å vektlegge liv

Lyktestolpe etter lyktestolpe etter lyktestolpe. Iskald, tørr asfalt og de som har vært på fest i tynne, korte klær. Du går mot strømmen, følger lysene så godt du kan, holder din side av fortauet, mens du tenker på hvaleskrik. Disse tynne lydene, lengtende og vemodige, som skriker etter noen. I håp om at noen andre er like ensom. Har også menneskeskrik en slik funksjon, eller har vi blitt for sosialiserte til å forstå at ensomheten finnes? Dette tenker ikke du, men du kunne ha tenkt det. Du tenker at knærne dine bør holde til neste stolpe. De skrøpelige, tynne knærne dine, godt skjult av en tykk treningsbukse, med ullstilongs under. Du fryser. Du tenker at du håper ingen ser at knærne dine kanskje ikke holder så mange uker til. Du håper at ingen spør. Du tenker at du nesten er der, nesten er du som du vil være, bare litt til, bare noen dager til nå, så er du perfekt. Det er det du tenker. Ikke vekke oppsikt, for du har snart nådd målet. Derfor går du så målbevisst langs rekkverket på brua. Du går det av deg, du går fra deg selv, og du går fra meg når du runder hjørnet av en tung og feit bygning, før jeg får spurt deg om du har det bra, egentlig. Jeg tør ikke skrike etter deg denne gangen heller.

undervers

Fordi. Jo.., fordi. Fordi det er 2014. Fordi 2014 skal bli et lystigere år enn 2013. Og 2012, 2011, 2010 og 2008. 2009 klarte seg, fordi entusiasmen fant fram til musikaler som hadde eskapisme som sitt fremste mål. Men nå er det altså 2014. Og jeg har troen. Eller. Jeg har bestemt meg for å ha troen. Og fordi jeg leste over "mirakel", "skrivebordshåp", "lynklar", "tankens kraft" og andre klassikere i mitt univers, og kjente meg igjen fremdeles. Fordi jeg husker hvor jeg var da jeg skrev det, hva jeg tenkte på da jeg skrev det, hva jeg drakk da jeg skrev det, hvordan det luktet da jeg skrev det, hvordan belysningen var, stemningen var, livet var da jeg skrev det. Fordi det kan ligge så mye i ord som man selv henger på dem, assosiasjonens knagger. Fordi jeg er både her og nå når jeg skriver. Fordi jeg har bestemt meg for at 2014 er noe annet enn de andre årene. Januar er kanskje den letteste måneden i året, kan du si, men da skal jeg bare smile og se lur ut. Jeg har mine tanker, må du forstå. Jeg har mine tanker. De skal komme når de kommer, men ingen skal stoppe meg fra å skrive de ned når de er klare. Ikke jeg heller. De skal ikke være perfekte, tvert imot, det er det som gjør de så interessante. Jeg skal bare skrive, jeg. Fordi jeg skal ha troen så lenge jeg kan, og når jeg mister den, så skal jeg jammen skrive om det også. Derfor. Også tunge skyer er vakre. Også uferdige setninger kan. Også jeg.

