sometimes, I am taller

Jeg er et adventsmenneske.
Det klinger så fint.
Hurra for det.
Hurra for advent.
Hurra. Generelt.
Og for Inger Hagerup.
Jeg har vokst én cm.

moon river

Det er noe som ikke stemmer.
Det er mørkt.
Det har det vært lenge nå.
Men det er det alltid på denne tiden av året.

Det er stille.
Jeg bor jo på et særdeles avsidesliggende sted.

Jeg er så våken som overhodet mulig.
Og det er ikke kaffen.
Jeg er så våken at jeg ikke trenger kaffe.
Men jeg drikker den likevel.
Det er noe med stemningen.

Ja.
Det er sant.
Det er noe med stemningen.
Den er altoppslukende.
Den rommer hele rommet.
Den rommer mer enn bare rommet også.
Den rommer hele universet.
Og den har laget rom i meg.
Tomt rom.

Jeg merker at jeg blir filosofisk. Jeg får lyst til å tenke langt utover det som er vanlig. Jeg får lyst til å tenke helt til dit man føler at man faller utenfor en klippe. Det blir for stort, og man tør ikke tenke lenger. Mine tanker stopper som regel ved kanten av "men hva var da før den lille klumpen med kjempetett stoff?". Jeg blir svimmel og trygg på samme tid, og stopper meg selv i å fantasere. Jeg ser alltid for meg at jeg står på Gibraltar-klippen. Jeg har aldri vært på Gibraltar. Men det er ofte varmt der jeg står, og vinden slår i mot meg og minner meg på at jeg eksisterer. Så faller jeg nesten utenfor, helt som når man skal til å sovne. Det er slik det føles å tenke for langt.

Ja, den filosofiske stemningen er absolutt tilstede.
Det er et hint.
Det lukter stearin, men det kan komme av stearinlysene,
og jeg vil ikke stole på at det kan si noe hva som ikke stemmer.

Jeg får lyst til å rydde.
"To nest".
Å rede?
Nei.
Å nøste.
Jeg vil kalle det for nøsting.
Jeg får lyst til det i alle fall.
Å nøste.
Det er ikke ofte.
Det må taes til betraktning.

Den samme sangen på repeat.
Joda.
Det er nok også noe som kan forklare dette mysteriet.

La meg oppsummere:
- mørkt
- stille
- våken som bare det
- merkelig og mystisk stemning som gjør meg filosofisk og gir meg en ustyrtelig lyst til å nøste
- sang på repeat.
Hm.

Jo.
Jeg vet det nå.
Jeg snur døgnet i feil retning.
Igjen.
Det er fort gjort.
Jeg har ikke verdens beste retningssans.
Det er natt.

Hva faller ned i mitt hode nå?

JUUUL, telys (ja, den var kreativ, gitt), gule ballonger, rim på marikåper, jul igjen, flaskepost, hybelkaniner, søte perfekte lam, søte uperfekte lam, julepynt, jojo, siledress, den alleen snekledde trær lagde over gangveien før, hvordan man tidligere ønsket at sommeren skulle vært på vinteren og vinteren skulle vært på sommeren, og hvordan man nå er fornøyd med den årstiden som kommer, katt som ligger på rygg og later som om den er et gulvteppe, sne, buss, stasen det er å ta tog, ullteppe, grønn, hvordan man mente man hadde skapt et glimrende mesterverk hvis man spikret en liten kloss oppå en stor kloss, moltetur med Morfar, Immanuel Kant, lykkestein som gjør at man kan fly i drømme, Judy, lester på skolen, lykt, Snusmumrikken, peisknitring, alle mulighetene en enkel pappeske gir, kosedyr på speidertur, Pegasus, ris, hjemme, klatretrær som få mestrer, Palikir (hovedstaden på Mikronesiaføderasjonen), sangtekster i lommen, morsomheten med at bærtur kan bety flere ting, broer, latterlige elver, sol i november er som kveldsol hele dagen, november generelt og hvor vakkert ordet lyder, karamell, paraply, samlere, nostalgi selvfølgelig, sove? nå?, sove hos gjester, bål, at skuespill er avansert leking og at man kan skuespille for seg selv når som helst, ja, sove nå. Jul. Igjen.

Livsglede

Jeg er inspirert av Solveigs blogg. Takk og pris for Judy.

