om å snu i utide

hva er du redd for? store bokstaver. svart på hvitt. raseri i linjene. usikkerhet i mellom linjene. ord som eldes. mangel på makt. for mye makt. at noen av disse ordene skal bety så mye for et annet menneske at det endrer sine mønstre eller væremåte, eller verre, sitt syn på liv. at helheten av setningene skal bety så lite at ingen legger merke til dem, ingen husker dem, ingen tenker på at de noen gang er skrevet. av meg. har det betydning? at de er skrevet av meg? hvem skriver du for og hvorfor? når hvordan betyr mest, er det deg selv du prøver å lure inn i labyrinter av metaforer, eller er det noen andre? utveien får de i så fall finne selv. og så skriver du om de store truende skyene i horisonten, alt som truer det blå uskyldige, men selve stormen uteblir gang på gang, mens du tenker at den som venter på noe vondt venter aldri forgjeves. gråsoner her, gråsoner der, dette er ikke svart på hvitt, dette er ikke raseri, dette er små bokstaver som nærmer seg stormen, men synes den blir for stor til å stå for, stå av, så de snur i tide, småløper tilbake til vanligheten, og stiller seg i alfabetet for å bli lest opp av små urørte barnestemmer. finn veien ut selv.

tankens kraft

Tryggheten av en tanke kan lenke deg på umulige måter. Lamslått. I flere dager. Det er fremdeles flere år til du forstår at denne tryggheten er tankens kreft. At den spiser deg opp fra alle kanter, og at den er inne i enhver av dine celler, de hvite blodcellene dine også. De vet ikke at det er giftig. Så de svirrer upåvirket og fornøyde rundt i kroppen din, mens du får en grublende følelse av at noe er fraværende. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du selv som er fraværende. Det at du bare må ligge stille på en sofa og se på serier til natten dekker for hjernen din og trekker gardinene for tankene dine, er nok fordi du er lat. Det er fordi du aldri gidder å ta tak i noe som helst, og fordi du rett og slett ikke liker å hjelpe til, du er egoistisk og selvsentrert. Og lat. Alltid lat. Du burde ta deg sammen. I morgen, kanskje, og den ideen gnager blemmer på viljen din. Derfor må du alltid ta pauser, og du ender alltid opp med å være lat igjen. Det er fremdeles flere år til du forstår at du er ikke lat, du er likegyldig. Og det svimer i hodet, ingen tanker holder vann, og alt flyter over og smuldrer opp til ugjenkjennelige klumper av ulikt og selvmotsigende tankeinnhold. Hver dag kjennes ut som om du har sovet for lenge i et altfor varmt rom. Øynene dine er limt igjen, og uansett hvor mye kaffe du drikker, vekker du ingenting til live. Grip dagen. Mulighetene er så mange, men du klarer ikke å velge, så du sitter og ser gjennomsiktig på nok en dag med for skarpt lys. Du mister fokus, og alt ser så langt unna ut. Det er fremdeles flere år til du forstår at det er du som er gjennomsiktig, og at det hindrer deg i å nå den umiddelbare nærhet. At livet skulle oppføre seg slik, det er ikke det som står i bøkene, og filmene handler om helt andre ting. Og i stedet for at du tenker over at kanskje det er bøkene og filmene som tar feil, kanskje det til og med er verden og menneskene som tar feil, så hengir du deg til en tanke. Den kan lenke deg på umulige måter. Den lever på deg som hud, og ingen kan rømme fra huden med livet i behold. Det er fremdeles så uendelig mange år igjen før du forstår at huden din ikke er den du er.

