg ut av glasset. Det er der de er skapt, og det er der de kommer til å fordampe bort. Det er trygghet i et nøtteskall. Duggfigurer på vindusglasset.

Vi står med hver vår tekopp, fylt av en god te som ikke så mange vet om. Det er en visdoms-te. Vi later som om det er en te som vi blir vis av, men så er det egentlig bare tull. Men hvis vi tror nok på det, så stemmer det. Tankens kraft kan gjøre mer enn lite. Det har erfaringen vist oss. Noen sa at man kan gjøre seg selv varm selv om man sitter helt i ro i 20 minusgrader. Man skal bare tenke på at varmt blod strømmer i kroppen. Vår tankekraft er ikke så godt utviklet, men vi kan tenke oss glade. Det er jo en prestasjon. Selv om det er mye enklere å tenke seg trist. Vi havner som oftest på melankolsk. Det er det vi gjør når vi står ved vinduet og ser på en passelig stor dose verden. Det er ikke stort mer å gjøre. Av og til tar vi fram et stykke papir og skriver om våre melankolske tanker, men oftere lar vi dem sveve ut av vinduet og bli borte. Vi skulle ha stengt av ventilen.

Dagene går. Det skjer helt automatisk. Det kan vi ikke gjøre noe med. De bare er sånn av natur. Vi står og ser på dem. De lager hvite figurer på blå bakgrunn, gradienter av mørke gråfarger, og horisontale, rosa streker langs bakken. De lager flakkende prikker på himmelen, og grønne blafrende slør som strekker seg lenger enn vi tør å se. De skifter stemning flere ganger i året. Brune, grønne, gule og svarte dager. De er vakre, dagene. De har sin egen type sjarm. Det kommer naturlig for dem, det er ikke noe de må tvinge fram på en anstrengt måte. Vi vil ikke gå glipp av dem, så vi står ved vinduet og titter på dem. Dugg, visdoms-te og frykten. Her står vi for alltid.