mirakel

Glitre står på kanten. Med hele sin bagasje lett tilgjengelig i tankestrømmene. Tredje etasje. Det er langt ned. Hele livet har hun ramlet ned fra himmelen, fordampet opp igjen, ramlet ned igjen, smeltet, reist kloden rundt og fordampet nok en gang. Hun har sett livsglade barn lage sin aller første snemann, rullet ned et trist kinn, hørt bekken klukke på vår, forsynt tordnet med vått våpen, sett mennesker drukne i de siste dråpene, og dalt ned helt overraskende på en julaften. Hun har fulgt hele kretsløpet. Alltid. Og nå er hun i ulage.

Alle disse fremmede snefnuggene faller systematisk ned rundt henne. De svirrer fram og tilbake for å bremse ned farten. Hun kjenner ingen av dem. De er så høflige. De snakker med hverandre selv om de ikke har noe å si. Og sier at det er hyggelig å treffes uten å ha blitt kjent. Roper ut at de skal snakkes selv om de vet at det aldri vil skje. For snefnugg er det mange av. Veldig mange av. Og plutselig har man blitt regndråper uten å få sagt ifra til andre. Man må reise over hele jordkloden sammen med de andre regndråpene. De vil aldri møtes igjen. De er anonyme for hverandre.

Glitre står på kanten. Og ingen vil merke at hun ikke svirrer. Ingen vil merke at hun lar seg falle rett mot gravitasjonskraften. Som i vakuum. I sitt eget evigvarende vakuum, som ingen har tid til å trenge igjennom. Et lite vindpust er det som skal til, bare. Så skal hun la seg falle. Helt ned. Uten å komme opp igjen. Kom så, vindpustet. Hvorfor så sjenert?

Vinden stilner. Glitre begynner å gråte og frykter for solen. Hun kjenner en forsiktig hånd på skulderen. Det er vinden. Han setter seg ved siden av henne og er helt stille. Hun føler ham trenge seg igjennom hennes vakuum. Han fyller det med oksygen, helt uten å si noe som helst. Glitre ser på ham. Han smiler og hvisker “takk” med øynene. Så blåser han opp til dans. Valget er hennes. Hun trer forsiktig ut på dansegulvet. Han ser på henne fremdeles. Hun begynner å danse. Han tar hennes hender, og de danser sammen. Og hun lar seg selv sveve. Han ser henne. I all evighet.

inhabil jeg er

Selvsentrert du er.
Du tenker ikke utenfor deg selv.
Du er stengt inne i en boks og ser ikke lengre enn din egen lillefinger.

Håpløs du er.
Du valser rundt i sirkel.
Og kommer ikke fram til noen ting som helst.

Mørk du er.
Du tenker aldri noen rene positive tanker.
Alle må være dyppet i melankoli på en eller annen måte.
Og svart er din yndlingsfarge.
Så du kan gjemme deg i den.

Gal du er.
Du ser et fjell og hopper gjerne fra det.
Hvis ikke verden hadde passet på.
Og prater med fremmede på bussen.

Spontan du er.
Du river av deg alle klærne og hopper i sjøen.
Du griper det meste som kommer forbi av folk, dyr og klær.
Du ringer midt på natten.

Barnlig du er.
Du skuespiller hele tiden.
Aker.
Eller klatrer i furutrær fordi de så så inviterende ut.

Herlig du er.
Du er den alle vil ha.
Og du vet det.
Du synger høyt i glede.
Danser midt i byen selv om du ikke kan det.

Utopisk du er.
Prøver å være.
Uoppnåelig.
For den rette også.

eksamen

Jeg går på veggen. Og det er jo i grunn fint. For det er ingenting på veggen. Den er fremdeles bare en sjokkhvit flate uten et eneste hint av personlighet. Det er slik det går når en tar for mange studiepoeng og har ambisjoner for dem alle. Så når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit at jeg går på den, kravler over den som et skutt lite dyr, vrir og vender alle ryggsøyler på den, sikler på den i utmattelse eller under helt vanlige narkolepsianfall, skriker til den i frustrasjon, synger til den i frustrasjon, maler på den med frustrasjon, prokrastinerer på den, leser og streker mellom linjene på den i søvne, søler den til med utallige kaffeflekker, gnur sjokolade på den og klatter en hel del stearin på den etter noe som kan likne en solid festival for motivasjonslys. Det går alltid ut over veggen. Og idet jeg pynter veggen med det siste jeg eier av negler, ler jeg en syk anti-formell latter, i mangel på humor i hverdagen. Og i helgene. Jeg tror kanskje jeg må tapetsere om igjen.

while waiting

Today my day is green. Dark green. Strangely enough, considering the snow is twinkling of euphoria in the last sun beams of the year. Still, my day is dark green. With a little hint of orange in the upper left corner, and an invisible dilapidated cottage in the background. And all over the green, there are dozens of little dots of yellow in a rather chaotic order. To some it might look a lot like stars shining through the northern lights, but to those who are lucky enough to own a pair of binoculars, will find that the dots are actually tiny cones. Yellow cones. Naturally. Lying there, only because they are mandatory on green surfaces.