forsvinnelsesverden

Det var spøkelsestrær der. De hadde fargen som maur får når de graver seg gjennom en dunge av gjennomkald aske. Grantrær, de kunne knuses når som helst, hadde jeg kommet borti dem. Det er litt som når en gjenstand tviholder på formen sin, selv om innholdet er forlengst borte. Bakken var svart som kull, og lagde samme skrapelyd som kull, en lyd som forplantet seg som et hylende ubehag nedover ryggraden når jeg rørte på meg. Det var kanskje derfor jeg stod stille der. Horisonten var iskald lyseblå og jeg fikk følelsen av at den var mye kortere enn den gav uttrykk for. Om det fantes spøkelser der, vet jeg ikke, i så fall var de av den typen som ikke kunne kommuniseres med. Ikke fordi vi ikke snakket samme språk, ikke fordi de var farlige, men fordi reglene her var slik at man ikke skulle snakke med spøkelsene, det var en fysisk umulighet basert på tradisjonell normbygging. Uansett befant de seg antagelig i trærne, og dit bort kom ikke jeg. Jeg stod bare her, jeg. En gang så jeg en fisker, en ensom gammel fisker som trasket i gjørme ved høyre horisont, men han forsvant fort bak en usynlig haug. Jeg tror det lå et fiskevann der, men jeg kan tenke meg at det var av svovelsyre, så han kunne ikke ha fått stort til fangst. Jeg turte ikke å rope, han så ut som en sånn som hadde kommet hit for å være ensom. Jeg stod der ganske lenge. Tid har aldri vært klart for meg, den liknet litt på horisonten, det var alt jeg forstod av tiden her. Men jeg er ganske sikker på at jeg stod der ganske lenge. Det var vindstille som døden, og av og til måtte jeg tisse. Men det ble aldri noe av, der jeg stod. Alt ble liksom et urimelig stort tiltak. Stille. Helt stille, altså. Jeg bidro ikke til lyd, jeg heller, det skulle ikke pustes i slike omgivelser den gangen, må vite. Ikke noe summing eller vindkast eller vingeslag, ikke liv. Det var litt fint i begynnelsen, men etter hvert la jeg merke til at det var stille på en snikende måte, som når du ligger under vannoverflaten og lurer på om du kommer til å svømme opp igjen. Jeg lurer på om det var stillheten som gjorde at jeg bare forsvant inn og aldri ut.

fremmedfrykt

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?

dagen

Det var ikke at den tok over. Det var hvordan den tok over.

Sånn helt plutselig en dag, da jeg ante fred og ingen fare. Himmelen var blå og sola stod på. Like før hadde det vandret det en kattunge forbi vinduet mitt, og en fireåring i rosa skjørt hadde snurret rundt midt på plena og ramlet i en stor latterkrampe. Det var absolutt ingenting som tilsa noe annet enn lykke, men så kom det andre likevel.

Jeg begynte plutselig å legge merke til at vinduene var full av skittenhet. Men det som verre var; jeg ble helt overveldet av den bevissthet om at jeg satt innenfor disse vinduene. Jeg satt innenfor disse veggene. Og denne døra var murt igjen med lag på lag av dørstokker. Jeg satt helt stille, mens jeg kravlet på veggene, banket på dem i forferdelse, samt hylte livsnødvendige uttrykk. I flere timer holdt jeg på slik. Så gav jeg opp. Jeg sank sammen på gulvet og så bare støv for alle fargene. Så ble jeg sittende der. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme ut. At den tar over, det er jeg vant til. Men å låse meg inne med vegger, vinduer og dørstokker. Det er litt dårlig gjort. Kanskje forferdelig jentete av meg å tenke slik. Men det var litt dårlig gjort, likevel.

evig baling

Så er det eksamenstid igjen da, og tåneglene har aldri vært mer interessant. Jeg flyter i et gigantbasseng oppfylt av kreativitet som strekker seg mye lenger enn historie og sosialpsykologi til sammen. Pianoet har sluttet å true meg med sitt kontrastfylte utseende, og jeg spiller på BÅDE de svarte og de hvite tangentene. Av og til former det seg ord som vil ut, og alt skal dokumenteres på en mobil av dårlig kvalitet. At fransk tar litt tid å lære seg å uttale, er absolutt ikke å forakte, en utfordring får bare ballonger og gode velkomstklemmer. Kanskje jeg til og med baker en kake jeg aldri har laget før. Det skal jo ikke så mye til. Jeg har aldri klart å tegne noe som likner på noe, men i et svakt øyeblikk av uovervinnelighet (og usselhet for å ha postet andres bilder på min blogg), brukte jeg en seriøs mengde tid på å tegne noe som så tydelig likner på mitt elskverdige fyrtårn (se tidligere innlegg). Nattesøvn må for all del ikke prioriteres ovenfor kortfilmmanus som står og banker på vinduet til den meget surrealistiske fantasiverden jeg for tiden residerer i. For det er jo som alle vet mye mer konstruktivt å bruke dagene på å sovne over bøker der mongolene plutselig får en trang til å reise til månen på fyrstikker, og der Spania ligner mistenkelig mye på logoen til telenor, og ikke minst der Columbus tar seg tid til et koselig teselskap med Sandra Bullock, Josef Stalin, Djengis Khan, meg og min søster. Det var hyggelig. Mindre hyggelig er det å våkne opp i dehydrering, solstikk-tendenser og sikkel. Men fyrstikkeventyrlige mongoler veier opp for det meste. Behovet for å lese om kjendiser og idoler er sjeldent større, og nå nøyer jeg meg ikke med å lese om dem. Nå snakker jeg med dem også.

