å se, uansett gressfarge

Gresset blir ikke grønnere nå, her jeg sitter, og jeg konsentrer meg stort sett om å ikke se på andre sider. At himmelen er blå virker nokså paradoksalt, etter min mening, for man skal sette pris på blå himmel, men himmelen er da likevel blå. Det er noe i det å være der man er når man er der. Å se det man ser når man ser det. Å ha kontakt med seg selv, selv når man er med andre. Det er ikke alltid så enkelt. Så selv om gresset ikke er sånn unormalt grønt akkurat nå, så er det da grønt. Jeg er ikke fargeblind. Det er grønt. Og det har gule dotter på seg, som alltid følger solretningen. Og linerler som vipper med stjerten og samler inn mat til seg selv og andre. Gresset er fullt av liv. Litt slitt i kantene, men fullt av liv innerst, likevel. Og det at himmelen er blå gir jo plass til sol. Blå har alltid vært min yndlingsfarge, og hvis jeg bare kan se gleden av blå uten å assosiere det med samfunnets definisjon av blå, så må jeg jo innrømme at blå er fint. Jeg kan ikke påstå annet. Det er noe med det å se relativiteten. Å gjøre det beste ut av det man har. Å sammenlikne seg selv med de som er mindre heldig. Men så er det en ting med relativiteten som ofte blir misforstått.

Å feste relativitet til alt man føler, ser og er kan være fundamentalt farlig. Man kan risikere å undertrykke seg selv og påføre en ryggmargsholdning av fornektelse. Alt er ikke bare fryd og gammen selv om folk sulter i Afrika. Å tro på at verden kun er full av lykke gjør bare deprimert. Aksepten for at lykke ikke er den endestasjonen alle forventes å stå på, er viktigere enn jeg klarer å uttrykke. Livet er ikke et bilde der alle smiler, enn hvor febrilsk samfunnsnormer sier” appelsiiin” og trykker på knappen. Alt flyter hele tiden, fram og tilbake, opp og ned. Det må være lov. For å unngå dårlig samvittighet for at det av og til er grått gress i hagen. Jeg tror det er bedre å innse at gresset er grått og gå innom butikken for å kjøpe gjødsel når man føler seg klar for det, enn å løpe rundt å late som om gresset er grønnere enn Libyas flagg og rope ut usannhet mange nok ganger til at man tror på det selv. Grått gress blir ikke grønnere ved å fornekte at det er grått. Det bare dør av nedtrygt likegyldighet. Å se det man ser når man ser det. Og å tro på at det man ser er ekte og å ta det på alvor, selv om det vil bety at man ikke lever på eneste aksepterte endestasjon eller i smilende fotografier. Å være samtidig som man er. Det skal jo ikke være enkelt og ensidig. Men det ligger noe i det, tror jeg. Gjør det ikke det?