A mystical fog full of secrets is leaking from the ground, making an inexplicable sound that can make anyone blue. The smell. Yes, the smell is of a mix between magic and sorrow. In fact very similar to the smell of which you notice on the morning of a particularly freezing day, in the middle of autumn. The very morning you cannot tell with absolute certainty if it is autumn or winter. That is my dark green day.

Perhaps it will change. Then I hope it will turn light indigo. With four cute squirrels jumping around on a trampoline. Not because they got nothing better to do, simply because they felt like jumping on a trampoline. For fun. Decisive squirrels. And I want the moon leaning on upper left corner, occasionally laughing with a surprisingly cute and thin laughter, the kind of laughter that makes everyone else laugh. And in this indigo day, I'd like to be able to wander into that perfect, little, and visible cottage that doesn't have a key to it. And I'd like to sit there, with all my confidence, contentment and safety, and watch the four decisive squirrels rejoicingly jumping just for the fun of it all.

But for now, my days keep coming as dark green. I guess I'll just have to welcome them. Too. For all I know, they might come in disguise. At one point they might call out my name, say “look, Astrid! Look at me!”, pull off their costumes, and look at me with all their indigoness and false innocence, waiting for me to burst into a relieved laughter. For all I know, days might have the most wicked sense of humor. I cannot wait to see it.

den svarte skjorta

Så mens jeg satt der og tenkte over liv og død og vaskemaskiner, kom jeg til å tenke på hva jeg ville tatt med meg hvis leiligheten min plutselig skulle begynne å brenne. Her og nå. Jeg ville ikke ha gått rundt grøten i timevis. Jeg ville revet med meg min blå IKEA håndveske (som på merkelig vis er større enn min mørkelilla langtursekk), og pakket ned det jeg fant etter verdien de har for meg. Det er mye å ta hensyn til, må vite. En må stille seg selv visse spørsmål. Er dette en ting som er uerstattelig og som ikke kan kjøpes på ebay eller i fysiske butikker? Har denne tingen en affeksjonsverdi som er verdt mer enn det som eventuelt kan kjøpes på nytt? Er dette livsviktig for min videre overlevelse? Ja, det er så meget en må beslutte der og da, midt i en brennende leilighet.

1. Bamsen min, Stine. Og da er jeg helt nødt til å ta med Sokrates også, for jeg tør ikke helt åpenlyst å gjøre forskjell på dem. Man skal jo helst ikke favorisere.


2. Datamaskinen. Den er lyseblå. Og så inneholder den en hel del bilder og lure tanker som en ikke kan bare kimse av.
   
   
3. Den svarte skjorta. Ja. Faktisk. Den svarte skjorta. Vi kommer nemlig så godt overens.
   

Ja, for Judy Garland-bildet finnes nemlig å få kjøpt. Lommekniven også. Til og med kaffen. Når jeg tenker meg om, går nok den svarte skjorta også an å få kjøpt. I en brennende leilighet kan man som sagt ikke tenke så mye. Men den står for noe unikt. Den er svart. Også er det en skjorte. Jeg kan ikke forklare på bedre vis. Jeg har slått av en prat med Kari Bremnes i den. Og jeg har studert latin i den, for det er det man skal ha på seg når man studerer latin. Og den får meg til å føle meg ekstatisk. Kanskje er den til og med viktig for min videre overlevelse på dette tidspunkt.

eplepai og blåbær-te

Her har jeg gått rundt og trodd at når man ikke kan brette papir mer enn sju ganger, så kan man heller ikke brette andre flate brettbare objekter mer enn sju ganger. Det er for galt hva man tar for gitt å undersøke. Det stemmer i aller høyeste grad at man ikke kan brette et vanlig A4-ark mer enn sju ganger. Men så viser det seg at en kveld med eplepai og blåbær-te er alt som skal til for å oppdage at en serviett derimot, den kan faktisk brettes hele 8 ganger! Det er helt utrolig. Jeg er målløs, og hele min oppfatning av verden forsvant i løse luften. Hvis man kan brette en serviett 8 ganger, ja da er vel alt mulig? Senere empirisk undersøkelse bekreftet at også grønne plastposer fra Coop kan brettes 8 ganger, og min virkelighetsoppfattelse ble bare enda mer forskrudd. Utover kvelden overrasket aluminiumsfolie ved å kunne brettes fantastiske 9 ganger! Riktig nok med litt hjelp av en tang, men likevel. Så nå befinner jeg meg oppi himmelen et sted og svever i full forvirring og overveldelse, og ser absolutt ingen grunn til å komme ned igjen før nyttår. Verden er helt magisk. Takk og pris for det.