Bruksanvisning: Farge TV med fjernkontroll

Ja, det er klart. Man må farge sitt TV med fjernkontroll. TV-en kommer i svart hvitt, så man må farge den helt selv. Det er jo i grunn ganske greit, spesielt hvis man er fargeblind. Eller hvis man ikke liker rosa.

Hvordan? Jeg tviler på at man må ta i bruk tusj. Tusj er ikke bra. Tusj går alltid gjennom papiret og lager malplasserte merker på bordet. Nei, dette er nok en digital sak. Man skal sikkert bruke knapper. Forhåpentligvis kan man bruke de knappene som er på fjernkontrollen, så man slipper å lete etter egne knapper.

Jo, vent. Det står jo at man skal farge den MED fjernkontrollen. Hva med å lese overskriften på bruksanvisningen før man setter i gang. Dette er ikke så vanskelig, man må bare trykke på de riktige knappene. Jeg vil tro at de knappene som har farge på seg er et godt sted å begynne. Jeg trykker på dem. Rød, grønn, gul og blå.

Dette blir nok bra, skal jeg se.

Astrids møte med en voksnere verden

Trondheim er rar. Det regner. Det er sol. Ofte med et par minutters mellomvær. Første dag her klarte jeg helt ufrivillig å få med meg fire kondomer. Jeg våkner halv åtte hver dag, uavhengig av når jeg legger meg. Kaffen går atskillig lettere ned. Lesing går atskillig saktere. Jeg føler ikke behov for godter av noen type. Jeg føler i grunn ikke behov for så mye mat i det hele og det store. Ei uke føles som tre. Tre uker føles usannsynlig. Jeg er forvirret. Ganske bortkommen. Litt innestengt. Jeg har fire hav av tid, får gjort så lite, men er svært travel.

Jeg har flyttet ut. Det er uvirkelig. Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bo et annet sted enn hjemme? Ikke jeg. Det er jo hjemme som er hjemme. Hvordan går det da an å bo ikke-hjemme. Borte. På toget ned til Trondheim så jeg film. The Wizard of Oz. Moralen var "There is no place like home". Du kan så si. Strategisk tid å se den på.

Men jeg har da innrettet meg her på et vis. Jeg har et rom som ser særdeles Astrid ut. Jeg har de tre mest nødvendige tingene. TV, vannkoker og et gigantisk bilde av Judy Garland. Da kan hvem som helst overleve. Jeg overlever her med to andre. En franskmann og en nederlender. Jeg kommer til å bli et geni i engelsk.

Likevel kommer små øyeblikk av den ubeskrivelige gode følelsen av absolutt lykke over meg fra tid til annen. Den jeg har kjent på så ofte i hele vår. Den som gjorde at jeg forelsket meg i et så enkelt ord som swell. Den som kom over meg hver gang jeg klarte å lage steppelyder som passet sånn noenlunde til musikken. Den som framkalte en herlig gåsehud de få gangene jeg har klart å treffe de høye notene på Judy-sangene. Lykken overrumpler meg i et par brøkdeler av et sekund, men jeg kjenner den likevel. Kanskje dette skal gå bra, likevel?

Oppdatering

All is well.
All is swell.
Why is the word swell out of use?
It's such a swell word.

"How are things?
Oh, they're just swell!"

Reminds me of Fred Astaire. Those good old times!
Perhaps I should stop looking at that old movies-channel.
Something tells me it's not so good for me.
I'm kind of influenced by it.
I've seen 10 Judy Garland-movies now. They're just swell!

Don't be worried. I really am having a swell time.

Esperanto estas mia nova amo! Aldonaĵo Judy, komprenebla:)

Jeg har vært på landsmøte i den norske Esperanto-foreningen. Det er ganske stas. Kongress. I Os. Postnummer 5200. Det høres glitrende flott ut. Er ikke det et skritt ut i den voksne verden, så vet ikke jeg. Vi var hele fem ungdommer på ungdomsmøtet. Godt oppmøte. Og aldersgrensa for å være med i Norsk esperantoungdom er 30 år.

Men dette er ikke noe å le av. Eller man kan jo humre litt hvis man føler for det, for vi esperantoentusiaster har lært oss å være en anelse selvironisk når det kommer til denne delen av våre interesser. Om vi hadde tatt dette helt på alvor, ville vi blitt brutt ned helt til grunnmuren ganske øyeblikkelig. Vi tåler litt latterliggjørelse.

