mirakel

Glitre står på kanten. Med hele sin bagasje lett tilgjengelig i tankestrømmene. Tredje etasje. Det er langt ned. Hele livet har hun ramlet ned fra himmelen, fordampet opp igjen, ramlet ned igjen, smeltet, reist kloden rundt og fordampet nok en gang. Hun har sett livsglade barn lage sin aller første snemann, rullet ned et trist kinn, hørt bekken klukke på vår, forsynt tordnet med vått våpen, sett mennesker drukne i de siste dråpene, og dalt ned helt overraskende på en julaften. Hun har fulgt hele kretsløpet. Alltid. Og nå er hun i ulage.

Alle disse fremmede snefnuggene faller systematisk ned rundt henne. De svirrer fram og tilbake for å bremse ned farten. Hun kjenner ingen av dem. De er så høflige. De snakker med hverandre selv om de ikke har noe å si. Og sier at det er hyggelig å treffes uten å ha blitt kjent. Roper ut at de skal snakkes selv om de vet at det aldri vil skje. For snefnugg er det mange av. Veldig mange av. Og plutselig har man blitt regndråper uten å få sagt ifra til andre. Man må reise over hele jordkloden sammen med de andre regndråpene. De vil aldri møtes igjen. De er anonyme for hverandre.

Glitre står på kanten. Og ingen vil merke at hun ikke svirrer. Ingen vil merke at hun lar seg falle rett mot gravitasjonskraften. Som i vakuum. I sitt eget evigvarende vakuum, som ingen har tid til å trenge igjennom. Et lite vindpust er det som skal til, bare. Så skal hun la seg falle. Helt ned. Uten å komme opp igjen. Kom så, vindpustet. Hvorfor så sjenert?

Vinden stilner. Glitre begynner å gråte og frykter for solen. Hun kjenner en forsiktig hånd på skulderen. Det er vinden. Han setter seg ved siden av henne og er helt stille. Hun føler ham trenge seg igjennom hennes vakuum. Han fyller det med oksygen, helt uten å si noe som helst. Glitre ser på ham. Han smiler og hvisker “takk” med øynene. Så blåser han opp til dans. Valget er hennes. Hun trer forsiktig ut på dansegulvet. Han ser på henne fremdeles. Hun begynner å danse. Han tar hennes hender, og de danser sammen. Og hun lar seg selv sveve. Han ser henne. I all evighet.

inhabil jeg er

Selvsentrert du er.
Du tenker ikke utenfor deg selv.
Du er stengt inne i en boks og ser ikke lengre enn din egen lillefinger.

Håpløs du er.
Du valser rundt i sirkel.
Og kommer ikke fram til noen ting som helst.

Mørk du er.
Du tenker aldri noen rene positive tanker.
Alle må være dyppet i melankoli på en eller annen måte.
Og svart er din yndlingsfarge.
Så du kan gjemme deg i den.

Gal du er.
Du ser et fjell og hopper gjerne fra det.
Hvis ikke verden hadde passet på.
Og prater med fremmede på bussen.

Spontan du er.
Du river av deg alle klærne og hopper i sjøen.
Du griper det meste som kommer forbi av folk, dyr og klær.
Du ringer midt på natten.

Barnlig du er.
Du skuespiller hele tiden.
Aker.
Eller klatrer i furutrær fordi de så så inviterende ut.

Herlig du er.
Du er den alle vil ha.
Og du vet det.
Du synger høyt i glede.
Danser midt i byen selv om du ikke kan det.

Utopisk du er.
Prøver å være.
Uoppnåelig.
For den rette også.