å vektlegge liv

Lyktestolpe etter lyktestolpe etter lyktestolpe. Iskald, tørr asfalt og de som har vært på fest i tynne, korte klær. Du går mot strømmen, følger lysene så godt du kan, holder din side av fortauet, mens du tenker på hvaleskrik. Disse tynne lydene, lengtende og vemodige, som skriker etter noen. I håp om at noen andre er like ensom. Har også menneskeskrik en slik funksjon, eller har vi blitt for sosialiserte til å forstå at ensomheten finnes? Dette tenker ikke du, men du kunne ha tenkt det. Du tenker at knærne dine bør holde til neste stolpe. De skrøpelige, tynne knærne dine, godt skjult av en tykk treningsbukse, med ullstilongs under. Du fryser. Du tenker at du håper ingen ser at knærne dine kanskje ikke holder så mange uker til. Du håper at ingen spør. Du tenker at du nesten er der, nesten er du som du vil være, bare litt til, bare noen dager til nå, så er du perfekt. Det er det du tenker. Ikke vekke oppsikt, for du har snart nådd målet. Derfor går du så målbevisst langs rekkverket på brua. Du går det av deg, du går fra deg selv, og du går fra meg når du runder hjørnet av en tung og feit bygning, før jeg får spurt deg om du har det bra, egentlig. Jeg tør ikke skrike etter deg denne gangen heller.