undervers

Fordi. Jo.., fordi. Fordi det er 2014. Fordi 2014 skal bli et lystigere år enn 2013. Og 2012, 2011, 2010 og 2008. 2009 klarte seg, fordi entusiasmen fant fram til musikaler som hadde eskapisme som sitt fremste mål. Men nå er det altså 2014. Og jeg har troen. Eller. Jeg har bestemt meg for å ha troen. Og fordi jeg leste over "mirakel", "skrivebordshåp", "lynklar", "tankens kraft" og andre klassikere i mitt univers, og kjente meg igjen fremdeles. Fordi jeg husker hvor jeg var da jeg skrev det, hva jeg tenkte på da jeg skrev det, hva jeg drakk da jeg skrev det, hvordan det luktet da jeg skrev det, hvordan belysningen var, stemningen var, livet var da jeg skrev det. Fordi det kan ligge så mye i ord som man selv henger på dem, assosiasjonens knagger. Fordi jeg er både her og nå når jeg skriver. Fordi jeg har bestemt meg for at 2014 er noe annet enn de andre årene. Januar er kanskje den letteste måneden i året, kan du si, men da skal jeg bare smile og se lur ut. Jeg har mine tanker, må du forstå. Jeg har mine tanker. De skal komme når de kommer, men ingen skal stoppe meg fra å skrive de ned når de er klare. Ikke jeg heller. De skal ikke være perfekte, tvert imot, det er det som gjør de så interessante. Jeg skal bare skrive, jeg. Fordi jeg skal ha troen så lenge jeg kan, og når jeg mister den, så skal jeg jammen skrive om det også. Derfor. Også tunge skyer er vakre. Også uferdige setninger kan. Også jeg.

søndagskunst

I dag var jeg på kunstmuseum. Det er ikke hver dag jeg går på kunstmuseum, så dette var egentlig ganske stort for meg. På en finværsdag i seinseptember, og jeg dro på kunstmuseum. Egentlig skulle jeg se på en utstilling på sin siste dag, den skulle hete SAMMEN, og jeg var spent på noen bilder som jeg allerede hadde sett i en brosjyre, kalt things that never happened and other stories. Jeg likte så godt tittelen. Men så hadde det seg slik at akkurat på denne søndagen, akkurat klokka ett, og kun på søndager, skulle det være en omvisning med guide i etasjen over, den faste utstillingen på museet, og denne utstillingen hadde jeg ikke en gang tatt stilling til, men jeg har lært av livets tilfeldigheter, at de ofte ikke er de dummeste handlingene man gjør; å gjøre noe utenkt, uplanlagt og gratis, det er da man lærer mest. Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette. Jeg fant en skattekiste uten like, i andre etasje på et kunstmuseum.

Hadde jeg vært kresen, lukket og aldri turt å se noe på alvor, hadde det vært så utrolig enkelt å gjøre narr av denne utstillingen. Skulpturene av skrap, to nesten like bilder av knallblå himmel, naivistiske malerier som jeg sikkert kunne lekt meg til å male i fjerdeklassen, med litt oljemaling til disposisjon. Du vet. De klassiske snevre kommentarer man så ukritisk kan falle for å ytre. Men på denne dagen, og kanskje også fordi jeg har sett så mange falle for disse fristelsene, så jeg ikke skrot, men en vilje til nostalgiske tankeflukter, ikke et par blå fotografier, men en fortelling om tidens og menneskets nyanser, ikke malingsklatter, men en måte å se verden på, der konturene ikke føles like viktige som fargene. Og jeg lærte så mye at hodet mitt ville ligge på gulvet resten av dagen, for å ta inn all livsvisdom som andre har forsøkt å fange i rammer. Det kaller jeg en god søndag.

