magi

på brua. stod jeg. på den grønne brua. over togskinnene. jeg pustet inn og ut ganske fort. på joggetur, egentlig. men det var så mange biler på parkeringsplassen, så jeg stoppet på den grønne brua over togskinnene. ei jente. en gutt. og jeg kom til å tenke på at hun kanskje var hemmelig forelsket i ham, der hun stod. hun diltet usikker og forsiktig etter ham langs perrongen. det var bare en så søt tanke, at jeg ikke kunne motstå å tenke den. jeg var også inne på at de hun kanskje var hans forfølger som han ikke kunne bli kvitt sånn uten videre, men den slo jeg straks fra meg. søt og uskyldig, gjerne litt hemmelighetsfull, kjærlighet er mer min stil.

disse to hørte toget før meg. og der kom det jammen. dagtoget fra trondheim. midt i mørket. ut av mørket. jeg følte magien av det overvelde min sjel. toget. det kom et tog til bodø. tog er det mest poetiske dyret jeg vet om. kanskje til og med mer poetisk enn leoparder og isbjørner.

det stoppet. rett foran meg. rett under meg. og jeg tittet på alle som skulle ut med forbausende mye bagasje. de får nok ikke engang halvparten opp i et bjørketre. jeg oppdaget togsjåføren. han satt der og ventet på signal på å kjøre videre. de bruker visst ikke flagg så mye lenger. kanskje de syns det ble for klisjé. jeg så toget bevege seg sakte framover. der fra den mørkbelagte brua mi. jeg vinket likevel. til sjåføren. jeg ønsket. å, som jeg ønsket. jeg har alltid tro på magi. så jeg fortsatte å vinke.

togsjåføren så meg. han vinket tilbake. var det sant? gjorde han virkelig det? kunne han se meg her oppe i mørket? jo, han vinket fremdeles. så tutet han en bitteliten tut. mens han vinket. og så kjørte toget videre under meg. som på film, egentlig. jeg kunne hoppet oppå taket når som helst. men det gjorde jeg ikke. jeg ble stående med ren lykke i hjertet og tærne, mens toget kjørte ut av mitt synsfelt. magien var sann. og fortryllende komplett. tenk. dette hendte med meg. for en ære.