høstsommer

Så merkelig at alle trærne har grønne blader, nesten samme farge som de har om våren når alle bladene er nyutsprunget. Ganske rart er det også at sola er oppe så lenge på kvelden, og at den står opp så tidlig på morgenen. Merkverdig at det bare henger lette gjennomblåsbare jakker i gangen og at det ikke finnes spor av en eneste tung sko med loddent skinntrekk inni. Optimistiske bomullsdyner på sengene, naive varmeovner på 17 grader. Ingen vedkurv ved siden av vedovnen. Malplasserte sommersalg av sommerklær i butikkene. Forundrende at kalenderen henger der og stadig viser bildene til juli og august.

Jeg ser ut. 9 grader, tåkelavt skydekke, regn, vind. Det kan ikke være mer enn 3,78 % sommer der ute. Værdepresjonene kommer snikende innpå meg, og jeg ser desperat etter noe som er konstant. Jul. Jula kommer snart. Litt for tidlig? Ja. September? Nei, det er for kaldt. Oktober. Der ja. Det er oktober. Slutten av oktober. Jeg setter på en kjele med vann i stedet for å bruke vannkokeren fordi det høres lunere ut. Finner fram Høst-te, nok en utgave av Advents-te, bare at den har mindre kanel og mer eple. Krydder-te. Jeg tenner lys midt i stua som ikke vises fordi det flommer grått lys inn i stua, av den naturlige årsak at det ikke er vinter og at sola fremdeles finnes bak skyene der et sted. Men det tenker jeg ikke på. Jeg har ikke sett den på uhorvelig lenge, og jeg har begynt å tvile på at den eksisterer lenger. Det er oktober. Jeg har bestemt meg, og det skjer såpass sjeldent at jeg må pent holde krampaktig ved det jeg har besluttet.

Leter fram melankolibøker. "Sent i november" av Tove Jansson. Det er så snart november at jeg kan begynne å lese den nå. Fyrer opp i ovnen. Jeg setter meg ned i min lune høst, tuller meg inn i et ullteppe, tetter til alle små sprekker som det kan strømme kald luft inn fra, leser melankoli og drikker høst-teen min, og ler i mitt stille sinn. Litt drøy spøk kanskje, men den lurer ikke meg, den høsten. Det kommer vel en sommer til neste år.