Jeg har over lengre tid hatt mine tvil om at det faktisk finnes noen på min alder som lærer seg dette fantastiske språket. Og hvis de finnes, har jeg tenkt, så må de da være ganske sære og merkelige mennesker. Jeg har latt meg påvirke av omverdenen. Jeg har forventet et skrekkeksempel av et folk. Med merkelige livsstiler og med stor tro på anarkisme og andre rare ideologier. Men der tok jeg grundig feil. Dette var en flott gjeng med hyggelige mennesker. Det eneste unormale ved dem var at de hadde et kunnskapsnivå og engasjement på over det gjennomsnittlige. Jeg har blitt inspirert til å fortsette med min hobby, og engasjere meg ytterligere. Og neste landsmøte er jo i Tromsø, i det berømte NORD-Norge (og da er det jo så nært Bodø, for det er jo også i NORD-Norge!), så da må jeg jo delta:)

Jeg føler meg godt mottatt. Det er spesielt gøyalt at den eldre garde setter sååå stor pris nye ungdommer. Og det gjør de særlig hvis det er av den kvinnelige typen som er bosatt helt oppi Bodø. Det er visst en sjelden type medlem det, ung, kvinnelig og fra Nord-Norge. Det går rykter om at det en gang har vært en stor og aktiv esperanto-lokalklubb i Bodø, men at den døde ut. Bokstavelig talt. Av naturlige årsaker.

Jeg føler ansvar. Jeg vil rekruttere. Det skal bli min neste fabelaktige, forrykende og overdimensjonerte master plan. Kristin, er du med?

Judy again

Hver dag er en strålende dag. Hver dag lærer hun seg en ny Judy-Garland-sang og har snart en hel great collection i hodet. Hun valser rundt på jobben og danser i takt med musikken. Mp3-spiller er ikke en nødvendighet når man mestrer sangene helt supert i fantasien. Hun trives nok best i selskap med de over 70, eller de over 40 med en del kunnskap om fortiden. De vet hva hun snakker om, og ser ikke rart på henne når hun sier fram sine interesser med stor entusiasme.

I det siste har hun merket en håndfull mennesker på jobben som valgt å ta litt avstand. Hun som en gang var en litt gjennomsnittlig merkelig person, har nå blitt tatt skrittet helt ut og blitt totalt uforutsigbar og uforståelig. Hun babler i vei om språk og Casablanca-gamle skuespillere som ingen har hørt om. Selv tenker hun at dette er jo en flott måte å utdanne flokken med nisjekunnskaper, og hun føler seg som en vandrende NRK. Det ser heller ut til at flokken ikke setter spesielt pris på NRK, og vil heller være sammen med en lett TV2 på en tirsdagskveld. Det er i grunn svært peculiar (som Judy ville sagt) at hun ikke bryr seg lenger. Kanskje hun har endret seg? Og hvem blir vel ikke valsende glad av en sang som heter "Get happy"?

For å jevne det hele ut litt så tenker hun å se Ringenes Herre, for å bli litt mer mainstream som man sier. Hun har alltid har unngått å se den nettopp fordi alle andre så den. Det var i en tid hun ville skille seg litt ut. Det har hun jo klart...

Oj, nå har hun så mye på hjertet at hun bør slutte å skrive her. Og det er like før hun skriver engelsk, det er liksom det det går i for tiden. Judy snakket jo ikke norsk. Besettelser kan jo ikke være så farlige når man blir så utrolig glad av dem?

Ny hverdag

Matteeksamen er over, og jeg mangler noe å bruke dagen min på. Det er jo klart at jeg har hatt store slagplaner om hva jeg skal gjøre bare jeg blir ferdig med formalitetene, men jeg tuller meg som vanlig bort i ingenting. Jeg har for mye tid.

I slike tider gjelder det å se opp og ned for besettelser. Helst bør man ikke se i det hele tatt. Man kan vel si at jeg har vært besatt av matematikken over lengre tid, og at jeg nå automatisk søker en ny besettelse. Men besettelser er ikke bra for meg, har erfaringer vist, og jeg kan enda huske telefonnummeret til Ulrikke (men det er ikke min feil, jeg har arvet visse autistiske trekk fra min mor og i tillegg er telefonnummeret så altfor enkelt...).

