Det er mørkt.
Det har det vært lenge nå.
Men det er det alltid på denne tiden av året.
Det er stille.
Jeg bor jo på et særdeles avsidesliggende sted.
Jeg er så våken som overhodet mulig.
Og det er ikke kaffen.
Jeg er så våken at jeg ikke trenger kaffe.
Men jeg drikker den likevel.
Det er noe med stemningen.
Ja.
Det er sant.
Det er noe med stemningen.
Den er altoppslukende.
Den rommer hele rommet.
Den rommer mer enn bare rommet også.
Den rommer hele universet.
Og den har laget rom i meg.
Tomt rom.
Jeg merker at jeg blir filosofisk. Jeg får lyst til å tenke langt utover det som er vanlig. Jeg får lyst til å tenke helt til dit man føler at man faller utenfor en klippe. Det blir for stort, og man tør ikke tenke lenger. Mine tanker stopper som regel ved kanten av "men hva var da før den lille klumpen med kjempetett stoff?". Jeg blir svimmel og trygg på samme tid, og stopper meg selv i å fantasere. Jeg ser alltid for meg at jeg står på Gibraltar-klippen. Jeg har aldri vært på Gibraltar. Men det er ofte varmt der jeg står, og vinden slår i mot meg og minner meg på at jeg eksisterer. Så faller jeg nesten utenfor, helt som når man skal til å sovne. Det er slik det føles å tenke for langt.
Ja, den filosofiske stemningen er absolutt tilstede.
Det er et hint.
Det lukter stearin, men det kan komme av stearinlysene,
og jeg vil ikke stole på at det kan si noe hva som ikke stemmer.
Jeg får lyst til å rydde.
"To nest".
Å rede?
Nei.
Å nøste.
Jeg vil kalle det for nøsting.
Jeg får lyst til det i alle fall.
Å nøste.
Det er ikke ofte.
Det må taes til betraktning.
Den samme sangen på repeat.
Joda.
Det er nok også noe som kan forklare dette mysteriet.
La meg oppsummere:
- mørkt
- stille
- våken som bare det
- merkelig og mystisk stemning som gjør meg filosofisk og gir meg en ustyrtelig lyst til å nøste
- sang på repeat.
Hm.
Jo.
Jeg vet det nå.
Jeg snur døgnet i feil retning.
Igjen.
Det er fort gjort.
Jeg har ikke verdens beste retningssans.
Det er natt.