serenity

Og det var den dagen jeg som vanlig hadde for lite mat med meg. Den ja. Som alle de andre dagene. Fordi jeg hadde litt dårligere råd og var redd for å bli tykk. Men den dagen var det orkan ute. Og jeg satt med latinen min og lærte om presens indikativ passiv og ante fred og ingen fare. Ellers er det ikke godt å si hva som var så spesielt med den dagen. Jeg hadde muligens bursdag, men jeg tror ikke det hadde noen relevans. Den dagen. Husker du ikke?

Et glimt av klarhet. Midt i tidsklemma og midt i tirsdagshverdagen. Et tidsstille øyeblikk av slående klarhet. Morfar? Men jeg la ikke merke til det, og da jeg fornemmet at det var der, hadde det allerede passert. Æsj. Borte ble det. I tiden og i rommet. I høyden og i lengden. Av det hele. Man kan jo ikke alltid være like mye tilstede. Og da kan det fort gå slik. At klare øyeblikk blir ignorert og forbigått før man får summet seg nok til å ta imot det med åpne armer og en kopp rund julekaffe. Det er trist, men ikke noe å gjøre med. Jeg setter på kjelen og venter på et nytt.

bakkekunst

Her er flere som er opptatt av flykunst. Det er altså helt utrolig hva man kan finne på bakken. Bare den siste uka har jeg funnet en nynorskoppgave, et kryptisk kart, en handlelapp som befalte at jeg skulle kjøpe proteinpulver, samt en lottokupong. Men tenk å legge fra seg denne kunstneriske skjønnheten. Jeg er rystet. Men ekstatisk lykkelig for at jeg er den heldige finner. Jeg tror jeg må vie mitt liv til å skrive usakligheter på lapper og henge dem opp i øst og nord. Alle tegn tyder på det. Og kanskje plukke søppel.

opplevelsesrik

Alene. Helt alene. Buss. Busstopp. Gå. Kino. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Trykke kredittkortkode. Kjenne nytrykket billett mellom fingertuppene. Godter? En liten sjokolade. Og smågodt til 16,50. Gå til kontrollør. Høre på lyden som utmerker seg når kontrolløren river av en billettbit. Le inni seg når kontrolløren forteller hvor salen befinner seg. Gå mot sal. Sette seg et annet sted enn billetten sier. Helt alene. I en mengde med par av forskjellige slag. Reklame. Samme reklame to ganger. Det gjør ingen ting. Parfyme for menn. Matros med fine muskler. Nissan Juke. Med fin sang. 20 minutter med reklame. Vite rekkefølgen på alle. Par av forskjellige slag som klager over samme reklame, og ler til samme reklame. Film begynner. Film av utenlandsk opprinnelse. Film ferdig. Fornøyd. Sitte ut hele rulleteksten. Selv om kinoansatte koster under føttene mine. Gå ut av salen. Gå. Legge merke til lydkulissen mye bedre enn før filmen. Tydelig påvirket av en fortellerstil. Se på mennesker. Gå. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Av de som er igjen. Kjenne nok en nytrykket billett mellom fingertuppene. Like stas som for to timer siden. Godter? Nei. Men et eple. Kontrollør. Løp til sal. Sitte et annet sted enn billetten sier. Reklame. Samme reklame to ganger. Fremdeles matros. Stas. Gutter som kommenterer samme reklame som par av forskjellige slag. Film begynner. Film slutt. Storfornøyd. Sitte ut rulleteksten igjen. Selv om kosteansatt blir lettere irritert. Gå ut av salen. Tomt på kinoen. Stå og tenke over det. Gå. Busstopp. Lydkulisse er et poetisk ord. Buss. Hjem.

Ganger 2,5. På tre dager. Man kan vel si. At jeg hadde litt underskudd på kultur. Penger brukt. Opplevelsespenger. Det blir ikke bedre. Eskapisme, sier du? Nei. Da hørte jeg vel feil da.

flykunst

Skriveleifer er gjort med vilje. Sånn er det med flykunst. Den er aldri perfekt i forhold til, tja, la meg si, kafèkunst. Den må gjøres mye raskere. 1 time i lufta, der bare 15 minutter er med en kopp te tilgjengelig. Men den er perfekt i sin sjanger. Absolutt. Det er all flykunst. Man skal kunne finne fem feil på et ferdig flykunstverk. Det samme gjelder innenfor koppekunsten.

