rome

Jeg trodde aldri at jeg kunne komme hit. Sitte her. Med en macchiato i hånden, og kikke på rustmalte vegger og blå vindusskjulere. Jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, mitt vokabular er ikke fullutviklet, jeg er tross alt bare 22 år. Brostein, og motorsykler parkert tett langs noe som ikke er en parkeringsplass. Diffust sollys som striper langs bakken, fordi husene her er høye og tett inntil hverandre. Og alle husnumrene er skrevet på marmorplater og klattet inn i veggene som en naturlig del av stilen. Å havne her. Sånn helt av meg selv. Det er så usannsynlig at jeg ikke tror på det nå heller. Og nå kjenner jeg gatene, og jeg går meg ikke vill lengre. Jeg jogger uten kart. Jeg tar buss uten å bli klam i hendene. Jeg svarer til og med høyt og tydelig i butikkene når de spør om jeg vil ha pose. Det ville ikke falt meg inn i Norge, der bruker jeg hviskestemme. Det er altså sant. Jeg bor her. I Roma. Javel. Det var kanskje bare den skumringskvelden, da jeg løp langs elva, mot strømmen, selvfølgelig, og gatelysene speilet seg i det rolige vannet som om det var det tryggeste de gjorde, og flaggermus fløy lekent og boltrende ved min side for å holde meg med selskap, det var kanskje da jeg fikk følelsen av å virkelig være her. For fullt. Det ble så overveldende sant, særlig da Kari Bremnes plutselig begynte å synge om Hurtigruta i ørene mine. Jeg. I Roma. Langs Tiberelva, med flaggermus, gatelykter av type film noir-stil, og Kari Bremnes-følelse i nakken. Det ble for surrealistisk til ikke å være sant.  Jeg blir satt ut. Og i går gikk det så langt at jeg måtte kjøpe meg en miniplakat av James Dean.