rome

Jeg trodde aldri at jeg kunne komme hit. Sitte her. Med en macchiato i hånden, og kikke på rustmalte vegger og blå vindusskjulere. Jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, mitt vokabular er ikke fullutviklet, jeg er tross alt bare 22 år. Brostein, og motorsykler parkert tett langs noe som ikke er en parkeringsplass. Diffust sollys som striper langs bakken, fordi husene her er høye og tett inntil hverandre. Og alle husnumrene er skrevet på marmorplater og klattet inn i veggene som en naturlig del av stilen. Å havne her. Sånn helt av meg selv. Det er så usannsynlig at jeg ikke tror på det nå heller. Og nå kjenner jeg gatene, og jeg går meg ikke vill lengre. Jeg jogger uten kart. Jeg tar buss uten å bli klam i hendene. Jeg svarer til og med høyt og tydelig i butikkene når de spør om jeg vil ha pose. Det ville ikke falt meg inn i Norge, der bruker jeg hviskestemme. Det er altså sant. Jeg bor her. I Roma. Javel. Det var kanskje bare den skumringskvelden, da jeg løp langs elva, mot strømmen, selvfølgelig, og gatelysene speilet seg i det rolige vannet som om det var det tryggeste de gjorde, og flaggermus fløy lekent og boltrende ved min side for å holde meg med selskap, det var kanskje da jeg fikk følelsen av å virkelig være her. For fullt. Det ble så overveldende sant, særlig da Kari Bremnes plutselig begynte å synge om Hurtigruta i ørene mine. Jeg. I Roma. Langs Tiberelva, med flaggermus, gatelykter av type film noir-stil, og Kari Bremnes-følelse i nakken. Det ble for surrealistisk til ikke å være sant.  Jeg blir satt ut. Og i går gikk det så langt at jeg måtte kjøpe meg en miniplakat av James Dean.

bohemeri

Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania. Eller Oslo, som det nå blir kalt. Jeg skulle leke bohem og sitte på kafé og skrive bok. Men det fikk jeg ikke tid til. Jeg måtte gå rundt å sulte, gå innom slottet, Nationaltheatret, Domkirken. Jeg måtte studere folk. Og oppsøke en turistinformasjon for å stjele med meg et kart, for jeg visste ikke hvilken retning jeg gikk i. Jeg var der i to timer. Og jeg spiste ingenting.

Å være bohemsk forfatter er ikke så lett. Å være bohemsk, det skal vel ikke være så vanskelig, egentlig, jeg har én bohemsk bukse, i alle fall en halv-bohemsk en, og jeg går med den til en hver tid, så den begynner å bli litt skitten og slitt i kantene, og jeg går ellers med litt store klær, men ikke for store, og med en halvfancy jakke som krasjer med alle stilene av klær jeg har under. Det er viktig å ha med din egen kaffitermos og matpakke, og sitte på en offentlig kafé selv om du ikke har kjøpt noe. Og å ha med en knallrød sykkelveske der du har de nødtørftigste tingene med deg, som mørk sjokolade, lakris, dopapir og et eller annet som du kan ha i kaffien hvis virkeligheten blir for stor, og det du skriver om som forfatter, blir for heftig. At sykkelvesken er knallrød, gjerne med knallgule reflekser på sidene, og med et gammeldags merke på forsiden der det står “karrimor”, er ganske viktig fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet fra folk i alle aldre, der de gamle vil bli nostalgiske fordi de husker merket “karrimor” fra sin sykkeltur i Lofoten den gangen, og de yngre vil enten få et uttrykk av beundring fordi noen tør å overse sin forfengelighet og ta med en knallrød sykkelveske på kafé, eller et uttrykk av misunnelse, eller et uttrykk som sier at de i alle fall ikke vil identifisere seg med denne raringen som går med slitt bukse og krasjende stiler. Like viktig er det å bruke rare ord som subtilt og nødtørftigste, der det siste ordet er viktigst fordi det trengs flittig og målbevisst øving for å kunne si det, som folk bare nikker og smiler av fordi du sier det på en måte som gjør det helt innlysende at man bør vite av det, og som samtidig ikke framstiller deg som arrogant og bedrevitende. Dette er det å være bohem. Man skal gjerne også skrive om natten. Det eneste som er vanskelig er å overse sin egen forfengelighet. Men det blir man vant til.