kaffelyst

Det ryker poetisk av kaffen. Det pisker stridslystent regn på den allerede skitne vindusruta. Det ligger en gulrotende på skrivebordet. En til sjokoladebit skader jo ingen. Hun tenker på defenestrasjon, en metode brukt i Praha flere ganger gjennom tidens gang, der misfornøyde borgere kaster sin leder gjennom vinduet. Det er antydning til innestengt luft, og det er kanskje litt for varmt i rommet, for hun sitter kun i singlet, men vurderer å ta den av, selv om det vil bety at hun kanskje sjenerer naboene i blokka over. Det er nå hun bestemmer seg for å skrive en bok. Hun har bestemt seg mange ganger for å skrive bok, men det er først nå hun har troen på at hun faktisk kan gjøre det. Uovervinneligheten kommer over henne som en selvfølgelighet. Uovervinneligheten er en av de svært få følelsene som begynner i hjernen og ikke i magen eller ryggmargen. Kaffen blir kaldere, men det gjør ikke så mye som hun tidligere fryktet at det skulle gjøre. Det er tiden. Det er den hun skal bruke. Kaffe blir kaldere etter at tid har passert, men det er ikke sånn at man ikke kan drikke kaffe etter at den har blitt kald. Hun innser at varm kaffe ikke nødvendigvis bidrar til mer kreativitet enn kald kaffe. Tvert imot. Det at kaffen blir kald betyr bare at hun har brukt lengere tid på å være kreativ. Tid, som en jo har så mye av hvis en bare tenker seg litt om med riktig vinkling. Det er til og med mulig at man tenker bedre uten kaffe, for da slipper man å bekymre seg for at den skal bli kald, og da har man heller ingen oversikt over hvor mye tid som har forduftet og fordampet ut i forsvinnende tanker. For hun skal bruke tid. Ja, hun skal bruke mye tid. Veldig mye uregistrert tid på å skrive denne boken, for den skal skrives, det er sikkert. Og det er hun som skal skrive den. Helt alene. Uten hjelp fra noen, for én eneste gangs skyld. Ingen applaus. Ingen kritikk. Dette er bare hennes, og hun skal bevise for seg selv og for andre at det som kun er hennes også kan telle i en ellers så kaotisk og desorientert verden. Det blir nok ikke en bok som egner seg for massene, men alle bøker kan ikke egne seg for masser. Massene blir til over tid. Hun skal bare skrive en bok. Intet mer, intet mindre. Utrykke noe som er ekte for nisjefolket. Jammen er det en slurk igjen i mummitrollkaffekoppen, og den er kald. Det viser seg at kald studentpulverkaffe er ganske godt, egentlig. Det handler om å ikke rangere kaffe. Kaffe er kaffe, i dette tilfellet.

å se, uansett gressfarge

Gresset blir ikke grønnere nå, her jeg sitter, og jeg konsentrer meg stort sett om å ikke se på andre sider. At himmelen er blå virker nokså paradoksalt, etter min mening, for man skal sette pris på blå himmel, men himmelen er da likevel blå. Det er noe i det å være der man er når man er der. Å se det man ser når man ser det. Å ha kontakt med seg selv, selv når man er med andre. Det er ikke alltid så enkelt. Så selv om gresset ikke er sånn unormalt grønt akkurat nå, så er det da grønt. Jeg er ikke fargeblind. Det er grønt. Og det har gule dotter på seg, som alltid følger solretningen. Og linerler som vipper med stjerten og samler inn mat til seg selv og andre. Gresset er fullt av liv. Litt slitt i kantene, men fullt av liv innerst, likevel. Og det at himmelen er blå gir jo plass til sol. Blå har alltid vært min yndlingsfarge, og hvis jeg bare kan se gleden av blå uten å assosiere det med samfunnets definisjon av blå, så må jeg jo innrømme at blå er fint. Jeg kan ikke påstå annet. Det er noe med det å se relativiteten. Å gjøre det beste ut av det man har. Å sammenlikne seg selv med de som er mindre heldig. Men så er det en ting med relativiteten som ofte blir misforstått.

Å feste relativitet til alt man føler, ser og er kan være fundamentalt farlig. Man kan risikere å undertrykke seg selv og påføre en ryggmargsholdning av fornektelse. Alt er ikke bare fryd og gammen selv om folk sulter i Afrika. Å tro på at verden kun er full av lykke gjør bare deprimert. Aksepten for at lykke ikke er den endestasjonen alle forventes å stå på, er viktigere enn jeg klarer å uttrykke. Livet er ikke et bilde der alle smiler, enn hvor febrilsk samfunnsnormer sier” appelsiiin” og trykker på knappen. Alt flyter hele tiden, fram og tilbake, opp og ned. Det må være lov. For å unngå dårlig samvittighet for at det av og til er grått gress i hagen. Jeg tror det er bedre å innse at gresset er grått og gå innom butikken for å kjøpe gjødsel når man føler seg klar for det, enn å løpe rundt å late som om gresset er grønnere enn Libyas flagg og rope ut usannhet mange nok ganger til at man tror på det selv. Grått gress blir ikke grønnere ved å fornekte at det er grått. Det bare dør av nedtrygt likegyldighet. Å se det man ser når man ser det. Og å tro på at det man ser er ekte og å ta det på alvor, selv om det vil bety at man ikke lever på eneste aksepterte endestasjon eller i smilende fotografier. Å være samtidig som man er. Det skal jo ikke være enkelt og ensidig. Men det ligger noe i det, tror jeg. Gjør det ikke det?