serenity

Og det var den dagen jeg som vanlig hadde for lite mat med meg. Den ja. Som alle de andre dagene. Fordi jeg hadde litt dårligere råd og var redd for å bli tykk. Men den dagen var det orkan ute. Og jeg satt med latinen min og lærte om presens indikativ passiv og ante fred og ingen fare. Ellers er det ikke godt å si hva som var så spesielt med den dagen. Jeg hadde muligens bursdag, men jeg tror ikke det hadde noen relevans. Den dagen. Husker du ikke?

Et glimt av klarhet. Midt i tidsklemma og midt i tirsdagshverdagen. Et tidsstille øyeblikk av slående klarhet. Morfar? Men jeg la ikke merke til det, og da jeg fornemmet at det var der, hadde det allerede passert. Æsj. Borte ble det. I tiden og i rommet. I høyden og i lengden. Av det hele. Man kan jo ikke alltid være like mye tilstede. Og da kan det fort gå slik. At klare øyeblikk blir ignorert og forbigått før man får summet seg nok til å ta imot det med åpne armer og en kopp rund julekaffe. Det er trist, men ikke noe å gjøre med. Jeg setter på kjelen og venter på et nytt.