Å være forfatter, derimot. Det er verre. Jeg bruker å late som. For jeg tror ikke det er sant. Men jeg skriver en bok. Om ikke flere. Jeg later som noe jeg er. Det er imidlertid ikke det som er ille. Det som er ille, er at det å være forfatter viser seg å være ufattelig ensomt. Det hadde jeg ikke trodd. Jeg har vært en av de yngre som så på bohmeske mennesker med skrivebok som noen flotte mennesker som må ha det ustadig gøy med å skrive ut sine usyngelige venner, og om situasjoner mellom eventyr, fantasi og fakta. Det er ikke helt slik. Det er kun i meg at alt jeg skriver boltrer seg. Og jeg skriver mye. Som jeg ikke kan si til noen som helst, for de vil jo så gjerne lese boka mi når den er ferdig. I ferdig format, gjennomtenkt og klar. Lang. Det gjør vondt. For hva om jeg aldri blir ferdig? Hva om alt jeg skriver må boltre seg i meg til evig tid, bare fordi jeg er livredd for å dele det med noen, livredd for om kvalitetssikringen ikke er god nok, og livredd for at det jeg skriver kun har sammenheng i mitt hode? Det er derfor jeg later som om jeg er forfatter. Jeg tar fag, jeg er da student, for jeg tør ikke å bruke dagene på noe jeg ikke tør å tro at jeg er. Doble nektelsesord, igjen. I teorien er det å være forfatter helt fantastisk. Jeg har alltid hatt en tro på at jeg kan gi noe, at jeg helt egentlig har noe på hjertet som noen kan dra nytte av. Når setning nummer fem fra fremmede er nettopp den at de mener at jeg tenker for mye, da må jeg jo ha tenkt noe som noen kan få noe ut av? Diffusismen. Hva skulle jeg da gjort uten den? Hvis det er et ord.

Øverst på skjermen min står det Dokument8. Jeg har satt meg i en tilfeldig skråning i sola, fordi jeg var på vei hjem fra det store Universitetet, og jeg kom ikke lenger enn til denne skråningen på grunn av en ustanselig trang til å hive av meg sekken, ta opp Word og skrive to hele kapitler. Jeg er sulten. Og tørst. Og nå begynner jeg å fryse også. Men jeg har fremdeles litt kaffi igjen, og utsikt til skyer som likner på sand under vann av den typen som har fått halvpermanente bølgeformasjoner. Og jeg tror jeg kan virke litt bohemsk og kanskje litt forfatterisk/forfatterlig. Det er i de tider jeg sitter omkring i skråninger og sulter i Trondhjem. Historien gjentar seg ikke. Den endrer bare form. Alltid. Hva jeg vil fram til akkurat nå, aner jeg ikke. Men hvorfor skal man alltid komme fram til noe? Hvorfor skal man alltid komme fram?

alternativ

Jeg skulle bare til butikken og kjøpe konvolutt og frimerke for å poste nødvendigheter der fristen allerede har gått ut. Jeg la ikke merke til at jeg fikk med meg sjokolade, jordbær og gullfisk. Så syklet jeg hjem med en pose. Bestemt ble alle tingene mine satt på plass, og helt uten videre var jeg tilbake på sykkelsetet igjen. Ikke visste jeg hvor jeg skulle.

Ferden gikk i en tilfeldig retning, men jeg la merke til at det var i den retningen hvor fjell ligger. Det var gårdslandskap hele veien, og flere veivalg å ta, men jeg havnet alltid på den veien som gikk oppover. Jeg ante ikke hvor jeg var og jeg hadde nok med å holde styr på hvilke veier jeg tok. Etter en tilfeldig lengde med utallige bakker og veikryss, forbi noen tilfeldige hus med eksepsjonelt høye nummer, ja av typen 400 og oppover, og på en stadig mindre bilvei, tok jeg plutselig inn på en tilfeldig grusvei med overdreven stigningsprosent. I første gir tråkket jeg oppover uten å vite hva som helt var poenget. Jeg var jo ikke på treningstur, jeg bare havnet her, nesten mot min vilje, for jeg hadde jo planlagt å lese til eksamen etter min lille handlingstur. Etter et monster av en bakke, tok den slutt oppi en skog. Men jeg var ikke framme, tydeligvis, for jeg la fra meg sykkelen og gikk nok en tilfeldig lengde, over en tilfeldig eng, og bort til en tilfeldig liten steinknaus med revehi under og med fine trær på sidene. Jeg var framme.

