på nytt en gang til, på en måte

Ambivalent tid. Motivasjonslysene mine har begynt studentlivet igjen, med heftige fester, underskudd på søvn og opplevelser, og med merkverdig lite effektivitet på alle områder. Og jeg? Ja, nei, jeg sitter vel gjerne og ser på dem i kikkert, og lurer på når de har tenkt til å begynne å arbeide for meg. Jeg tenker mitt, og håper at det skal være godt nok for et UNIVERSitet, og lengre enn det har jeg dessverre ikke kommet. Nok et halvår med i overkant mange “unyttige” studier som ikke fører meg lengre enn en posisjon som en allmennkunnskapsrik uteligger med null ambisjoner. Forhåpentligvis har jeg snille nok foreldre som kan gi meg husly om vinteren. Jeg dytter meg selv i retningen Ukjent -->, og satser det jeg eier og har på at det ikke er stup på veien. Hvis det skulle vise seg å være det, kan man i alle fall ikke skrive på min gravstein at jeg ikke satset alt på ingenting. Sånn er livet, diffust og abstrakt, fullt av doble nektelsesord i hver setning, slik at ingen ting gir spesielt mye mening når du har lest dem ferdig. På min gravstein ville det nok heller passet å skrive “hun satset ingenting på alt. i det minste”. Alt ettersom. Ingenting ettersom. Jeg er helt fascinerende dårlig til å tegne, men du skjønner vel tegningen. Men poenget er vel heller at det luktet vår fra vinduet mitt i morges. Sola, selv om jeg ikke kunne se noe til henne, gjorde denne søndagen lys helt til klokka halv fire (jeg antar at det var den, jeg liker ikke å tenke på at sneen kan stråle ut så mye lys uten en fysisk forklaring. Kanskje det er derfor Antarktis smelter), og jeg spiste egg til frokost. Jeg vil legge vekt på vårlukta. Det luktet vår fra vinduet mitt i morges.