Meg: Yesterday, I dreamt that I met you! And you were nice and all, but you told me to go moose hunting. Do you still think that I should?

Amy Brenneman: Yes, and right now!

Meg: Well, I did as you told me. I got lost in the woods. It was dark and scary. Results:2 squirrels, 1 nice view & 1 strange sound->Moosy?

Amy Brenneman har mange fans. Man kan jo ikke svare alle to ganger.

Når jeg tenker tilbake på dette, må jeg innrømme at jeg elsker eksamensperioden. Men det er strengt hemmelig, det står ikke i min offentlige skrivebok, for å si det sånn. Men sånn helt på ekte?

Eksamensresultater hittil:
3 stk sanger
1stk fyrtårn på papir
1 stk kortfilmmanus
1stk samtale med kjendis
1 stk brun kropp
42 stk franske gloser
utallige stk pianoakkorder
en hel del stk joggeturer.


Jeg mener, man har det sjeldent mer moro enn når man er innestengt oppi et basseng fylt av kreative digresjoner.

1 stk fyrtårn på papir.

but what can you do?

There is someone standing on my floor. Completely naked. So what am I supposed to do about that? I carefully whisper “hello”. The someone starts walking towards me with floating steps. Like this was a funeral or something. I wonder what I did to deserve a naked someone in my bedroom, I mean, I never invited this someone into my home. But then again, I never didn’t invite a someone into my home, so that may be the explanation for this peculiar situation.

The someone has reached the corner of my bed, and seems to be looking for somewhere to lay down. I feel this is a bit too early to have a stranger sleep in my bed and I open my mouth to firmly tell this someone to go sleep elsewhere, but my words make no sound. How inconvenient. It is starting to feel a bit uncomfortable, but the someone doesn’t seem to mind. Someone bends down, and lays on top of me for some unknown reason. Strangely, I can’t feel the weight, and it makes me believe that I’m rather strong. I try to push the someone away, but for no use. This might actually be my funeral, after all. I can’t move, I can’t speak. Breathing becomes quite impossible when this someone kisses me. I can’t complain, the kiss is thoroughly thought through, but I would like to know someone’s name before I approve kissing. What’s worse, someone has the tendency to melt into me. All of a sudden, I’m two, where I just hours ago were one.

The world feels different, somehow. I don’t know whether or not it is a good thing. It freaks me out a little. That is all.

relapse and decompose

Jeg synes det er viktig å legge planer som ikke er for vanskelig å oppnå. Det er livsnødvendig. Helst planer som ikke skremmer meg fra å tilnærme meg dem. Jeg vil ha sånne varme planer, som tuller meg inn i et ullteppe, og gir meg en varmeflaske som jeg kan ha på magen når jeg blir redd. De skal komme med te til meg, svart eller grønn, men overhodet ikke hvit. Hvit er for rene sjeler. Uten sukker, takk. Skal det være, så skal det være. Jeg er tross alt nordlending. Mine planer skal komme med utallige digresjoner som hindrer meg i å dø innvendig, men de må ikke lede meg på øde og ensomme veier med ville blomster i veikanten. Jeg stiller visse krav til dem, skal sies, men jeg bruker alltid blyant og aldri penn, så hvis en plan føler seg usikker og overveldet av mitt forventningspress, så finner den et brunostviskelær ved siden Post-its-bunken. Men jeg forventer egentlig sjelden så mye av dem. Jeg liker å se dem vokse, men jeg forventer aldri at de skal fly ut av redet. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å se dem fly. Det er så fort at de flyr for raskt for meg, uansett. Metaforene mine går i surr her. De sloss om oppmerksomhet, og drar meg og mine lesere i hver sin retning. Det gjør min nye plan også.

Her er planen: Det er ingen plan.


