kaffelyst

Det ryker poetisk av kaffen. Det pisker stridslystent regn på den allerede skitne vindusruta. Det ligger en gulrotende på skrivebordet. En til sjokoladebit skader jo ingen. Hun tenker på defenestrasjon, en metode brukt i Praha flere ganger gjennom tidens gang, der misfornøyde borgere kaster sin leder gjennom vinduet. Det er antydning til innestengt luft, og det er kanskje litt for varmt i rommet, for hun sitter kun i singlet, men vurderer å ta den av, selv om det vil bety at hun kanskje sjenerer naboene i blokka over. Det er nå hun bestemmer seg for å skrive en bok. Hun har bestemt seg mange ganger for å skrive bok, men det er først nå hun har troen på at hun faktisk kan gjøre det. Uovervinneligheten kommer over henne som en selvfølgelighet. Uovervinneligheten er en av de svært få følelsene som begynner i hjernen og ikke i magen eller ryggmargen. Kaffen blir kaldere, men det gjør ikke så mye som hun tidligere fryktet at det skulle gjøre. Det er tiden. Det er den hun skal bruke. Kaffe blir kaldere etter at tid har passert, men det er ikke sånn at man ikke kan drikke kaffe etter at den har blitt kald. Hun innser at varm kaffe ikke nødvendigvis bidrar til mer kreativitet enn kald kaffe. Tvert imot. Det at kaffen blir kald betyr bare at hun har brukt lengere tid på å være kreativ. Tid, som en jo har så mye av hvis en bare tenker seg litt om med riktig vinkling. Det er til og med mulig at man tenker bedre uten kaffe, for da slipper man å bekymre seg for at den skal bli kald, og da har man heller ingen oversikt over hvor mye tid som har forduftet og fordampet ut i forsvinnende tanker. For hun skal bruke tid. Ja, hun skal bruke mye tid. Veldig mye uregistrert tid på å skrive denne boken, for den skal skrives, det er sikkert. Og det er hun som skal skrive den. Helt alene. Uten hjelp fra noen, for én eneste gangs skyld. Ingen applaus. Ingen kritikk. Dette er bare hennes, og hun skal bevise for seg selv og for andre at det som kun er hennes også kan telle i en ellers så kaotisk og desorientert verden. Det blir nok ikke en bok som egner seg for massene, men alle bøker kan ikke egne seg for masser. Massene blir til over tid. Hun skal bare skrive en bok. Intet mer, intet mindre. Utrykke noe som er ekte for nisjefolket. Jammen er det en slurk igjen i mummitrollkaffekoppen, og den er kald. Det viser seg at kald studentpulverkaffe er ganske godt, egentlig. Det handler om å ikke rangere kaffe. Kaffe er kaffe, i dette tilfellet.

fremmedfrykt

Jeg sitter i et fremmed hus. Og jeg skulle nok ha måket utenfor, men jeg sitter nå her inne til stadighet, likevel. Det er heldigvis ikke alltid "burde" vinner over "vil" og "trenger". Jeg øver meg på å takle ensomhet igjen. Jeg var i grunn ikke helt forberedt på at det var det jeg kom hit for å gjøre, jeg var fremdeles i den naive tanken om at jeg trives i mitt eget selskap, litt forskrekket og litt overrumplet er jeg dermed nå, her jeg sitter, i mitt eget selskap uten en trygg trivsel, uten fotfeste og uten en anelse om destinasjon i mitt følelsesregister. Jeg er alene flere dager på rad, og det fortoner seg som en evig kamp mellom meg og mine interne krigsmaskiner som aldri går tom for bly. De bombarderer meg med stillhet og dårlig samvittighet for å være i ro. Og ensomheten oppfører seg som saft i vann, og den farger uunngåelig ved første dråpe. Jeg savner. Folk. Meg selv. Og kombinasjonen av de to. Nå må jeg ikke glemme at de to ikke kunne kombineres før, at det er en del av det som har jeg gjort meg så avhengig av å være sammen. Likevel kom det som et sjokk, at fra den ene dagen til den andre, synes jeg isolasjonen var fornøyelig og plutselig måtte jeg virre rundt og lete etter konstant selskap. Det går bra så lenge jeg vandrer. Når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet og blir tatt i mot. Men nå sitter jeg altså stille. Det morsomme med ensomheten i dette fremmede huset, er at jeg ikke vet hvor den lekker inn. Men jeg vet at den helt klart kommer seg inn på soverommet hver morgen, jeg har stengt av ventilen, men det hjelper ikke, og jeg må ha døren på gløtt for å få frisk luft. Det er et valg. Å bli kvalt av dårlig soveluft eller å våkne opp i en tomhet som gjør at jeg skulle ønske at jeg valgte det første. Når jeg klarer å trosse tomheten utpå dagen, kommer jeg inn i stua og der blir jeg møtt av en uutholdelig klokkelyd som mener at jeg bruker tiden min på ingenting, og som ble stille da jeg hadde besøk for noen dager siden. Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Kan det hende at det er viljen til å sitte og takle det som aldri kommer, som teller. Mennesket er komplisert. Man vet aldri hva vi vil. Mest, uansett. Sammen? Alene? Alene sammen? Sammen alene? Jon Fosse, kan ikke du komme innom her for å holde meg med selskap og forklare meg et og annet?