fremmedfrykt

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?