Hvorfor i all verden synes jeg det er så forferdelig skremmende? Jeg likte det bedre når planene mine inneholdt minst én tyrkisk pepper-klubbe. Takk og pris for at det er vår.

undervurder aldri ditt behov for kaffe

Lysten til farge håret rødt tar uforutsett over min hjerne, og jeg forstår at noe er unormalt. Jeg forstår at jeg er unormal. Jeg mistenker at det er hele hensikten. Impulsen er sterk, men samfunnsnormer er sterkere, og jeg tenker rasjonelt over at dette bare er mitt umettelige behov for å være annerledes og mystisk. Så foreslår jeg at det kanskje har noe med å gjøre at jeg er stresset og utilpass, og vil late som om jeg ikke bryr meg om konsekvenser. Jeg vil leke mystisk ovenfor meg selv, og når folk spør meg hvorfor i all verden jeg farget mitt naturlige stripede hår rødt, skal jeg svare at jeg ikke har peiling. Jeg følte bare for det. Fordi jeg er en sånn person som bare føler for sånt, og gjør slike ting uten å tenke videre over det. Spontant. Det slår meg hardt og brutalt at jeg aldri kommer til å farge håret mitt rødt. Jeg lyver verre enn Per, og jeg er ikke mer mystisk enn en motorvei. Jeg tror jeg skal prøve ut nytt hårskill, i alle fall.

ny type dag

Det var ikke før jeg hadde kokt ferdig egget mitt, at jeg oppdaget at jeg ikke var i ferd med å lage speilegg. Der hadde jeg hengt ved kjøkkenbenken, med fatet, kniven, gaffelen, bordsaltet, og ikke minst en forventningsfull og ferdigsmurt brødskive, klar. Tålmodig som jeg er, hadde jeg lydig stått og ventet på egget i 7 minutter og 45 sekunder, og det var ikke før jeg begynte å helle kaldtvann på det, at jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde et stekt egg å legge på min ferdigsmurte brødskive. Egget var bløtkokt, og ikke bare til å skjære i skiver for å legge dem i et pent og pyntelig mønster. Skal si jeg var arg. Og litt forvirret. Overrasket, ja, jeg skal si jeg var overrasket over at noen dager er faktisk sånne dager. Det visste jeg ikke, at sånne dager også eksisterer. Så lærte jeg vel noe den dagen med.

på nytt en gang til, på en måte

Ambivalent tid. Motivasjonslysene mine har begynt studentlivet igjen, med heftige fester, underskudd på søvn og opplevelser, og med merkverdig lite effektivitet på alle områder. Og jeg? Ja, nei, jeg sitter vel gjerne og ser på dem i kikkert, og lurer på når de har tenkt til å begynne å arbeide for meg. Jeg tenker mitt, og håper at det skal være godt nok for et UNIVERSitet, og lengre enn det har jeg dessverre ikke kommet. Nok et halvår med i overkant mange “unyttige” studier som ikke fører meg lengre enn en posisjon som en allmennkunnskapsrik uteligger med null ambisjoner. Forhåpentligvis har jeg snille nok foreldre som kan gi meg husly om vinteren. Jeg dytter meg selv i retningen Ukjent -->, og satser det jeg eier og har på at det ikke er stup på veien. Hvis det skulle vise seg å være det, kan man i alle fall ikke skrive på min gravstein at jeg ikke satset alt på ingenting. Sånn er livet, diffust og abstrakt, fullt av doble nektelsesord i hver setning, slik at ingen ting gir spesielt mye mening når du har lest dem ferdig. På min gravstein ville det nok heller passet å skrive “hun satset ingenting på alt. i det minste”. Alt ettersom. Ingenting ettersom. Jeg er helt fascinerende dårlig til å tegne, men du skjønner vel tegningen. Men poenget er vel heller at det luktet vår fra vinduet mitt i morges. Sola, selv om jeg ikke kunne se noe til henne, gjorde denne søndagen lys helt til klokka halv fire (jeg antar at det var den, jeg liker ikke å tenke på at sneen kan stråle ut så mye lys uten en fysisk forklaring. Kanskje det er derfor Antarktis smelter), og jeg spiste egg til frokost. Jeg vil legge vekt på vårlukta. Det luktet vår fra vinduet mitt i morges.