Jeg la en lapp i koppen da jeg var ferdig med den; Ha en fin dag, flyentusiasten! Jeg kom ikke på noe bedre. Flyvertinnen hentet koppen min, og jeg fulgte spent med på om hun så lappen. Det gjorde hun antagelig ikke. Men den ligger der likevel. Og det er en herlig tanke. Jeg tror jeg skal legge flere lapper der de ikke hører hjemme. Fremkalle smil der de ellers ikke ville vist seg.

husker du den gangen

Jeg sitter på rommet mitt. I mitt lille skall, med et stort og trygt bilde av Judy Garland. Gigantisk verdenskart som viser at jeg ikke er så altfor betydelig. Stjernekart. Nostalgiske Mummitroll-bilder. Mine mest lojale kosedyr. Obligatoriske familiebilder. Bordlampe tatt rett ut fra Pixar-vignetten. Ja, sånn ser rommet mitt ut. Og jeg unngår med vilje å nevne den meterhøye bunken skolebøker som står i hvert sitt hjørne og gjør rommet mindre. Bare fordi det ikke passer seg i denne settingen. Jeg har peiling på setting. Jeg studerer filmvitenskap. Den står med all sin tyngde i venstre hjørne ved vinduet. Alt etter hvor du betrakter det fra. Stort skap, som for bare uker siden lyste av nysgjerrighet og sjarm. Men nå er den blitt angrepet av tysk ekspresjonismeskygger. Men jeg nevner ikke det heller. Settingen her er hyggelig. Fylt med Hollywood-lys fra alle kanter, dybdeskarphet og livlige farger. Musical, nesten. Det er like før jeg begynner å steppe på det sykt sterile skrivebordet mitt og synge ut om burgunderrøde blomster og skyformasjoner.

Jeg bor i blokk. En gul en. Det er fint. Jeg har utsikt til 24 leiligheter, der en hel flokk med folk bor. Og jeg kan se dem alle fra mitt vindu. Kanskje høres det litt suspekt ut, men det er sant. Nummer tre i andre etasje fra venstre irriterer meg litt. Tenke seg til hva slags merkelig skrue som fant på å ha en 70 tommers TV snudd mot vinduet, bare for å se på det til alle døgnets tider. På Cartoon Network. Uff. I etasjen under er det noen som alltid tenner stearinlys og fyrer opp i ovnen. Jeg vil være som dem. I skrivende stund står nummer to og fem fra høyre i øverste etasje og nummer fem fra høyre i andre etasje og lager mat. Og jeg lurer på om det er tilfeldig at to av dem har på seg knallrød skjorte. Jeg vurderer å ta fram en kikkert, men så kommer jeg på at det er mørkt ute, og at de faktisk kan se meg like godt som jeg ser dem. Vi er som en klynge storebrødre som passer på at ingen er luguber og kikker på hverandre i kikkert. Sånn er det å bo i blokk. Hvem hadde trodd det. Jeg håper de kan se mitt nesten litt upassende store Judy Garland-bilde. Jeg er jo bare 20, enn så lenge. Det er ikke vanlig å være så godt kjent med stjerner fra 40-tallet i min alder. Jeg spiller på det, i høy grad. Jeg er like stolt som en liten veslevoksen 9-åring som nettopp har lært seg et sjeldent fremmedord som kan brukes i mange sammenhenger.

Nå kan jeg knapt snurre rundt på kontorstolen min. Bøkene har krympet rommet mitt til 2 kvadratmeter, og syter noe helt voldsomt. De vil leses. De vil ikke glemmes. Jeg har Empati som mellomnavn. Det er det den usynlige E-en står for. Jeg klarer ikke å ignorere deres gråt, lenger. Pixar-lampen min ser på meg med uskyldig blikk. Jeg tolker det som et hint om at jeg bør slutte å se på Cartoon Network i naboblokka, og lese om ablativ og lære meg 3.deklinasjon. Videre. Infinitiv av "å se" i latin. Videre. Dixi.

høstsommer

Så merkelig at alle trærne har grønne blader, nesten samme farge som de har om våren når alle bladene er nyutsprunget. Ganske rart er det også at sola er oppe så lenge på kvelden, og at den står opp så tidlig på morgenen. Merkverdig at det bare henger lette gjennomblåsbare jakker i gangen og at det ikke finnes spor av en eneste tung sko med loddent skinntrekk inni. Optimistiske bomullsdyner på sengene, naive varmeovner på 17 grader. Ingen vedkurv ved siden av vedovnen. Malplasserte sommersalg av sommerklær i butikkene. Forundrende at kalenderen henger der og stadig viser bildene til juli og august.