Der satt jeg, på ei bakkeeng og så utover fjell, hauger, gårder og annet fint landskap. Jeg tror antagelig høyden var det viktigste. Svarttrosten sang vakkert om at det nærmet seg kvelden, og småregnet hvisket om melankoli. Det var den perfekte balansen her oppe, som har vært helt fraværende i så lang tid. Det begynte å gå opp for meg at det ikke var jeg som hadde syklet hit. Det var min alternative personlighet som hadde dratt meg med til en utsikt vi så sårt trengte. Jeg bare hang med, mens mitt andre jeg viste vei til et hellig sted som var “framme”. Personlighetsforstyrrelse til unnsetning.

Nå vet jeg hvor denne plassen er, så neste gang kan jeg sykle dit selv. Det setter jeg pris på. Det var jeg som måtte sykle tilbake igjen, og da jeg kom hjem tok jeg meg tid til å klatre opp i et tre, før jeg dro inn og spiste jordbærene som mitt andre jeg hadde kjøpt inn for anledningen. Kanskje ikke så dumt å være personlighetsforstyrret likevel.

evig baling

Så er det eksamenstid igjen da, og tåneglene har aldri vært mer interessant. Jeg flyter i et gigantbasseng oppfylt av kreativitet som strekker seg mye lenger enn historie og sosialpsykologi til sammen. Pianoet har sluttet å true meg med sitt kontrastfylte utseende, og jeg spiller på BÅDE de svarte og de hvite tangentene. Av og til former det seg ord som vil ut, og alt skal dokumenteres på en mobil av dårlig kvalitet. At fransk tar litt tid å lære seg å uttale, er absolutt ikke å forakte, en utfordring får bare ballonger og gode velkomstklemmer. Kanskje jeg til og med baker en kake jeg aldri har laget før. Det skal jo ikke så mye til. Jeg har aldri klart å tegne noe som likner på noe, men i et svakt øyeblikk av uovervinnelighet (og usselhet for å ha postet andres bilder på min blogg), brukte jeg en seriøs mengde tid på å tegne noe som så tydelig likner på mitt elskverdige fyrtårn (se tidligere innlegg). Nattesøvn må for all del ikke prioriteres ovenfor kortfilmmanus som står og banker på vinduet til den meget surrealistiske fantasiverden jeg for tiden residerer i. For det er jo som alle vet mye mer konstruktivt å bruke dagene på å sovne over bøker der mongolene plutselig får en trang til å reise til månen på fyrstikker, og der Spania ligner mistenkelig mye på logoen til telenor, og ikke minst der Columbus tar seg tid til et koselig teselskap med Sandra Bullock, Josef Stalin, Djengis Khan, meg og min søster. Det var hyggelig. Mindre hyggelig er det å våkne opp i dehydrering, solstikk-tendenser og sikkel. Men fyrstikkeventyrlige mongoler veier opp for det meste. Behovet for å lese om kjendiser og idoler er sjeldent større, og nå nøyer jeg meg ikke med å lese om dem. Nå snakker jeg med dem også.

Meg: Yesterday, I dreamt that I met you! And you were nice and all, but you told me to go moose hunting. Do you still think that I should?

Amy Brenneman: Yes, and right now!

Meg: Well, I did as you told me. I got lost in the woods. It was dark and scary. Results:2 squirrels, 1 nice view & 1 strange sound->Moosy?

Amy Brenneman har mange fans. Man kan jo ikke svare alle to ganger.

Når jeg tenker tilbake på dette, må jeg innrømme at jeg elsker eksamensperioden. Men det er strengt hemmelig, det står ikke i min offentlige skrivebok, for å si det sånn. Men sånn helt på ekte?

Eksamensresultater hittil:
3 stk sanger
1stk fyrtårn på papir
1 stk kortfilmmanus
1stk samtale med kjendis
1 stk brun kropp
42 stk franske gloser
utallige stk pianoakkorder
en hel del stk joggeturer.


Jeg mener, man har det sjeldent mer moro enn når man er innestengt oppi et basseng fylt av kreative digresjoner.

1 stk fyrtårn på papir.

