eksamen

Jeg går på veggen. Og det er jo i grunn fint. For det er ingenting på veggen. Den er fremdeles bare en sjokkhvit flate uten et eneste hint av personlighet. Det er slik det går når en tar for mange studiepoeng og har ambisjoner for dem alle. Så når jeg tenker meg om, så er det kanskje like greit at jeg går på den, kravler over den som et skutt lite dyr, vrir og vender alle ryggsøyler på den, sikler på den i utmattelse eller under helt vanlige narkolepsianfall, skriker til den i frustrasjon, synger til den i frustrasjon, maler på den med frustrasjon, prokrastinerer på den, leser og streker mellom linjene på den i søvne, søler den til med utallige kaffeflekker, gnur sjokolade på den og klatter en hel del stearin på den etter noe som kan likne en solid festival for motivasjonslys. Det går alltid ut over veggen. Og idet jeg pynter veggen med det siste jeg eier av negler, ler jeg en syk anti-formell latter, i mangel på humor i hverdagen. Og i helgene. Jeg tror kanskje jeg må tapetsere om igjen.