Jeg ser ut. 9 grader, tåkelavt skydekke, regn, vind. Det kan ikke være mer enn 3,78 % sommer der ute. Værdepresjonene kommer snikende innpå meg, og jeg ser desperat etter noe som er konstant. Jul. Jula kommer snart. Litt for tidlig? Ja. September? Nei, det er for kaldt. Oktober. Der ja. Det er oktober. Slutten av oktober. Jeg setter på en kjele med vann i stedet for å bruke vannkokeren fordi det høres lunere ut. Finner fram Høst-te, nok en utgave av Advents-te, bare at den har mindre kanel og mer eple. Krydder-te. Jeg tenner lys midt i stua som ikke vises fordi det flommer grått lys inn i stua, av den naturlige årsak at det ikke er vinter og at sola fremdeles finnes bak skyene der et sted. Men det tenker jeg ikke på. Jeg har ikke sett den på uhorvelig lenge, og jeg har begynt å tvile på at den eksisterer lenger. Det er oktober. Jeg har bestemt meg, og det skjer såpass sjeldent at jeg må pent holde krampaktig ved det jeg har besluttet.

Leter fram melankolibøker. "Sent i november" av Tove Jansson. Det er så snart november at jeg kan begynne å lese den nå. Fyrer opp i ovnen. Jeg setter meg ned i min lune høst, tuller meg inn i et ullteppe, tetter til alle små sprekker som det kan strømme kald luft inn fra, leser melankoli og drikker høst-teen min, og ler i mitt stille sinn. Litt drøy spøk kanskje, men den lurer ikke meg, den høsten. Det kommer vel en sommer til neste år.

klyngedannelse

Vi samles ved vinduene. Vi klynger oss sammen som noen frosne pingviner, og ser ut av glass. Oversikt, perspektiv, verden. Verden, ja. Den er for stor. Det er vi enige om. Den er så stor at bare den delen som får plass i vindusruten er nok for oss. Vi tør ikke se lenger. Utenfor den verdenen vi ser, er det mye mer verden. Det er flere mennesker. Det er flere byer, flere fjell. Mer ondskap, mer kjærlighet. Altfor overveldende. Det er vanskelig å fatte. Det er bare nok.

Vi puster på glasset, og lager figurer som passer inn i vår virkelighet. Vi kan bestemme helt selv hvordan de skal se ut, oppføre seg. Og hvis figurene en gang kommer ut av vår kontroll og begynner å leve sine egne liv, så kan de aldri komme seg ut av glasset. Det er der de er skapt, og det er der de kommer til å fordampe bort. Det er trygghet i et nøtteskall. Duggfigurer på vindusglasset.

Vi står med hver vår tekopp, fylt av en god te som ikke så mange vet om. Det er en visdoms-te. Vi later som om det er en te som vi blir vis av, men så er det egentlig bare tull. Men hvis vi tror nok på det, så stemmer det. Tankens kraft kan gjøre mer enn lite. Det har erfaringen vist oss. Noen sa at man kan gjøre seg selv varm selv om man sitter helt i ro i 20 minusgrader. Man skal bare tenke på at varmt blod strømmer i kroppen. Vår tankekraft er ikke så godt utviklet, men vi kan tenke oss glade. Det er jo en prestasjon. Selv om det er mye enklere å tenke seg trist. Vi havner som oftest på melankolsk. Det er det vi gjør når vi står ved vinduet og ser på en passelig stor dose verden. Det er ikke stort mer å gjøre. Av og til tar vi fram et stykke papir og skriver om våre melankolske tanker, men oftere lar vi dem sveve ut av vinduet og bli borte. Vi skulle ha stengt av ventilen.

Dagene går. Det skjer helt automatisk. Det kan vi ikke gjøre noe med. De bare er sånn av natur. Vi står og ser på dem. De lager hvite figurer på blå bakgrunn, gradienter av mørke gråfarger, og horisontale, rosa streker langs bakken. De lager flakkende prikker på himmelen, og grønne blafrende slør som strekker seg lenger enn vi tør å se. De skifter stemning flere ganger i året. Brune, grønne, gule og svarte dager. De er vakre, dagene. De har sin egen type sjarm. Det kommer naturlig for dem, det er ikke noe de må tvinge fram på en anstrengt måte. Vi vil ikke gå glipp av dem, så vi står ved vinduet og titter på dem. Dugg, visdoms-te og frykten. Her står vi for alltid.

sjalottløken

Det er alltid det konstante maset om sjalottløken. Det er liksom alltid den som velter det vannfulle glasset.

Han sitter og ser ut av vinduet. Det regner igjen. Som i går. Som dagen før. Som dagen før der igjen. Det har regnet i to hele uker nå. Men det plager ham egentlig ikke så mye. Det er en utmerket unnskyldning for å kunne sitte inne å se på fotballkamp og sykkelløp, i stedet for å herje ute i grønnsakshagen eller langs de forvokste syrinbuskene. Han har i grunn aldri vært en uteperson. Men han har alltid framstått som en, til sin store ergrelse. Man skal aldri framstå som noe man ikke er. Det har han forstått nå. Han har framstått som noe han ikke er hele livet. Og nå sitter han i det.

