21 år, 4 måneder og 27 dager

Dag tre av “prosjekt positiv”, og humøret stiger på det jevne. Sne er fint. Ja, det mener jeg. Mye vakrere enn slafs og usmeltelig gråis, sånn objektivt sett. Her er reglene:

1. Kun 10 minutter av kontrollert melankoli per dag.
2. Smil, og verden vil bli full av sol og festlige snestormer.
3. Kvitte meg med hardbarkede prinsipper som ikke lenger gagner meg.
4. Følge impulser, innføre nye æra, inspireres og lære fransk i midt i tidknapphetens århundre.
5. Alt det ovenfor.

For livet kan ikke leves i et 9,2 kvadratmeters rom fylt med voksende elefanter, destruktiv stemningsmusikk og hvite vegger. Nei. Det hjelper riktignok med et pustende kattekosedyr som er kjær nok til å både ha et norsk og et engelsk navn (Dyret og Little), men det holder ikke for meg. Jeg vet jeg krever mye, men jeg krever jo så sjeldent, og nå er min tid kommet for ta større plass her i verden. Det er nå eller aldri, og jeg har klipt av et armband som har preget mitt håndledd i over ett år. Det har vært et vanskelig år, det skal sies, men tid er kontinuerlig, tydeligvis, og jeg skal ta dens hånd og vandre langs nye eventyrveier mens jeg smiler i sol og festlige snestormer. Det må ikke nødvendigvis være Jesu navnedag for at man skal starte på nytt. Og jeg skal ikke starte på nytt heller, jeg skal bare skreve over den store blåheten som står urokkelig og sperrer utsikt til havet og andre store ting. Ja til alt. Nå vil jeg stå på hender.