om å snu i utide

hva er du redd for? store bokstaver. svart på hvitt. raseri i linjene. usikkerhet i mellom linjene. ord som eldes. mangel på makt. for mye makt. at noen av disse ordene skal bety så mye for et annet menneske at det endrer sine mønstre eller væremåte, eller verre, sitt syn på liv. at helheten av setningene skal bety så lite at ingen legger merke til dem, ingen husker dem, ingen tenker på at de noen gang er skrevet. av meg. har det betydning? at de er skrevet av meg? hvem skriver du for og hvorfor? når hvordan betyr mest, er det deg selv du prøver å lure inn i labyrinter av metaforer, eller er det noen andre? utveien får de i så fall finne selv. og så skriver du om de store truende skyene i horisonten, alt som truer det blå uskyldige, men selve stormen uteblir gang på gang, mens du tenker at den som venter på noe vondt venter aldri forgjeves. gråsoner her, gråsoner der, dette er ikke svart på hvitt, dette er ikke raseri, dette er små bokstaver som nærmer seg stormen, men synes den blir for stor til å stå for, stå av, så de snur i tide, småløper tilbake til vanligheten, og stiller seg i alfabetet for å bli lest opp av små urørte barnestemmer. finn veien ut selv.