forsvinnelsesverden

Det var spøkelsestrær der. De hadde fargen som maur får når de graver seg gjennom en dunge av gjennomkald aske. Grantrær, de kunne knuses når som helst, hadde jeg kommet borti dem. Det er litt som når en gjenstand tviholder på formen sin, selv om innholdet er forlengst borte. Bakken var svart som kull, og lagde samme skrapelyd som kull, en lyd som forplantet seg som et hylende ubehag nedover ryggraden når jeg rørte på meg. Det var kanskje derfor jeg stod stille der. Horisonten var iskald lyseblå og jeg fikk følelsen av at den var mye kortere enn den gav uttrykk for. Om det fantes spøkelser der, vet jeg ikke, i så fall var de av den typen som ikke kunne kommuniseres med. Ikke fordi vi ikke snakket samme språk, ikke fordi de var farlige, men fordi reglene her var slik at man ikke skulle snakke med spøkelsene, det var en fysisk umulighet basert på tradisjonell normbygging. Uansett befant de seg antagelig i trærne, og dit bort kom ikke jeg. Jeg stod bare her, jeg. En gang så jeg en fisker, en ensom gammel fisker som trasket i gjørme ved høyre horisont, men han forsvant fort bak en usynlig haug. Jeg tror det lå et fiskevann der, men jeg kan tenke meg at det var av svovelsyre, så han kunne ikke ha fått stort til fangst. Jeg turte ikke å rope, han så ut som en sånn som hadde kommet hit for å være ensom. Jeg stod der ganske lenge. Tid har aldri vært klart for meg, den liknet litt på horisonten, det var alt jeg forstod av tiden her. Men jeg er ganske sikker på at jeg stod der ganske lenge. Det var vindstille som døden, og av og til måtte jeg tisse. Men det ble aldri noe av, der jeg stod. Alt ble liksom et urimelig stort tiltak. Stille. Helt stille, altså. Jeg bidro ikke til lyd, jeg heller, det skulle ikke pustes i slike omgivelser den gangen, må vite. Ikke noe summing eller vindkast eller vingeslag, ikke liv. Det var litt fint i begynnelsen, men etter hvert la jeg merke til at det var stille på en snikende måte, som når du ligger under vannoverflaten og lurer på om du kommer til å svømme opp igjen. Jeg lurer på om det var stillheten som gjorde at jeg bare forsvant inn og aldri ut.