Det er sjalottløken igjen. Det er alltid sjalottløken. Han skulle handle, for det er alltid han som handler. Hun har gjort det temmelig klart for ham at det er mannen i huset som skal handle. Det er en norm i dette huset. Det er ikke skrevet ned i huslovene som henger på kjøleskapet og skriker ut det ene og det andre. Hun skriver handlelisten, for hun vet best hva som trengs for å leke hus, men det er han som skal handle. Hun skriver løk. Han kjøper løk. Men hun mente sjalottløk og ikke vanlig løk. Han er ikke flink til å lese mellom linjene på handlelister, og han kjøper vanlig løk. Da blir det bråk. Hun slamrer med dørene og skriker om at han skulle ha hørt bedre etter da hun skrev handlelisten mens han spiste frokost. Hun sa det til ham, mener hun. Han hørte kanskje ikke etter fordi han var opptatt med å tenke på den gangen i Hellas da ungene enda var små, da han så hun han ikke visste navnet på bade i bassenget ved hotellet. Han forlater rommet med en unnskyldende tone, stille og mumlende, men veldig skyldig. Ja, han skulle ha hørt etter, kommer det fram.

Han setter seg i sofaen i stua og ser ut på det treet som hun ikke klarer å bestemme seg for om skal kuttes ned eller ikke. Hun lager sinte lyder på kjøkkenet, og han hører at hun mumler noe som han egentlig skal høre. Men han lukker ørene. Dette kommer nok til å vare et par uker, tenker han. Det gjorde det forrige gang. Sånn er det bare. Sjalottløk er viktig. Man kan ikke si noe på det. Det setter en helt annen smak på maten. Og er det viktig med en annen smak på maten. Det er helt essensielt. Det må til for at et forhold skal fungere og vare, tenker han. Så lengter han etter moussakaen de spiste i Hellas.

is this happiness, i asked

i think i might love you, i said.
all out loud.
unexpectedly.
i didn’t mean to say it,
it just sort of slipped out.
i think you might be the love of my life,
i just had to continue.
(stop talking now)

i’m sorry, i said.
i always keep messing things up.
i feel like the elephant in
the fancy glass store.
(no, really, stop now)

it’s true.
i think way too much, i said.
apologetic.
then i looked down again.
the ground was sandy.
the beach usually is.

to have your full attention.
i can’t imagine anything better.
but you are flirting
with the whole world.
(that was not a compliment)

i’ve said too much.
too fast.
i will regret it.
note to self
never be so honest.
it hurts.
(then you kissed me)

framtidsplaner

Den gang da, hadde jeg tre alternativer:
- Bli filosof
- Bli astronom
- Bli psykolog (faktisk)
- Back-up-plan: Bli bonde. (Ja! Jeg vil bli bonde, så kan jeg være astronom, filosof og psykolog på si.)

Løpet var lagt opp, og jeg var fornøyd. Det er jo klart man skal bli det man tenker først. Men dette var på den tiden jeg var fast bestemt for at, når jeg ble stor, så skulle jeg ha hest i stedet for bil, og jeg skulle aldri spise poteter, fiskegrateng eller chilinøtter.

Senere oppdaget jeg at hundre kroner ikke var uendelig mange penger, og at smågodt stadig ble dyrere. Jeg begynte å tenke økonomisk. Jeg forstod det slik at filosofer ikke tjente så mye mer enn innsikt, hvis man ikke var ekstremt entusiastisk og skrev bøker som ble oversatt til 50 språk, og i tillegg het Jostein Gaarder. Astronomer var det heller ikke bruk for lenger, siden Knut Jørgen Røed Ødegaard var astronom nok for hele Norge (det gjelder å ha dobbel a i navnet sitt. Jeg har bare én. Da hjelper det lite.) Etter en tid som hobbypsykolog, fikk jeg høre så mye hårreisende, at jeg begynte å tenke altfor mye i feile tankeretninger. Bonde. Ja! Men ikke på sånne svære gårder som faktisk tjener noe.

Ny plan:
- Bli engelsk skuespiller
- Bli astronaut
- Bli svært suksessfull forfatter

Joda. Det sier kanskje seg selv.

