Selvsentrert selvsnakk om seg selv.

Jeg merker at jeg denne bloggen har sin virkning. Jeg er altfor ung for min egen alder, og derfor må jeg "late som" ganske mye. Jeg later som om jeg synes det er helt naturlig å være snart 20, klare meg selv, tjene penger på egen hånd, ta egne avgjørelser, være klok og fornuftig. Likevel føler jeg at jeg stadig blir bedre til å leke. Det er nesten gøy.

I helga var jeg på et filmhistoriekurs og absorberte kunnskap i 12 timer. Jeg tok ansvar, og på eget initiativ valgte jeg å lære om film isteden for å sitte hjemme og kikke på regnværet. Av og til undrer jeg på om jeg gjør slike ting for å imponere meg selv. Jeg, et ikke-sosialt vesen som fremdeles er skolelei, oppsøker et læringsrom med totalt fremmede mennesker, frivillig. Med glede og godt humør. Hadde jeg vært meg selv, ville jeg ha vært vettskremt og stakkarslig sjenert. Jeg hadde gjemt meg i et hjørne, og funnet på i-siste-sekunds-unnskyldinger for å ikke kunne være med likevel. Og jeg ville overhodet ikke likt tanken på å måtte sitte stille å lytte i 12 timer.

En Esperanto-mann ringte meg og lurte på om jeg ville være med på landsmøtet deres. Det er nesten surrealistisk. Her har jeg gått rundt i denne verden, og hatt mine interesser og drømmer, gjort mine litt utradisjonelle ting, men tenkt at det er bare inni meg alt skjer. Jeg har mine interesser for meg selv, og folk flest synes ikke å være interessert i dem. Så plutselig gjør jeg noe med dem. Jeg melder meg på kunnskap og landsmøter, og kan ikke skjønne når jeg eller andre begynte å ta interessene mine på alvor. Plutselig er det noen som ringer på min dør og spør om jeg vil leke.

Det er godt jeg vet hvem jeg, hvis ikke ville jeg blitt svært forvirret av disse helomvendingene. For jeg vet at jeg er ikke voksen. Jeg er ikke snart 20. Jeg er meg, og jeg klatrer gjerne opp i et tre for å sitte der i flere timer og føle melankoli. Jeg liker ikke fiskegrateng, og jeg er selvmotsigende som bare det - gjerne i en og samme setning. Og jeg melder meg ikke på sånne farlige, formelle saker fordi jeg har en plan om noe framtidig, men bare fordi. Der har du det. Fordi.

Prosjekt 1: 2.0 - Forbedret versjon

Tomt. Blank. Ingenting. Ikke her, ikke der. Men selv når man gjør ingenting, gjør man noe. Sitter, ser, hører, tenker. Så noe må da finnes i mitt hodet når jeg mener at det finnes ingenting der. Tomme tanker. Tomme bokser som flyter rundt i nervesystemfart og bare er til bry. Men det må jo finnes noe i de boksene? Ei bille, kanskje? Ja, har du sett. Hallo, bille!

- Hallo!
- Hva gjør du i min tomme tankeboks som bare skal flyte rundt i nervesystemfart og være til bry?
- Jeg lager rede.
- Du? Rede? Det er vel ikke så vanlig for ei bille å bo i rede?
- Nei, det er ikke til meg, men til søstra mi som kommer på besøk.
- Ehm. Men er ikke søstra di også ei bille?
- Nei, hun er en gjøk.
- Er det så snilt å si om sin egen søster?`
- Ja, for hun er en gjøk. Hennes mor tok feil av vår billefamilie og meisefamilien like ved, og plasserte ungen sin midt i tua vår. Vi har tatt vare på henne og lært henne å fly. Men hun ble ikke lykkelig før vi bygde et rede til henne, for hun er jo tross alt en gjøk, og gjøker skal bo i reder som andre har bygd. Så nå må jeg lage rede til henne igjen, slik at hun kan fly inn og ut av det som hun behager.
- Javel. Hils.

Det er virkelig gøy med slike bokser. Oj, der ser jeg en til!
(Luft-tanke-Astrid flyr etter neste tomme tenkeboks i det tomme rommet i hjernen sin, og det hele fades (finnes det ikke et vakkert godt norskt (norsk eller norskt?) ord for fade?) over til et svart bilde uten lyd. Rulleteksten ruller raskt over fantasien.)

Prosjekt 1 completed.

Prosjekt 1: Skrive det som faller ned i hodet på meg.

Au.

Ubalanse

Jeg merker Ubalansen godt i disse tider. Jeg er i ubalanse. Jeg vingler fram og tilbake og bestemmer og ubestemmer. Jeg utsetter og skippertakerer. Jeg er fullt ut lykkelig, helt til jeg får panikkanfall eller blir angrepet av Kjedsomheten av å måtte gjøre som Samfunnet sier. Samfunnet bestemmer både det ene og det andre, og virker ikke i ubalanse i det hele tatt. Det slår ned med jernhånd på de små talentspirene rundt omkring og forlanger at de skal gjøre det de kan best. Jeg, med min ubesluttsomhet, blir ganske flat og liten og føler at jeg må gjøre noe stort og oppsiktsvekkende for å vise Samfunnet at jeg også duger til noe. Da oppnår Samfunnet akkurat det Det ønsket. Samfunnet er smart, og selv om jeg har avslørt Dets angripsmåte kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg er et simpelt menneske som også vil realisere meg selv og gjøre Samfunnet overrasket og imponert. Æsj.

Jeg er i ubalanse. Eksamenstider nærmer seg. Jeg har én eksamen, og har ingenting å klage over. Ubalansen trekker meg likevel til seg, og lager grønnsaksuppe av meg. Jeg får ikke bestemme selv hvilken grønnsak jeg vil være. Kanskje like greit, for jeg ville aldri klart å bestemme meg.

Dette skribleriet gir ingen mening. Muligens var det hele hensikten. Jeg er visst i det hjørnet idag. Og i går.

Hodet under vannet

Når du har hodet godt plantet i sanden langt under vannoverflaten.
Da vet du at du har gapt over litt for mye.

Ny

Jeg starter på nytt. Jeg vil skrive, og da kan jeg ikke henge igjen i gamle nettsteder der skrivesperren ligger som en ugjennomtrengelig dørstokk rundt hele skrivefeltet. Det er jo ikke gunstig. Så jeg sliter meg fra Barndommens Trakter, og går videre. Vi får se hvor lang tid det tar før jeg må tilbake, men jeg tviler på at det blir før weblogg.no ordner opp i kommentarvisningene sine.