alternativ

Jeg skulle bare til butikken og kjøpe konvolutt og frimerke for å poste nødvendigheter der fristen allerede har gått ut. Jeg la ikke merke til at jeg fikk med meg sjokolade, jordbær og gullfisk. Så syklet jeg hjem med en pose. Bestemt ble alle tingene mine satt på plass, og helt uten videre var jeg tilbake på sykkelsetet igjen. Ikke visste jeg hvor jeg skulle.

Ferden gikk i en tilfeldig retning, men jeg la merke til at det var i den retningen hvor fjell ligger. Det var gårdslandskap hele veien, og flere veivalg å ta, men jeg havnet alltid på den veien som gikk oppover. Jeg ante ikke hvor jeg var og jeg hadde nok med å holde styr på hvilke veier jeg tok. Etter en tilfeldig lengde med utallige bakker og veikryss, forbi noen tilfeldige hus med eksepsjonelt høye nummer, ja av typen 400 og oppover, og på en stadig mindre bilvei, tok jeg plutselig inn på en tilfeldig grusvei med overdreven stigningsprosent. I første gir tråkket jeg oppover uten å vite hva som helt var poenget. Jeg var jo ikke på treningstur, jeg bare havnet her, nesten mot min vilje, for jeg hadde jo planlagt å lese til eksamen etter min lille handlingstur. Etter et monster av en bakke, tok den slutt oppi en skog. Men jeg var ikke framme, tydeligvis, for jeg la fra meg sykkelen og gikk nok en tilfeldig lengde, over en tilfeldig eng, og bort til en tilfeldig liten steinknaus med revehi under og med fine trær på sidene. Jeg var framme.

Der satt jeg, på ei bakkeeng og så utover fjell, hauger, gårder og annet fint landskap. Jeg tror antagelig høyden var det viktigste. Svarttrosten sang vakkert om at det nærmet seg kvelden, og småregnet hvisket om melankoli. Det var den perfekte balansen her oppe, som har vært helt fraværende i så lang tid. Det begynte å gå opp for meg at det ikke var jeg som hadde syklet hit. Det var min alternative personlighet som hadde dratt meg med til en utsikt vi så sårt trengte. Jeg bare hang med, mens mitt andre jeg viste vei til et hellig sted som var “framme”. Personlighetsforstyrrelse til unnsetning.

Nå vet jeg hvor denne plassen er, så neste gang kan jeg sykle dit selv. Det setter jeg pris på. Det var jeg som måtte sykle tilbake igjen, og da jeg kom hjem tok jeg meg tid til å klatre opp i et tre, før jeg dro inn og spiste jordbærene som mitt andre jeg hadde kjøpt inn for anledningen. Kanskje ikke så dumt å være personlighetsforstyrret likevel.