Etter en del tenkning fram og tilbake, kom jeg fram til... ingenting. Bare etter ett år, har jeg allerede blitt kjent som den evige årsstudium-studenten. Jeg har skjønt at dette kommer til å gå i retning vest, og akseptert det. Hver gang noen spør hva jeg skal bli, svarer jeg ett av disse alternativene.
- Uteligger (enten ved siden av Trevi-fontenen i Roma=steinrik, eller rett ved et lite gårdsbruk med snille mennesker som gir meg mat, og husly hvis det regner)
- Leiemorder (jeg hører det er godt betalt, og med alle mine årstudiumer så har jeg jo temmelig mye kunnskap om mye rart. Latin, for eksempel. Det må man jo kunne for å bli leiemorder. Sånn er det bare.)
- Sær person som har flyttet ut i skogen eller på fjellet for å leve livet. Helt enkelt.
- Steppegeni på turné i Italia (forhåpentligvis sammen med pianospillende Guro, trampolineekspert Susanne og sjonglerende/adjektivfortellingskribenten Sille. Jeg ser det for meg. Jeg tror vi kommer til å tiltrekke oss over gjennomsnittlig mye oppmerksomhet)
- Lite suksessfull forfatter/kafégjenger
- Evig barn

Ikke noe å si på ambisjonsnivået med andre ord. Og til neste år skal jeg lære meg å fly uten teknologiske hjelpemidler. Men én ting har i alle fall holdt seg siden barndommen. Når jeg blir stor, skal jeg aldri ha fiskegrateng til middag. Puh. De viktigste grunnsteinene av min personlighet har ikke forvitret.

nåh?

Nå? Er det min tur nå? Allerede? Kan jeg ikke få leve litt til? Bare litt? Jeg har jo skjønt at det går mot slutten, men jeg har ikke helt skjønt dette med døden. Jeg synes det ville vært rart om jeg bare skulle bli helt borte sånn plutselig. Nesten litt uhøflig. Som om ingenting har hendt. Som om jeg aldri har levd. Som om jeg aldri har betydd noe.

Jeg forventer ingen stor avskjedsfest eller helgenutmerkelse, det er ikke det. Men jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan dette skal foregå. Jeg har ingen erfaring med å dø, og gruer meg litt for hva det forventes av meg. Når jeg tenker etter, så er jeg ikke helt klar heller. Det går så fort, dette her.

Det var vel ikke meningen å skulle dø så tidlig, tenker jeg. Det må være en feil i papirene. Det kan fort skje. Er det noe jeg forstår godt, så er det småfeil i papirer. Jeg får alltid angst når jeg skal skrive med penn i formelle papirer, og gjør feil hele tiden. Det skal så lite til. Litt nervøs eller litt uoppmerksom, kanskje. Så er det gjort. Men jeg synes kanskje at dette var litt i overkant viktige papirer for at noen skal gjøre en sånn feil. En sånn feil som får så fatale konsekvenser for noen. En liten strek her, og et lite punkt der. Feil kolonne. Eller noe. Jeg synes det virker litt for tilfeldig. Det er bare det.

Det er ikke mørkt ute lenger. Det blir ikke mørkt på denne tiden av året. Det er en helt herlig følelse, og jeg tror aldri det kan finnes en bedre følelse enn det. Sommeren tar over sånn helt plutselig, og med den, kommer tanken på uendelig ferie med uendelige muligheter og fjellturer midt på natten, og det er alltid den beste tiden på året, tenker jeg. Så kommer høsten og det lukter gult løv og himmel med lavsol i hele lufta. Og jeg tenker at det kan umulig finnes en bedre følelse enn dette. Vinteren kommer med et mykt brak, med jul og stearinlys og poetiske snefnugg langs lyktestolpene, og mens jeg vandrer opp alleen langs ydmyke, bøyde trær tenker jeg; nei, man kan faktisk aldri føle seg så lykkelig som jeg gjør nå. Våren kommer igjen, og tar med seg løvsangere som synger ut sin livsglede, mens jeg sitter i parken og observerer folkemengden som smiler, griller og går på line, og jeg tenker at livet aldri har vært bedre. Det er så merkelig. Jeg er i vårens filosofiske boble nå. Men jeg skal aldri få oppleve en sommer, høst eller vinter igjen. Det er ikke til å forstå. Nei. Det er ikke til å skjønne seg på.

Svart, liksom? Borte. Sånn på ordentlig. Ikke bare lekeborte. Ikke bare tulleborte. Men faktisk, ordentlig borte. På ordentlig. Utenfor universet-borte. Før The Big Bang-borte. Vakuumborte. De sier at man lever videre i andres minner. Men jeg har problemer med å forstå hvordan mitt sinn kan splittes i tusen biter for å boltre seg i andres mange tanker. Og komme og gå i andres bevissthet. Konstant være der, eller glimte til i svake, nostalgiske øyeblikk. Vil jeg få vite om det selv? Kanskje det er jeg som må ta initiativet. Kanskje det er jeg som må trenge meg på i andres svevende tankerekker. Jeg vil jo ikke være klengete, det har alltid vært min store frykt. Og det skal sies at jeg ikke er spesielt initiativrik heller. Hvis det er sånn det fungerer, vil jeg mest sannsynlig bli totalt vakuumborte. Nei. Det er ikke så greit å være død. Jeg foretrekker å være levende, tror jeg.

