relapse and decompose

Jeg synes det er viktig å legge planer som ikke er for vanskelig å oppnå. Det er livsnødvendig. Helst planer som ikke skremmer meg fra å tilnærme meg dem. Jeg vil ha sånne varme planer, som tuller meg inn i et ullteppe, og gir meg en varmeflaske som jeg kan ha på magen når jeg blir redd. De skal komme med te til meg, svart eller grønn, men overhodet ikke hvit. Hvit er for rene sjeler. Uten sukker, takk. Skal det være, så skal det være. Jeg er tross alt nordlending. Mine planer skal komme med utallige digresjoner som hindrer meg i å dø innvendig, men de må ikke lede meg på øde og ensomme veier med ville blomster i veikanten. Jeg stiller visse krav til dem, skal sies, men jeg bruker alltid blyant og aldri penn, så hvis en plan føler seg usikker og overveldet av mitt forventningspress, så finner den et brunostviskelær ved siden Post-its-bunken. Men jeg forventer egentlig sjelden så mye av dem. Jeg liker å se dem vokse, men jeg forventer aldri at de skal fly ut av redet. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å se dem fly. Det er så fort at de flyr for raskt for meg, uansett. Metaforene mine går i surr her. De sloss om oppmerksomhet, og drar meg og mine lesere i hver sin retning. Det gjør min nye plan også.

Her er planen: Det er ingen plan.


Hvorfor i all verden synes jeg det er så forferdelig skremmende? Jeg likte det bedre når planene mine inneholdt minst én tyrkisk pepper-klubbe. Takk og pris for at det er vår.