simultaneously

Det er noe jeg savner. Så veldig også. Det gnager på vemodighetssenteret i hjernen, som blir overarbeidet og må sende alle følelsene til hjertet. Bare fordi det er det organet som skal være sterkest. Det slår uansett, liksom. Uavhengig av hvilken informasjon det besitter. Så femti ustabile følelser fra eller til spiller vel ingen rolle. Et problem. Jeg vet ikke hva jeg savner. Da er det ikke så lett å gjøre noe med det. Man kan ikke ringe det man ikke vet hva er. Jeg savner umuligheten, jeg savner menneskene jeg har møtt og de jeg ikke har møtt, samt de jeg aldri kommer til å møte, jeg savner livet før, jeg savner livet som kommer, mest av alt savner jeg livet som ikke følger drømmer, jeg savner deg, jeg savner håpet, troen og kjærligheten, jeg savner til og med min kjære katt som døde da jeg var ca. 12. Blådag. Typisk blådag. Der alt jeg gjør blir litt galt og litt riktig, og jeg ikke helt kan plasseres i en sammenheng, nei, selv ikke i den store sammenhengen. Det er nok nå jeg skulle hatt et fjell. Et jeg kunne komme meg opp på like fort som en tanke, i det minste lik fort som ei tømmerenne. Det kan godt være et tre på det fjellet. Gjerne for meg. Det viktigste er at det er oversikt og utsikt. Over andre fjell. Og de skal krympe meg til en ubehagelig liten størrelse i et eneste stort Ingenting, og vise meg at det jeg savner er like mye Ingenting som Noe. For det gir jo ingen mening at Ingenting skal savne Ingenting. For alt jeg vet, og det er ikke stort, kan det være at Ingenting savner meg også. Nå savner jeg et slikt fjell. Himalaya, hvor jeg savner et slikt fjell.


Hva er det du venter på, spurte hun.
Skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.

eksamen

Jeg går på veggen. Og det er jo i grunn fint. For det er ingenting på veggen. Den er fremdeles bare en sjokkhvit flate uten et eneste hint av personlighet. Det er slik det går når en tar for mange studiepoeng og har ambisjoner for dem alle. Så når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit at jeg går på den, kravler over den som et skutt lite dyr, vrir og vender alle ryggsøyler på den, sikler på den i utmattelse eller under helt vanlige narkolepsianfall, skriker til den i frustrasjon, synger til den i frustrasjon, maler på den med frustrasjon, prokrastinerer på den, leser og streker mellom linjene på den i søvne, søler den til med utallige kaffeflekker, gnur sjokolade på den og klatter en hel del stearin på den etter noe som kan likne en solid festival for motivasjonslys. Det går alltid ut over veggen. Og idet jeg pynter veggen med det siste jeg eier av negler, ler jeg en syk anti-formell latter, i mangel på humor i hverdagen. Og i helgene. Jeg tror kanskje jeg må tapetsere om igjen.

while waiting

Today my day is green. Dark green. Strangely enough, considering the snow is twinkling of euphoria in the last sun beams of the year. Still, my day is dark green. With a little hint of orange in the upper left corner, and an invisible dilapidated cottage in the background. And all over the green, there are dozens of little dots of yellow in a rather chaotic order. To some it might look a lot like stars shining through the northern lights, but to those who are lucky enough to own a pair of binoculars, will find that the dots are actually tiny cones. Yellow cones. Naturally. Lying there, only because they are mandatory on green surfaces.

A mystical fog full of secrets is leaking from the ground, making an inexplicable sound that can make anyone blue. The smell. Yes, the smell is of a mix between magic and sorrow. In fact very similar to the smell of which you notice on the morning of a particularly freezing day, in the middle of autumn. The very morning you cannot tell with absolute certainty if it is autumn or winter. That is my dark green day.

Perhaps it will change. Then I hope it will turn light indigo. With four cute squirrels jumping around on a trampoline. Not because they got nothing better to do, simply because they felt like jumping on a trampoline. For fun. Decisive squirrels. And I want the moon leaning on upper left corner, occasionally laughing with a surprisingly cute and thin laughter, the kind of laughter that makes everyone else laugh. And in this indigo day, I'd like to be able to wander into that perfect, little, and visible cottage that doesn't have a key to it. And I'd like to sit there, with all my confidence, contentment and safety, and watch the four decisive squirrels rejoicingly jumping just for the fun of it all.

But for now, my days keep coming as dark green. I guess I'll just have to welcome them. Too. For all I know, they might come in disguise. At one point they might call out my name, say “look, Astrid! Look at me!”, pull off their costumes, and look at me with all their indigoness and false innocence, waiting for me to burst into a relieved laughter. For all I know, days might have the most wicked sense of humor. I cannot wait to see it.

serenity

Og det var den dagen jeg som vanlig hadde for lite mat med meg. Den ja. Som alle de andre dagene. Fordi jeg hadde litt dårligere råd og var redd for å bli tykk. Men den dagen var det orkan ute. Og jeg satt med latinen min og lærte om presens indikativ passiv og ante fred og ingen fare. Ellers er det ikke godt å si hva som var så spesielt med den dagen. Jeg hadde muligens bursdag, men jeg tror ikke det hadde noen relevans. Den dagen. Husker du ikke?