Muligens kan man ane hvor dette bærer. Jeg satt og så på litt formiddags-TV da det hele skjedde. En eldgammel film fra 1946 dukket opp på skjermen, og jeg som nettopp har vært på filmkurs ble øyeblikkelig interessert i dette morsomme musicalfenomenet som herjet i USA i disse tider. Judy Garland var i hovedrollen, og hadde større overskrift enn filmens tittel. Jeg har alltid lurt på hvem som er hvem av disse gamle legendene, og jeg måtte titte videre. Nå vet jeg masse om Judy Garland. Nå vet jeg hele hennes livshistorie, og går rundt og er sint på filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer for å ha utnyttet Judy (Ja, vi er på fornavn nå), og på en søkt måte også drept min store heltinne.

Hun spilte på en helt annen måte enn de andre, og hun hadde den evnen å ikke reagere på uttalelser før de ble uttalt. Hun var naturlig, og fantastisk flink til å synge. Jeg var egentlig ikke umiddelbart besatt, men jeg ble nysgjerrig på denne kanalen og neste dag kom jeg til å svippe innom den igjen. Og der var hun nok en gang, i den originale versjonen av "You've got mail", naturlig som alltid og med en overlegent god spillestil.

Jeg er solgt. Mitt liv kan i disse dager kjennes som viet til Judy Garland. Det er i grunn en trist affære siden hun hadde et ganske deprimerende liv. Jeg vil bare si at det meste av den deprimerende livshistorien er bare MGMs verk. Ekle MGM. Som putter piller i folk for å holde dem tynne, våkne eller sovende. MGM er ikke på min liste over positive ting i livet. Lenge leve Judy Garland.

PS: Dette vil ikke si at jeg har glemt Ulrikke, altså. Med så mye tid som jeg har, kan jeg godt ha tid til enda en besettelse. Vent og se:)

Judy Garland i "A star is born" fra 1954. Herlig:)

Matematikkballade: Sovnate 3(MX)

På vei til kaffe-avhengighet?
Ja.

Selvsentrert selvsnakk om seg selv.

Jeg merker at jeg denne bloggen har sin virkning. Jeg er altfor ung for min egen alder, og derfor må jeg "late som" ganske mye. Jeg later som om jeg synes det er helt naturlig å være snart 20, klare meg selv, tjene penger på egen hånd, ta egne avgjørelser, være klok og fornuftig. Likevel føler jeg at jeg stadig blir bedre til å leke. Det er nesten gøy.

I helga var jeg på et filmhistoriekurs og absorberte kunnskap i 12 timer. Jeg tok ansvar, og på eget initiativ valgte jeg å lære om film isteden for å sitte hjemme og kikke på regnværet. Av og til undrer jeg på om jeg gjør slike ting for å imponere meg selv. Jeg, et ikke-sosialt vesen som fremdeles er skolelei, oppsøker et læringsrom med totalt fremmede mennesker, frivillig. Med glede og godt humør. Hadde jeg vært meg selv, ville jeg ha vært vettskremt og stakkarslig sjenert. Jeg hadde gjemt meg i et hjørne, og funnet på i-siste-sekunds-unnskyldinger for å ikke kunne være med likevel. Og jeg ville overhodet ikke likt tanken på å måtte sitte stille å lytte i 12 timer.

En Esperanto-mann ringte meg og lurte på om jeg ville være med på landsmøtet deres. Det er nesten surrealistisk. Her har jeg gått rundt i denne verden, og hatt mine interesser og drømmer, gjort mine litt utradisjonelle ting, men tenkt at det er bare inni meg alt skjer. Jeg har mine interesser for meg selv, og folk flest synes ikke å være interessert i dem. Så plutselig gjør jeg noe med dem. Jeg melder meg på kunnskap og landsmøter, og kan ikke skjønne når jeg eller andre begynte å ta interessene mine på alvor. Plutselig er det noen som ringer på min dør og spør om jeg vil leke.

Det er godt jeg vet hvem jeg, hvis ikke ville jeg blitt svært forvirret av disse helomvendingene. For jeg vet at jeg er ikke voksen. Jeg er ikke snart 20. Jeg er meg, og jeg klatrer gjerne opp i et tre for å sitte der i flere timer og føle melankoli. Jeg liker ikke fiskegrateng, og jeg er selvmotsigende som bare det - gjerne i en og samme setning. Og jeg melder meg ikke på sånne farlige, formelle saker fordi jeg har en plan om noe framtidig, men bare fordi. Der har du det. Fordi.

