Astrids møte med en voksnere verden

Trondheim er rar. Det regner. Det er sol. Ofte med et par minutters mellomvær. Første dag her klarte jeg helt ufrivillig å få med meg fire kondomer. Jeg våkner halv åtte hver dag, uavhengig av når jeg legger meg. Kaffen går atskillig lettere ned. Lesing går atskillig saktere. Jeg føler ikke behov for godter av noen type. Jeg føler i grunn ikke behov for så mye mat i det hele og det store. Ei uke føles som tre. Tre uker føles usannsynlig. Jeg er forvirret. Ganske bortkommen. Litt innestengt. Jeg har fire hav av tid, får gjort så lite, men er svært travel.

Jeg har flyttet ut. Det er uvirkelig. Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bo et annet sted enn hjemme? Ikke jeg. Det er jo hjemme som er hjemme. Hvordan går det da an å bo ikke-hjemme. Borte. På toget ned til Trondheim så jeg film. The Wizard of Oz. Moralen var "There is no place like home". Du kan så si. Strategisk tid å se den på.

Men jeg har da innrettet meg her på et vis. Jeg har et rom som ser særdeles Astrid ut. Jeg har de tre mest nødvendige tingene. TV, vannkoker og et gigantisk bilde av Judy Garland. Da kan hvem som helst overleve. Jeg overlever her med to andre. En franskmann og en nederlender. Jeg kommer til å bli et geni i engelsk.

Likevel kommer små øyeblikk av den ubeskrivelige gode følelsen av absolutt lykke over meg fra tid til annen. Den jeg har kjent på så ofte i hele vår. Den som gjorde at jeg forelsket meg i et så enkelt ord som swell. Den som kom over meg hver gang jeg klarte å lage steppelyder som passet sånn noenlunde til musikken. Den som framkalte en herlig gåsehud de få gangene jeg har klart å treffe de høye notene på Judy-sangene. Lykken overrumpler meg i et par brøkdeler av et sekund, men jeg kjenner den likevel. Kanskje dette skal gå bra, likevel?