hallo?

Jeg har en personlighetskrise. Det er lite passende siden jeg nettopp hadde funnet meg selv og blitt god venn med meg selv. Jeg trivdes i mitt eget selskap, jeg og meg hadde det helt fint i lag. Vi hadde lange gode samtaler der vi alltid ble enige. Vi gikk på fjellturer og på harmoniske fisketurer sammen. Da vi en sjelden gang lagde middag sammen, var det alltid en gøyal affære for vi var begge særdeles usikker på hva vi holdt på med. Vi kunne sitte i timevis å bare se ut av vinduet og tenke over alt som var fint.

Nå er det ikke slik lenger. Jeg er fremdeles den samme, men meg har en tendens til å skli overdrevent ut i den ene og den andre retningen. Alltid med et forvirret og flakkende blikk, på leting etter et fast holdepunkt i hverdagen. Meg klarer aldri å bli enig med verken seg selv eller jeg lenger. Meg er ikke til å få kontakt med, og er som en stor dunge sandkorn av forskjellig størrelse som siles gjennom hendene mine. Jeg er redd for at de sandkornene med de beste egenskapene og kvalitetene siles bort, og at jeg blir sittende igjen med grove, ubestemsomme leirebiter uten karakter.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er flittig bruker av prokrastineringsmetoder, og tenker at jeg bør la meg få holde på som meg vil, og se hva som skjer. Man bør jo ikke rote seg inn i ens egne kriser, det kan gå riktig galt. Man må bare la tiden gå, og håpe at den leger alle sår og riper i lakken. Nå merker jeg at jeg blir litt svevende selv. I gamle dager, da jeg og meg var ett, var alltid meg så god til å få jeg på bakken igjen. Nå blir jeg bare svevende her oppe. I usikkerheten og ubesluttsomheten. Ja, jeg ser tydelig at jeg har et problem her. Jeg er redd for at kanskje ikke jeg heller er den samme lenger. Hvordan skal dette gå, mon tro?