Prosjekt 1: 2.0 - Forbedret versjon

Tomt. Blank. Ingenting. Ikke her, ikke der. Men selv når man gjør ingenting, gjør man noe. Sitter, ser, hører, tenker. Så noe må da finnes i mitt hodet når jeg mener at det finnes ingenting der. Tomme tanker. Tomme bokser som flyter rundt i nervesystemfart og bare er til bry. Men det må jo finnes noe i de boksene? Ei bille, kanskje? Ja, har du sett. Hallo, bille!

- Hallo!
- Hva gjør du i min tomme tankeboks som bare skal flyte rundt i nervesystemfart og være til bry?
- Jeg lager rede.
- Du? Rede? Det er vel ikke så vanlig for ei bille å bo i rede?
- Nei, det er ikke til meg, men til søstra mi som kommer på besøk.
- Ehm. Men er ikke søstra di også ei bille?
- Nei, hun er en gjøk.
- Er det så snilt å si om sin egen søster?`
- Ja, for hun er en gjøk. Hennes mor tok feil av vår billefamilie og meisefamilien like ved, og plasserte ungen sin midt i tua vår. Vi har tatt vare på henne og lært henne å fly. Men hun ble ikke lykkelig før vi bygde et rede til henne, for hun er jo tross alt en gjøk, og gjøker skal bo i reder som andre har bygd. Så nå må jeg lage rede til henne igjen, slik at hun kan fly inn og ut av det som hun behager.
- Javel. Hils.

Det er virkelig gøy med slike bokser. Oj, der ser jeg en til!
(Luft-tanke-Astrid flyr etter neste tomme tenkeboks i det tomme rommet i hjernen sin, og det hele fades (finnes det ikke et vakkert godt norskt (norsk eller norskt?) ord for fade?) over til et svart bilde uten lyd. Rulleteksten ruller raskt over fantasien.)

Prosjekt 1 completed.

Prosjekt 1: Skrive det som faller ned i hodet på meg.

Au.

Ubalanse

Jeg merker Ubalansen godt i disse tider. Jeg er i ubalanse. Jeg vingler fram og tilbake og bestemmer og ubestemmer. Jeg utsetter og skippertakerer. Jeg er fullt ut lykkelig, helt til jeg får panikkanfall eller blir angrepet av Kjedsomheten av å måtte gjøre som Samfunnet sier. Samfunnet bestemmer både det ene og det andre, og virker ikke i ubalanse i det hele tatt. Det slår ned med jernhånd på de små talentspirene rundt omkring og forlanger at de skal gjøre det de kan best. Jeg, med min ubesluttsomhet, blir ganske flat og liten og føler at jeg må gjøre noe stort og oppsiktsvekkende for å vise Samfunnet at jeg også duger til noe. Da oppnår Samfunnet akkurat det Det ønsket. Samfunnet er smart, og selv om jeg har avslørt Dets angripsmåte kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg er et simpelt menneske som også vil realisere meg selv og gjøre Samfunnet overrasket og imponert. Æsj.

Jeg er i ubalanse. Eksamenstider nærmer seg. Jeg har én eksamen, og har ingenting å klage over. Ubalansen trekker meg likevel til seg, og lager grønnsaksuppe av meg. Jeg får ikke bestemme selv hvilken grønnsak jeg vil være. Kanskje like greit, for jeg ville aldri klart å bestemme meg.

Dette skribleriet gir ingen mening. Muligens var det hele hensikten. Jeg er visst i det hjørnet idag. Og i går.

Hodet under vannet

Når du har hodet godt plantet i sanden langt under vannoverflaten.
Da vet du at du har gapt over litt for mye.

Ny

Jeg starter på nytt. Jeg vil skrive, og da kan jeg ikke henge igjen i gamle nettsteder der skrivesperren ligger som en ugjennomtrengelig dørstokk rundt hele skrivefeltet. Det er jo ikke gunstig. Så jeg sliter meg fra Barndommens Trakter, og går videre. Vi får se hvor lang tid det tar før jeg må tilbake, men jeg tviler på at det blir før weblogg.no ordner opp i kommentarvisningene sine.