skrivebordshåp

- Det er under skrivebordet det skjer, sa hun med en underfundig stemme. Som om det var en stor hemmelighet som bare kunne viskes om.

- Hva da, spurte han og forsøkte å lyde like magisk.

- Alt. Alt kan skje under et skrivebord, svarte hun mens hun stirret ham inn i øynene, og han fikk følelsen av at hun ville si det med dem. Da må det ha vært hemmelig.

Hun hadde helt brune øyne, nesten svarte. Det var så rart med det, han hadde alltid hatt følelsen av at hun hadde samlet en verden av hemmeligheter i dem. Hemmeligheter som ikke tålte dagens lys. At hemmelighetene lå lag på lag, og måtte være der i konsentrert form til evig tid og lage undervannskrystaller i svart. Det var kanskje derfor hun måtte være så stille. Kanskje hemmelighetene holdt på å fly ut i rommet oftere enn de var ment å gjøre, slik at hun måtte sitte i et hjørne og snakke lydløst med dem for at de skulle holde seg inni henne. Og det var kanskje også derfor hun alltid så mot badlyset når hun pusset tennene, for å samle de hemmelighetene som fantes der, i håp om at de var lysere enn de hun hadde samlet på tidligere. De andre ville nok si at hun ikke gav mening når hun sa slike ting, at hun forestilte seg en fantasiverden der alt kunne skje, også ting som aldeles ikke passet seg for hennes barnesinn, men han brukte å legge litt mer i det.

- Har du sett noe under skrivebordet, spurte han.

- Ja, svarte hun. Jeg har sett masse under skrivebordet. Det finnes håp under skrivebordet. Først ser jeg bare bølger, og når det ikke er flere igjen av dem, klarer jeg ikke å se noe som helst. Men så, hvis jeg sitter der lenge nok, ser jeg Rolig, i grønn hatt og snille bevegelser. Og hvis jeg sitter der dobbelt så lenge, kommer Koselig og inviterer meg på te og sjokolade. Men da må jeg  være tålmodig. Og forsiktig. For Koselig blir så fort redd og sjenert, og hvis jeg rører på meg på en spesiell måte, forsvinner hun uten å si ifra. Og jeg må drikke te svært sakte, og smile med øynene. Men hun merker når jeg bare prøver å smile med øynene, uten å klare å mene det. Da forsvinner hun, da også. Hun klarer ikke å være der så lenge om gangen. Det er litt synd.

Hun stirret intenst inn i hans øyne, og pupillene hennes levde sine egne liv og tok over henne i panikk. Hun aldri hadde sagt så mye på én gang. Han fikk en underlig følelse av at hun hadde avslørt alle sine dypeste hemmeligheter, uten  egentlig å si dem høyt. Som om hun søkte noen å dele dem med, for å unngå å omkomme i dem selv. Noen som ikke var for gammel til å forstå at fantasi og virkelighet er det samme, noen som ikke var for verdensvant til å forstå alt det mørke som gjemmer seg usynlig i barns lette smil, og hvor farlig det kunne være. Han nikket.

- Det er litt synd, svarte han.

- Ja, hvisket hun. De mørke øynene hennes fyltes med en følelse som veltet over.

- Tror du jeg kan være med under skrivebordet en dag, spurte han forsiktig. Tror du Koselig kommer når jeg er der?

Hun nikket ubevegelig. Så flyttet hun hånden sin en halv centimeter i hans retning, men trakk den tilbake umiddelbart etterpå. Han tok den uten å nøle et sekund. De satt på gulvet. Hadde verden vært som de så den akkurat da, ville hele rommet vært fylt av de to, fargede papirlamper og Trygg.