eksamen

Jeg går på veggen. Og det er jo i grunn fint. For det er ingenting på veggen. Den er fremdeles bare en sjokkhvit flate uten et eneste hint av personlighet. Det er slik det går når en tar for mange studiepoeng og har ambisjoner for dem alle. Så når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit at jeg går på den, kravler over den som et skutt lite dyr, vrir og vender alle ryggsøyler på den, sikler på den i utmattelse eller under helt vanlige narkolepsianfall, skriker til den i frustrasjon, synger til den i frustrasjon, maler på den med frustrasjon, prokrastinerer på den, leser og streker mellom linjene på den i søvne, søler den til med utallige kaffeflekker, gnur sjokolade på den og klatter en hel del stearin på den etter noe som kan likne en solid festival for motivasjonslys. Det går alltid ut over veggen. Og idet jeg pynter veggen med det siste jeg eier av negler, ler jeg en syk anti-formell latter, i mangel på humor i hverdagen. Og i helgene. Jeg tror kanskje jeg må tapetsere om igjen.

while waiting

Today my day is green. Dark green. Strangely enough, considering the snow is twinkling of euphoria in the last sun beams of the year. Still, my day is dark green. With a little hint of orange in the upper left corner, and an invisible dilapidated cottage in the background. And all over the green, there are dozens of little dots of yellow in a rather chaotic order. To some it might look a lot like stars shining through the northern lights, but to those who are lucky enough to own a pair of binoculars, will find that the dots are actually tiny cones. Yellow cones. Naturally. Lying there, only because they are mandatory on green surfaces.

A mystical fog full of secrets is leaking from the ground, making an inexplicable sound that can make anyone blue. The smell. Yes, the smell is of a mix between magic and sorrow. In fact very similar to the smell of which you notice on the morning of a particularly freezing day, in the middle of autumn. The very morning you cannot tell with absolute certainty if it is autumn or winter. That is my dark green day.

Perhaps it will change. Then I hope it will turn light indigo. With four cute squirrels jumping around on a trampoline. Not because they got nothing better to do, simply because they felt like jumping on a trampoline. For fun. Decisive squirrels. And I want the moon leaning on upper left corner, occasionally laughing with a surprisingly cute and thin laughter, the kind of laughter that makes everyone else laugh. And in this indigo day, I'd like to be able to wander into that perfect, little, and visible cottage that doesn't have a key to it. And I'd like to sit there, with all my confidence, contentment and safety, and watch the four decisive squirrels rejoicingly jumping just for the fun of it all.

But for now, my days keep coming as dark green. I guess I'll just have to welcome them. Too. For all I know, they might come in disguise. At one point they might call out my name, say “look, Astrid! Look at me!”, pull off their costumes, and look at me with all their indigoness and false innocence, waiting for me to burst into a relieved laughter. For all I know, days might have the most wicked sense of humor. I cannot wait to see it.

den svarte skjorta

Så mens jeg satt der og tenkte over liv og død og vaskemaskiner, kom jeg til å tenke på hva jeg ville tatt med meg hvis leiligheten min plutselig skulle begynne å brenne. Her og nå. Jeg ville ikke ha gått rundt grøten i timevis. Jeg ville revet med meg min blå IKEA håndveske (som på merkelig vis er større enn min mørkelilla langtursekk), og pakket ned det jeg fant etter verdien de har for meg. Det er mye å ta hensyn til, må vite. En må stille seg selv visse spørsmål. Er dette en ting som er uerstattelig og som ikke kan kjøpes på ebay eller i fysiske butikker? Har denne tingen en affeksjonsverdi som er verdt mer enn det som eventuelt kan kjøpes på nytt? Er dette livsviktig for min videre overlevelse? Ja, det er så meget en må beslutte der og da, midt i en brennende leilighet.

1. Bamsen min, Stine. Og da er jeg helt nødt til å ta med Sokrates også, for jeg tør ikke helt åpenlyst å gjøre forskjell på dem. Man skal jo helst ikke favorisere.


2. Datamaskinen. Den er lyseblå. Og så inneholder den en hel del bilder og lure tanker som en ikke kan bare kimse av.
   
   
3. Den svarte skjorta. Ja. Faktisk. Den svarte skjorta. Vi kommer nemlig så godt overens.
   

Ja, for Judy Garland-bildet finnes nemlig å få kjøpt. Lommekniven også. Til og med kaffen. Når jeg tenker meg om, går nok den svarte skjorta også an å få kjøpt. I en brennende leilighet kan man som sagt ikke tenke så mye. Men den står for noe unikt. Den er svart. Også er det en skjorte. Jeg kan ikke forklare på bedre vis. Jeg har slått av en prat med Kari Bremnes i den. Og jeg har studert latin i den, for det er det man skal ha på seg når man studerer latin. Og den får meg til å føle meg ekstatisk. Kanskje er den til og med viktig for min videre overlevelse på dette tidspunkt.

eplepai og blåbær-te

Her har jeg gått rundt og trodd at når man ikke kan brette papir mer enn sju ganger, så kan man heller ikke brette andre flate brettbare objekter mer enn sju ganger. Det er for galt hva man tar for gitt å undersøke. Det stemmer i aller høyeste grad at man ikke kan brette et vanlig A4-ark mer enn sju ganger. Men så viser det seg at en kveld med eplepai og blåbær-te er alt som skal til for å oppdage at en serviett derimot, den kan faktisk brettes hele 8 ganger! Det er helt utrolig. Jeg er målløs, og hele min oppfatning av verden forsvant i løse luften. Hvis man kan brette en serviett 8 ganger, ja da er vel alt mulig? Senere empirisk undersøkelse bekreftet at også grønne plastposer fra Coop kan brettes 8 ganger, og min virkelighetsoppfattelse ble bare enda mer forskrudd. Utover kvelden overrasket aluminiumsfolie ved å kunne brettes fantastiske 9 ganger! Riktig nok med litt hjelp av en tang, men likevel. Så nå befinner jeg meg oppi himmelen et sted og svever i full forvirring og overveldelse, og ser absolutt ingen grunn til å komme ned igjen før nyttår. Verden er helt magisk. Takk og pris for det.

serenity

Og det var den dagen jeg som vanlig hadde for lite mat med meg. Den ja. Som alle de andre dagene. Fordi jeg hadde litt dårligere råd og var redd for å bli tykk. Men den dagen var det orkan ute. Og jeg satt med latinen min og lærte om presens indikativ passiv og ante fred og ingen fare. Ellers er det ikke godt å si hva som var så spesielt med den dagen. Jeg hadde muligens bursdag, men jeg tror ikke det hadde noen relevans. Den dagen. Husker du ikke?

Et glimt av klarhet. Midt i tidsklemma og midt i tirsdagshverdagen. Et tidsstille øyeblikk av slående klarhet. Morfar? Men jeg la ikke merke til det, og da jeg fornemmet at det var der, hadde det allerede passert. Æsj. Borte ble det. I tiden og i rommet. I høyden og i lengden. Av det hele. Man kan jo ikke alltid være like mye tilstede. Og da kan det fort gå slik. At klare øyeblikk blir ignorert og forbigått før man får summet seg nok til å ta imot det med åpne armer og en kopp rund julekaffe. Det er trist, men ikke noe å gjøre med. Jeg setter på kjelen og venter på et nytt.