Så. Ja. Det er vel ikke min tur helt enda? Det passer litt dårlig, nemlig. Jeg skulle så gjerne sett sola en gang til. Eller teste ut om vannet fra badkrana virkelig smaker bedre enn vannet fra kjøkkenkrana. Og så kanskje også spist ei til jordbær. Grave tærne ned i glovarm sand og bli overrasket over at sanden er våt og kaldt under det varme laget. Finne et kosedyr gjenglemt i ei grøft, og ta det med inn og kalle det for det det heter. Se vår nærmeste galakse og irritere meg over at den blinde flekken på øyet gjør at jeg aldri kan se rett på den. Skrive et dikt full av nymotens klisjéer. Prøve å gå på miniski, det er så lenge siden sist. Se en til film som gjør meg glad og trist på samme tid. Lære meg å spille munnspill og piano. Lære meg et helt nytt ord. Fascineres av dumme lam som ikke har styr på bakbena sine. Stryke min kjære katt som ligger i vinduskarmen og tenker sitt og ingenting. Det er bare det. Jeg skal bare, jeg skal bare. Og så vil jeg fiske i fjellvann, for det er livet selv. Kan jeg ikke det? Først? Bare litt? Jeg behøver ikke å lære meg og spille piano hvis det tar for lang tid, men munnspill må jeg simpelthen bare lære. Nei? Akkurat nå? Nåh, liksom? Kan jeg legge ned veto?

you are no waterfall

You are no waterfall, my friend.
Even though you feel like one,
act like one,
appear like one.
Try to follow the stream.

You are no tree, my friend.
Even though you stand in rain,
livid wind,
playful blizzards.
Try to climb it.

You are no bird, my friend.
Even though you can sing,
make me smile,
bring me happiness.
Try to reach the sky.

You are just another dreamer,
who dare to dream.
And for that
I love you.

hallo?

Jeg har en personlighetskrise. Det er lite passende siden jeg nettopp hadde funnet meg selv og blitt god venn med meg selv. Jeg trivdes i mitt eget selskap, jeg og meg hadde det helt fint i lag. Vi hadde lange gode samtaler der vi alltid ble enige. Vi gikk på fjellturer og på harmoniske fisketurer sammen. Da vi en sjelden gang lagde middag sammen, var det alltid en gøyal affære for vi var begge særdeles usikker på hva vi holdt på med. Vi kunne sitte i timevis å bare se ut av vinduet og tenke over alt som var fint.

Nå er det ikke slik lenger. Jeg er fremdeles den samme, men meg har en tendens til å skli overdrevent ut i den ene og den andre retningen. Alltid med et forvirret og flakkende blikk, på leting etter et fast holdepunkt i hverdagen. Meg klarer aldri å bli enig med verken seg selv eller jeg lenger. Meg er ikke til å få kontakt med, og er som en stor dunge sandkorn av forskjellig størrelse som siles gjennom hendene mine. Jeg er redd for at de sandkornene med de beste egenskapene og kvalitetene siles bort, og at jeg blir sittende igjen med grove, ubestemsomme leirebiter uten karakter.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er flittig bruker av prokrastineringsmetoder, og tenker at jeg bør la meg få holde på som meg vil, og se hva som skjer. Man bør jo ikke rote seg inn i ens egne kriser, det kan gå riktig galt. Man må bare la tiden gå, og håpe at den leger alle sår og riper i lakken. Nå merker jeg at jeg blir litt svevende selv. I gamle dager, da jeg og meg var ett, var alltid meg så god til å få jeg på bakken igjen. Nå blir jeg bare svevende her oppe. I usikkerheten og ubesluttsomheten. Ja, jeg ser tydelig at jeg har et problem her. Jeg er redd for at kanskje ikke jeg heller er den samme lenger. Hvordan skal dette gå, mon tro?

I just realised now

that Time is passing. And it’s supposed to pass. That's the only thing it knows how to do. That is what it always has done. Obviously it doesn't bother it. I think that is perhaps why we've never got along that well. I feel like stopping, and Time feel like going. It is never a good idea to try stopping, because Time doesn't really care. It just passes you by without asking if it's ok with you and without even looking back to see if you're coming along. That is rude. I think. I don't know why I'm trying so hard to be friends with Time. I don't like rude friends. I'm trying too hard to please it. I'm saving time and I'm saving money just to have some quality time with Time. But to Time, neither money nor quality matter. Ignorant. Just like Space. I won't start talking about Space now. Let's just say that that's another rude friend I've got.

I should find some new friends.
I've heard that orange is quite nice.