rosa skyer

De rosa skyene passerer stjernene stille utenfor vinduet, og du tar hånden min som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Det er noe med hender, det vet jeg, men det er noe mer med din hånd. Den bestemmer mitt humør på en fundamental måte. Joni Mitchell synger om kjærlighetens mange sider. Det er mørkt ute, det er mørkt inne. Selv om ikke et eneste stearinlys er tent, merker jeg at stemningen ikke kunne vært mer ideell for denne kvelden. Du stryker på mine blodårer langs armen, og komplimenterer meg på en veldig riktig måte. Jeg smiler og kjenner en ilende følelse av fnisende fjortis i magen. Du legger deg inntil min skulder. Jeg stryker gjennom det blonde småkrøllete håret ditt, og føler meg eldre enn på lenge. I kveld er det jeg som er din beskytter og engel, og jeg føler meg litt stolt. For det er rart. Jeg synes det er veldig rart. At en som deg har valgt en som meg til å stryke deg gjennom håret og gitt meg tillatelse til å holde hånden din. Det kunne ikke falt meg inn, egentlig, men nå sitter vi nå her. Du og jeg. Og venter på livet som drøyer det litt. For de rosa skyene kommer stadig tilbake, og lar oss ikke være alene. Du ser opp på meg, og verden føles spesielt enkel i et øyeblikk eller to. Så begynner du å felle tårer, og jeg ser på deg med lett fornektelse. Er du fallende? Du sier ingenting. Du bare kysser hånden min og forsvinner. I løse luften, som om det skulle vært en naturlig ting å gjøre. Du forsvinner for meg.

Det er da jeg legger merke til at du ikke eksisterer for andre enn meg. Det er jeg som er din hånd, det er jeg som lener meg inntil min skulder, det er jeg som legger kyss og dråper på hånden min. Det er jeg som forsvinner. Det er jeg som faller inn i rosa skyer. Bare fordi rosa skyer vinkler verden i en litt annen retning enn realiteten. Det er jeg som er min beskytter. Det er bare det, at jeg ikke lenger er i stand til å beskytte meg mot meg selv.