lynklar

Da lynet slo ned,
visste vi ikke
hvor vi skulle gå
Vi fryktet ikke at lynet
skulle piske oss i håret,
likevel var det de uforutsette lyder
og den risikerende stemning det gav,
og vi visste ikke
hva vi ville med det


Da lynet slo ned igjen,
stod vi like forundret
En slette så lang,
et tre så høyt,
gummistøvler hjalp liksom så lite
Vi stod stille
Hånd i hånd,
og undret oss over mangel på veier
i et hav av retninger


Da lynet nærmet seg
vårt fellesskap,
så vi kun på hverandre
Ingen visste hvorfor,
hva, hvor eller hvem
Vi visste bare når.
Nå.
Et stille blikk av kjærlighet,
var det eneste vi kunne.


Da lynet forsvant,
hadde vi ingenting igjen
å kjempe mot.
Vi var fanget
i hverandres hender,
likevel.