21 år, 4 måneder og 27 dager

Dag tre av “prosjekt positiv”, og humøret stiger på det jevne. Sne er fint. Ja, det mener jeg. Mye vakrere enn slafs og usmeltelig gråis, sånn objektivt sett. Her er reglene:

1. Kun 10 minutter av kontrollert melankoli per dag.
2. Smil, og verden vil bli full av sol og festlige snestormer.
3. Kvitte meg med hardbarkede prinsipper som ikke lenger gagner meg.
4. Følge impulser, innføre nye æra, inspireres og lære fransk i midt i tidknapphetens århundre.
5. Alt det ovenfor.

For livet kan ikke leves i et 9,2 kvadratmeters rom fylt med voksende elefanter, destruktiv stemningsmusikk og hvite vegger. Nei. Det hjelper riktignok med et pustende kattekosedyr som er kjær nok til å både ha et norsk og et engelsk navn (Dyret og Little), men det holder ikke for meg. Jeg vet jeg krever mye, men jeg krever jo så sjeldent, og nå er min tid kommet for ta større plass her i verden. Det er nå eller aldri, og jeg har klipt av et armband som har preget mitt håndledd i over ett år. Det har vært et vanskelig år, det skal sies, men tid er kontinuerlig, tydeligvis, og jeg skal ta dens hånd og vandre langs nye eventyrveier mens jeg smiler i sol og festlige snestormer. Det må ikke nødvendigvis være Jesu navnedag for at man skal starte på nytt. Og jeg skal ikke starte på nytt heller, jeg skal bare skreve over den store blåheten som står urokkelig og sperrer utsikt til havet og andre store ting. Ja til alt. Nå vil jeg stå på hender.

den svarte skjorta

Så mens jeg satt der og tenkte over liv og død og vaskemaskiner, kom jeg til å tenke på hva jeg ville tatt med meg hvis leiligheten min plutselig skulle begynne å brenne. Her og nå. Jeg ville ikke ha gått rundt grøten i timevis. Jeg ville revet med meg min blå IKEA håndveske (som på merkelig vis er større enn min mørkelilla langtursekk), og pakket ned det jeg fant etter verdien de har for meg. Det er mye å ta hensyn til, må vite. En må stille seg selv visse spørsmål. Er dette en ting som er uerstattelig og som ikke kan kjøpes på ebay eller i fysiske butikker? Har denne tingen en affeksjonsverdi som er verdt mer enn det som eventuelt kan kjøpes på nytt? Er dette livsviktig for min videre overlevelse? Ja, det er så meget en må beslutte der og da, midt i en brennende leilighet.

1. Bamsen min, Stine. Og da er jeg helt nødt til å ta med Sokrates også, for jeg tør ikke helt åpenlyst å gjøre forskjell på dem. Man skal jo helst ikke favorisere.


2. Datamaskinen. Den er lyseblå. Og så inneholder den en hel del bilder og lure tanker som en ikke kan bare kimse av.
   
   
3. Den svarte skjorta. Ja. Faktisk. Den svarte skjorta. Vi kommer nemlig så godt overens.
   

Ja, for Judy Garland-bildet finnes nemlig å få kjøpt. Lommekniven også. Til og med kaffen. Når jeg tenker meg om, går nok den svarte skjorta også an å få kjøpt. I en brennende leilighet kan man som sagt ikke tenke så mye. Men den står for noe unikt. Den er svart. Også er det en skjorte. Jeg kan ikke forklare på bedre vis. Jeg har slått av en prat med Kari Bremnes i den. Og jeg har studert latin i den, for det er det man skal ha på seg når man studerer latin. Og den får meg til å føle meg ekstatisk. Kanskje er den til og med viktig for min videre overlevelse på dette tidspunkt.

eplepai og blåbær-te

Her har jeg gått rundt og trodd at når man ikke kan brette papir mer enn sju ganger, så kan man heller ikke brette andre flate brettbare objekter mer enn sju ganger. Det er for galt hva man tar for gitt å undersøke. Det stemmer i aller høyeste grad at man ikke kan brette et vanlig A4-ark mer enn sju ganger. Men så viser det seg at en kveld med eplepai og blåbær-te er alt som skal til for å oppdage at en serviett derimot, den kan faktisk brettes hele 8 ganger! Det er helt utrolig. Jeg er målløs, og hele min oppfatning av verden forsvant i løse luften. Hvis man kan brette en serviett 8 ganger, ja da er vel alt mulig? Senere empirisk undersøkelse bekreftet at også grønne plastposer fra Coop kan brettes 8 ganger, og min virkelighetsoppfattelse ble bare enda mer forskrudd. Utover kvelden overrasket aluminiumsfolie ved å kunne brettes fantastiske 9 ganger! Riktig nok med litt hjelp av en tang, men likevel. Så nå befinner jeg meg oppi himmelen et sted og svever i full forvirring og overveldelse, og ser absolutt ingen grunn til å komme ned igjen før nyttår. Verden er helt magisk. Takk og pris for det.