Et glimt av klarhet. Midt i tidsklemma og midt i tirsdagshverdagen. Et tidsstille øyeblikk av slående klarhet. Morfar? Men jeg la ikke merke til det, og da jeg fornemmet at det var der, hadde det allerede passert. Æsj. Borte ble det. I tiden og i rommet. I høyden og i lengden. Av det hele. Man kan jo ikke alltid være like mye tilstede. Og da kan det fort gå slik. At klare øyeblikk blir ignorert og forbigått før man får summet seg nok til å ta imot det med åpne armer og en kopp rund julekaffe. Det er trist, men ikke noe å gjøre med. Jeg setter på kjelen og venter på et nytt.

husker du den gangen

Jeg sitter på rommet mitt. I mitt lille skall, med et stort og trygt bilde av Judy Garland. Gigantisk verdenskart som viser at jeg ikke er så altfor betydelig. Stjernekart. Nostalgiske Mummitroll-bilder. Mine mest lojale kosedyr. Obligatoriske familiebilder. Bordlampe tatt rett ut fra Pixar-vignetten. Ja, sånn ser rommet mitt ut. Og jeg unngår med vilje å nevne den meterhøye bunken skolebøker som står i hvert sitt hjørne og gjør rommet mindre. Bare fordi det ikke passer seg i denne settingen. Jeg har peiling på setting. Jeg studerer filmvitenskap. Den står med all sin tyngde i venstre hjørne ved vinduet. Alt etter hvor du betrakter det fra. Stort skap, som for bare uker siden lyste av nysgjerrighet og sjarm. Men nå er den blitt angrepet av tysk ekspresjonismeskygger. Men jeg nevner ikke det heller. Settingen her er hyggelig. Fylt med Hollywood-lys fra alle kanter, dybdeskarphet og livlige farger. Musical, nesten. Det er like før jeg begynner å steppe på det sykt sterile skrivebordet mitt og synge ut om burgunderrøde blomster og skyformasjoner.

Jeg bor i blokk. En gul en. Det er fint. Jeg har utsikt til 24 leiligheter, der en hel flokk med folk bor. Og jeg kan se dem alle fra mitt vindu. Kanskje høres det litt suspekt ut, men det er sant. Nummer tre i andre etasje fra venstre irriterer meg litt. Tenke seg til hva slags merkelig skrue som fant på å ha en 70 tommers TV snudd mot vinduet, bare for å se på det til alle døgnets tider. På Cartoon Network. Uff. I etasjen under er det noen som alltid tenner stearinlys og fyrer opp i ovnen. Jeg vil være som dem. I skrivende stund står nummer to og fem fra høyre i øverste etasje og nummer fem fra høyre i andre etasje og lager mat. Og jeg lurer på om det er tilfeldig at to av dem har på seg knallrød skjorte. Jeg vurderer å ta fram en kikkert, men så kommer jeg på at det er mørkt ute, og at de faktisk kan se meg like godt som jeg ser dem. Vi er som en klynge storebrødre som passer på at ingen er luguber og kikker på hverandre i kikkert. Sånn er det å bo i blokk. Hvem hadde trodd det. Jeg håper de kan se mitt nesten litt upassende store Judy Garland-bilde. Jeg er jo bare 20, enn så lenge. Det er ikke vanlig å være så godt kjent med stjerner fra 40-tallet i min alder. Jeg spiller på det, i høy grad. Jeg er like stolt som en liten veslevoksen 9-åring som nettopp har lært seg et sjeldent fremmedord som kan brukes i mange sammenhenger.

Nå kan jeg knapt snurre rundt på kontorstolen min. Bøkene har krympet rommet mitt til 2 kvadratmeter, og syter noe helt voldsomt. De vil leses. De vil ikke glemmes. Jeg har Empati som mellomnavn. Det er det den usynlige E-en står for. Jeg klarer ikke å ignorere deres gråt, lenger. Pixar-lampen min ser på meg med uskyldig blikk. Jeg tolker det som et hint om at jeg bør slutte å se på Cartoon Network i naboblokka, og lese om ablativ og lære meg 3.deklinasjon. Videre. Infinitiv av "å se" i latin. Videre. Dixi.