but what can you do?

There is someone standing on my floor. Completely naked. So what am I supposed to do about that? I carefully whisper “hello”. The someone starts walking towards me with floating steps. Like this was a funeral or something. I wonder what I did to deserve a naked someone in my bedroom, I mean, I never invited this someone into my home. But then again, I never didn’t invite a someone into my home, so that may be the explanation for this peculiar situation.

The someone has reached the corner of my bed, and seems to be looking for somewhere to lay down. I feel this is a bit too early to have a stranger sleep in my bed and I open my mouth to firmly tell this someone to go sleep elsewhere, but my words make no sound. How inconvenient. It is starting to feel a bit uncomfortable, but the someone doesn’t seem to mind. Someone bends down, and lays on top of me for some unknown reason. Strangely, I can’t feel the weight, and it makes me believe that I’m rather strong. I try to push the someone away, but for no use. This might actually be my funeral, after all. I can’t move, I can’t speak. Breathing becomes quite impossible when this someone kisses me. I can’t complain, the kiss is thoroughly thought through, but I would like to know someone’s name before I approve kissing. What’s worse, someone has the tendency to melt into me. All of a sudden, I’m two, where I just hours ago were one.

The world feels different, somehow. I don’t know whether or not it is a good thing. It freaks me out a little. That is all.

imagiened resiliency

Jeg vil så gjerne bo i et fyrtårn på ei øde øy. Fyrtårn får meg til å smile i all offentlighet. Flere ganger daglig, noen dager. Der skal jeg fiske i all stillhet, sitte i tårnet og se på ulestormen, telle de hvite steinene og tenke kreativt på hvor de kom fra, skumre, lytte, tenke adjektivfulle inspirasjonstanker, samle skjell uten å gjøre forskjell på de stygge og de pene. Hvis jeg kunne ta med kun tre ting, ville de vært ei penn, ei skrivebok, og en kniv. Da klarer man seg lenge. Legg merke til at jeg skrev penn. Det er stort. Blyant er for pyser, og jeg vil ikke uttrykke at jeg er ei pyse, selv om jeg kanskje egentlig er det. Det er mulig at jeg glemte at jeg hadde en IKEA-blyant i shortslommen. Men jeg kan ta med flere ting. Min øy med fyrtårn er ikke av den vrange typen. Jeg får til og med lov å ta med min spontankjøpte franske lommeordbok.

relapse and decompose

Jeg synes det er viktig å legge planer som ikke er for vanskelig å oppnå. Det er livsnødvendig. Helst planer som ikke skremmer meg fra å tilnærme meg dem. Jeg vil ha sånne varme planer, som tuller meg inn i et ullteppe, og gir meg en varmeflaske som jeg kan ha på magen når jeg blir redd. De skal komme med te til meg, svart eller grønn, men overhodet ikke hvit. Hvit er for rene sjeler. Uten sukker, takk. Skal det være, så skal det være. Jeg er tross alt nordlending. Mine planer skal komme med utallige digresjoner som hindrer meg i å dø innvendig, men de må ikke lede meg på øde og ensomme veier med ville blomster i veikanten. Jeg stiller visse krav til dem, skal sies, men jeg bruker alltid blyant og aldri penn, så hvis en plan føler seg usikker og overveldet av mitt forventningspress, så finner den et brunostviskelær ved siden Post-its-bunken. Men jeg forventer egentlig sjelden så mye av dem. Jeg liker å se dem vokse, men jeg forventer aldri at de skal fly ut av redet. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å se dem fly. Det er så fort at de flyr for raskt for meg, uansett. Metaforene mine går i surr her. De sloss om oppmerksomhet, og drar meg og mine lesere i hver sin retning. Det gjør min nye plan også.

Her er planen: Det er ingen plan.


Hvorfor i all verden synes jeg det er så forferdelig skremmende? Jeg likte det bedre når planene mine inneholdt minst én tyrkisk pepper-klubbe. Takk og pris for at det er vår.