bakkekunst

Her er flere som er opptatt av flykunst. Det er altså helt utrolig hva man kan finne på bakken. Bare den siste uka har jeg funnet en nynorskoppgave, et kryptisk kart, en handlelapp som befalte at jeg skulle kjøpe proteinpulver, samt en lottokupong. Men tenk å legge fra seg denne kunstneriske skjønnheten. Jeg er rystet. Men ekstatisk lykkelig for at jeg er den heldige finner. Jeg tror jeg må vie mitt liv til å skrive usakligheter på lapper og henge dem opp i øst og nord. Alle tegn tyder på det. Og kanskje plukke søppel.

opplevelsesrik

Alene. Helt alene. Buss. Busstopp. Gå. Kino. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Trykke kredittkortkode. Kjenne nytrykket billett mellom fingertuppene. Godter? En liten sjokolade. Og smågodt til 16,50. Gå til kontrollør. Høre på lyden som utmerker seg når kontrolløren river av en billettbit. Le inni seg når kontrolløren forteller hvor salen befinner seg. Gå mot sal. Sette seg et annet sted enn billetten sier. Helt alene. I en mengde med par av forskjellige slag. Reklame. Samme reklame to ganger. Det gjør ingen ting. Parfyme for menn. Matros med fine muskler. Nissan Juke. Med fin sang. 20 minutter med reklame. Vite rekkefølgen på alle. Par av forskjellige slag som klager over samme reklame, og ler til samme reklame. Film begynner. Film av utenlandsk opprinnelse. Film ferdig. Fornøyd. Sitte ut hele rulleteksten. Selv om kinoansatte koster under føttene mine. Gå ut av salen. Gå. Legge merke til lydkulissen mye bedre enn før filmen. Tydelig påvirket av en fortellerstil. Se på mennesker. Gå. Billettautomat. Kjøp billett. Bestemme film der og da. Av de som er igjen. Kjenne nok en nytrykket billett mellom fingertuppene. Like stas som for to timer siden. Godter? Nei. Men et eple. Kontrollør. Løp til sal. Sitte et annet sted enn billetten sier. Reklame. Samme reklame to ganger. Fremdeles matros. Stas. Gutter som kommenterer samme reklame som par av forskjellige slag. Film begynner. Film slutt. Storfornøyd. Sitte ut rulleteksten igjen. Selv om kosteansatt blir lettere irritert. Gå ut av salen. Tomt på kinoen. Stå og tenke over det. Gå. Busstopp. Lydkulisse er et poetisk ord. Buss. Hjem.

Ganger 2,5. På tre dager. Man kan vel si. At jeg hadde litt underskudd på kultur. Penger brukt. Opplevelsespenger. Det blir ikke bedre. Eskapisme, sier du? Nei. Da hørte jeg vel feil da.

flykunst

Skriveleifer er gjort med vilje. Sånn er det med flykunst. Den er aldri perfekt i forhold til, tja, la meg si, kafèkunst. Den må gjøres mye raskere. 1 time i lufta, der bare 15 minutter er med en kopp te tilgjengelig. Men den er perfekt i sin sjanger. Absolutt. Det er all flykunst. Man skal kunne finne fem feil på et ferdig flykunstverk. Det samme gjelder innenfor koppekunsten.

Jeg la en lapp i koppen da jeg var ferdig med den; Ha en fin dag, flyentusiasten! Jeg kom ikke på noe bedre. Flyvertinnen hentet koppen min, og jeg fulgte spent med på om hun så lappen. Det gjorde hun antagelig ikke. Men den ligger der likevel. Og det er en herlig tanke. Jeg tror jeg skal legge flere lapper der de ikke hører hjemme. Fremkalle smil der de ellers ikke ville vist seg.