å vektlegge liv

Lyktestolpe etter lyktestolpe etter lyktestolpe. Iskald, tørr asfalt og de som har vært på fest i tynne, korte klær. Du går mot strømmen, følger lysene så godt du kan, holder din side av fortauet, mens du tenker på hvaleskrik. Disse tynne lydene, lengtende og vemodige, som skriker etter noen. I håp om at noen andre er like ensom. Har også menneskeskrik en slik funksjon, eller har vi blitt for sosialiserte til å forstå at ensomheten finnes? Dette tenker ikke du, men du kunne ha tenkt det. Du tenker at knærne dine bør holde til neste stolpe. De skrøpelige, tynne knærne dine, godt skjult av en tykk treningsbukse, med ullstilongs under. Du fryser. Du tenker at du håper ingen ser at knærne dine kanskje ikke holder så mange uker til. Du håper at ingen spør. Du tenker at du nesten er der, nesten er du som du vil være, bare litt til, bare noen dager til nå, så er du perfekt. Det er det du tenker. Ikke vekke oppsikt, for du har snart nådd målet. Derfor går du så målbevisst langs rekkverket på brua. Du går det av deg, du går fra deg selv, og du går fra meg når du runder hjørnet av en tung og feit bygning, før jeg får spurt deg om du har det bra, egentlig. Jeg tør ikke skrike etter deg denne gangen heller.

rive og rake

Her skal det rives og rakes
Her skal det herses og hives
Her skal det gjøre vondt i røttene
Det skal ikke stoppes før arbeidet er ferdig
Uten kaffepause og bolle med rosiner
Det skal svettes og slites og ømmes i muskler av alle fibre
Det skal tørkes til det blir lettere
Så skal det pakkes inn i oversiktlige alarmfarger
og stues bort i et hjørne
Om det så skal gjøres med reserveenergien
Om det så skal gjøres med de siste hjerteslag
Det skal rives og rakes
Som det aldri har vært rivet og raket forut

Det skal være så fint til du kommer hjem
Det skal være slett og rett
Det skal være perfekt, skal du se
Det skal gjøres med reserveenergien
Det skal gjøres med mine siste hjerteslag
Så kan du ikke lenger si
At jeg er et rot fastlåst i mine egne mørkerom

lynklar

Da lynet slo ned,
visste vi ikke
hvor vi skulle gå
Vi fryktet ikke at lynet
skulle piske oss i håret,
likevel var det de uforutsette lyder
og den risikerende stemning det gav,
og vi visste ikke
hva vi ville med det


Da lynet slo ned igjen,
stod vi like forundret
En slette så lang,
et tre så høyt,
gummistøvler hjalp liksom så lite
Vi stod stille
Hånd i hånd,
og undret oss over mangel på veier
i et hav av retninger


Da lynet nærmet seg
vårt fellesskap,
så vi kun på hverandre
Ingen visste hvorfor,
hva, hvor eller hvem
Vi visste bare når.
Nå.
Et stille blikk av kjærlighet,
var det eneste vi kunne.


Da lynet forsvant,
hadde vi ingenting igjen
å kjempe mot.
Vi var fanget
i hverandres hender,
likevel.

till death do us apart

Embracing Fear.
With an open heart.
Inviting him in.
I take his hat and coat, and say:
Just make yourself at home.
I am at home, he replies.
Very well, I say.
We sit down, and I serve warm tea with peppermint.

I cannot notice his black eyes.
Very obviously full of intentions.
My naïve politeness tells him my past and future.
While he paralyzes all my words and fills them with despair.
What an unfriendly thing to do after I served tea.

Then he kisses me.
His hopelessness infiltrates my breathing system.
I usually never kiss on a first date.
Fear breaks all my intensely imagined walls of protection,
And dives into my soul.
Seals my heart with impenetrable anxiety.
Beats it up with irregular punches.
He makes me feel way too much alive.

Cookies, I ask desperately.
Although I fear it is too late.
Fear smiles and puts a ring on my finger.
Dedication, he says.
Distraction, please help me, I whisper.
Lifelong dedication, he demands.
But Distraction never turns up at appropriate moments.

Fear kisses me a second time.
Then he moves in with all his friends.
While I stand hopelessly holding their coats and hats.
And fear life even more than death.
Hoping to wake up by drinking stronger coffee.

dear christmas

So I stand before you again.
As every year.
“Same procedure as last year, miss Sophie?
Same procedure as every year, James.”
Mourning you.
Even before you have left.

And I hope you will stop cooperate with Time.
You are following him like a stalker.
He is not God, you know.

Your wooden star,
Your tree filled with ecstasy and chocolate,
Your joyful music,
Your lovely candles and colours,
Your calm smell,
Your peaceful warmth.

I’ll miss every fragment of you, my dear.
Until I’ll see you next year.
Only to let me go another time.
Cause that is your nature.
So transitory.
It is your cup of tea.

I’ll wait for you anyway, anytime, anywhere.
All yours forever,

Astrid

inhabil jeg er

Selvsentrert du er.
Du tenker ikke utenfor deg selv.
Du er stengt inne i en boks og ser ikke lengre enn din egen lillefinger.

Håpløs du er.
Du valser rundt i sirkel.
Og kommer ikke fram til noen ting som helst.

Mørk du er.
Du tenker aldri noen rene positive tanker.
Alle må være dyppet i melankoli på en eller annen måte.
Og svart er din yndlingsfarge.
Så du kan gjemme deg i den.

Gal du er.
Du ser et fjell og hopper gjerne fra det.
Hvis ikke verden hadde passet på.
Og prater med fremmede på bussen.

Spontan du er.
Du river av deg alle klærne og hopper i sjøen.
Du griper det meste som kommer forbi av folk, dyr og klær.
Du ringer midt på natten.

Barnlig du er.
Du skuespiller hele tiden.
Aker.
Eller klatrer i furutrær fordi de så så inviterende ut.

Herlig du er.
Du er den alle vil ha.
Og du vet det.
Du synger høyt i glede.
Danser midt i byen selv om du ikke kan det.

Utopisk du er.
Prøver å være.
Uoppnåelig.
For den rette også.

is this happiness, i asked

i think i might love you, i said.
all out loud.
unexpectedly.
i didn’t mean to say it,
it just sort of slipped out.
i think you might be the love of my life,
i just had to continue.
(stop talking now)

i’m sorry, i said.
i always keep messing things up.
i feel like the elephant in
the fancy glass store.
(no, really, stop now)

it’s true.
i think way too much, i said.
apologetic.
then i looked down again.
the ground was sandy.
the beach usually is.

to have your full attention.
i can’t imagine anything better.
but you are flirting
with the whole world.
(that was not a compliment)

i’ve said too much.
too fast.
i will regret it.
note to self
never be so honest.
it hurts.
(then you kissed me)

you are no waterfall

You are no waterfall, my friend.
Even though you feel like one,
act like one,
appear like one.
Try to follow the stream.

You are no tree, my friend.
Even though you stand in rain,
livid wind,
playful blizzards.
Try to climb it.

You are no bird, my friend.
Even though you can sing,
make me smile,
bring me happiness.
Try to reach the sky.

You are just another dreamer,
who dare to dream.
And for that
I love you.