simultaneously

Det er noe jeg savner. Så veldig også. Det gnager på vemodighetssenteret i hjernen, som blir overarbeidet og må sende alle følelsene til hjertet. Bare fordi det er det organet som skal være sterkest. Det slår uansett, liksom. Uavhengig av hvilken informasjon det besitter. Så femti ustabile følelser fra eller til spiller vel ingen rolle. Et problem. Jeg vet ikke hva jeg savner. Da er det ikke så lett å gjøre noe med det. Man kan ikke ringe det man ikke vet hva er. Jeg savner umuligheten, jeg savner menneskene jeg har møtt og de jeg ikke har møtt, samt de jeg aldri kommer til å møte, jeg savner livet før, jeg savner livet som kommer, mest av alt savner jeg livet som ikke følger drømmer, jeg savner deg, jeg savner håpet, troen og kjærligheten, jeg savner til og med min kjære katt som døde da jeg var ca. 12. Blådag. Typisk blådag. Der alt jeg gjør blir litt galt og litt riktig, og jeg ikke helt kan plasseres i en sammenheng, nei, selv ikke i den store sammenhengen. Det er nok nå jeg skulle hatt et fjell. Et jeg kunne komme meg opp på like fort som en tanke, i det minste lik fort som ei tømmerenne. Det kan godt være et tre på det fjellet. Gjerne for meg. Det viktigste er at det er oversikt og utsikt. Over andre fjell. Og de skal krympe meg til en ubehagelig liten størrelse i et eneste stort Ingenting, og vise meg at det jeg savner er like mye Ingenting som Noe. For det gir jo ingen mening at Ingenting skal savne Ingenting. For alt jeg vet, og det er ikke stort, kan det være at Ingenting savner meg også. Nå savner jeg et slikt fjell. Himalaya, hvor jeg savner et slikt fjell.


Hva er det du venter på, spurte hun.
Skyene, svarte jeg.
Å, de rosa?
Ja.