å vektlegge liv

Lyktestolpe etter lyktestolpe etter lyktestolpe. Iskald, tørr asfalt og de som har vært på fest i tynne, korte klær. Du går mot strømmen, følger lysene så godt du kan, holder din side av fortauet, mens du tenker på hvaleskrik. Disse tynne lydene, lengtende og vemodige, som skriker etter noen. I håp om at noen andre er like ensom. Har også menneskeskrik en slik funksjon, eller har vi blitt for sosialiserte til å forstå at ensomheten finnes? Dette tenker ikke du, men du kunne ha tenkt det. Du tenker at knærne dine bør holde til neste stolpe. De skrøpelige, tynne knærne dine, godt skjult av en tykk treningsbukse, med ullstilongs under. Du fryser. Du tenker at du håper ingen ser at knærne dine kanskje ikke holder så mange uker til. Du håper at ingen spør. Du tenker at du nesten er der, nesten er du som du vil være, bare litt til, bare noen dager til nå, så er du perfekt. Det er det du tenker. Ikke vekke oppsikt, for du har snart nådd målet. Derfor går du så målbevisst langs rekkverket på brua. Du går det av deg, du går fra deg selv, og du går fra meg når du runder hjørnet av en tung og feit bygning, før jeg får spurt deg om du har det bra, egentlig. Jeg tør ikke skrike etter deg denne gangen heller.

undervers

Fordi. Jo.., fordi. Fordi det er 2014. Fordi 2014 skal bli et lystigere år enn 2013. Og 2012, 2011, 2010 og 2008. 2009 klarte seg, fordi entusiasmen fant fram til musikaler som hadde eskapisme som sitt fremste mål. Men nå er det altså 2014. Og jeg har troen. Eller. Jeg har bestemt meg for å ha troen. Og fordi jeg leste over "mirakel", "skrivebordshåp", "lynklar", "tankens kraft" og andre klassikere i mitt univers, og kjente meg igjen fremdeles. Fordi jeg husker hvor jeg var da jeg skrev det, hva jeg tenkte på da jeg skrev det, hva jeg drakk da jeg skrev det, hvordan det luktet da jeg skrev det, hvordan belysningen var, stemningen var, livet var da jeg skrev det. Fordi det kan ligge så mye i ord som man selv henger på dem, assosiasjonens knagger. Fordi jeg er både her og nå når jeg skriver. Fordi jeg har bestemt meg for at 2014 er noe annet enn de andre årene. Januar er kanskje den letteste måneden i året, kan du si, men da skal jeg bare smile og se lur ut. Jeg har mine tanker, må du forstå. Jeg har mine tanker. De skal komme når de kommer, men ingen skal stoppe meg fra å skrive de ned når de er klare. Ikke jeg heller. De skal ikke være perfekte, tvert imot, det er det som gjør de så interessante. Jeg skal bare skrive, jeg. Fordi jeg skal ha troen så lenge jeg kan, og når jeg mister den, så skal jeg jammen skrive om det også. Derfor. Også tunge skyer er vakre. Også uferdige setninger kan. Også jeg.