dagen

Det var ikke at den tok over. Det var hvordan den tok over.

Sånn helt plutselig en dag, da jeg ante fred og ingen fare. Himmelen var blå og sola stod på. Like før hadde det vandret det en kattunge forbi vinduet mitt, og en fireåring i rosa skjørt hadde snurret rundt midt på plena og ramlet i en stor latterkrampe. Det var absolutt ingenting som tilsa noe annet enn lykke, men så kom det andre likevel.

Jeg begynte plutselig å legge merke til at vinduene var full av skittenhet. Men det som verre var; jeg ble helt overveldet av den bevissthet om at jeg satt innenfor disse vinduene. Jeg satt innenfor disse veggene. Og denne døra var murt igjen med lag på lag av dørstokker. Jeg satt helt stille, mens jeg kravlet på veggene, banket på dem i forferdelse, samt hylte livsnødvendige uttrykk. I flere timer holdt jeg på slik. Så gav jeg opp. Jeg sank sammen på gulvet og så bare støv for alle fargene. Så ble jeg sittende der. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal komme ut. At den tar over, det er jeg vant til. Men å låse meg inne med vegger, vinduer og dørstokker. Det er litt dårlig gjort. Kanskje forferdelig jentete av meg å tenke slik. Men det var litt dårlig gjort, likevel.