nåh?

Nå? Er det min tur nå? Allerede? Kan jeg ikke få leve litt til? Bare litt? Jeg har jo skjønt at det går mot slutten, men jeg har ikke helt skjønt dette med døden. Jeg synes det ville vært rart om jeg bare skulle bli helt borte sånn plutselig. Nesten litt uhøflig. Som om ingenting har hendt. Som om jeg aldri har levd. Som om jeg aldri har betydd noe.

Jeg forventer ingen stor avskjedsfest eller helgenutmerkelse, det er ikke det. Men jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan dette skal foregå. Jeg har ingen erfaring med å dø, og gruer meg litt for hva det forventes av meg. Når jeg tenker etter, så er jeg ikke helt klar heller. Det går så fort, dette her.

Det var vel ikke meningen å skulle dø så tidlig, tenker jeg. Det må være en feil i papirene. Det kan fort skje. Er det noe jeg forstår godt, så er det småfeil i papirer. Jeg får alltid angst når jeg skal skrive med penn i formelle papirer, og gjør feil hele tiden. Det skal så lite til. Litt nervøs eller litt uoppmerksom, kanskje. Så er det gjort. Men jeg synes kanskje at dette var litt i overkant viktige papirer for at noen skal gjøre en sånn feil. En sånn feil som får så fatale konsekvenser for noen. En liten strek her, og et lite punkt der. Feil kolonne. Eller noe. Jeg synes det virker litt for tilfeldig. Det er bare det.

Det er ikke mørkt ute lenger. Det blir ikke mørkt på denne tiden av året. Det er en helt herlig følelse, og jeg tror aldri det kan finnes en bedre følelse enn det. Sommeren tar over sånn helt plutselig, og med den, kommer tanken på uendelig ferie med uendelige muligheter og fjellturer midt på natten, og det er alltid den beste tiden på året, tenker jeg. Så kommer høsten og det lukter gult løv og himmel med lavsol i hele lufta. Og jeg tenker at det kan umulig finnes en bedre følelse enn dette. Vinteren kommer med et mykt brak, med jul og stearinlys og poetiske snefnugg langs lyktestolpene, og mens jeg vandrer opp alleen langs ydmyke, bøyde trær tenker jeg; nei, man kan faktisk aldri føle seg så lykkelig som jeg gjør nå. Våren kommer igjen, og tar med seg løvsangere som synger ut sin livsglede, mens jeg sitter i parken og observerer folkemengden som smiler, griller og går på line, og jeg tenker at livet aldri har vært bedre. Det er så merkelig. Jeg er i vårens filosofiske boble nå. Men jeg skal aldri få oppleve en sommer, høst eller vinter igjen. Det er ikke til å forstå. Nei. Det er ikke til å skjønne seg på.

Svart, liksom? Borte. Sånn på ordentlig. Ikke bare lekeborte. Ikke bare tulleborte. Men faktisk, ordentlig borte. På ordentlig. Utenfor universet-borte. Før The Big Bang-borte. Vakuumborte. De sier at man lever videre i andres minner. Men jeg har problemer med å forstå hvordan mitt sinn kan splittes i tusen biter for å boltre seg i andres mange tanker. Og komme og gå i andres bevissthet. Konstant være der, eller glimte til i svake, nostalgiske øyeblikk. Vil jeg få vite om det selv? Kanskje det er jeg som må ta initiativet. Kanskje det er jeg som må trenge meg på i andres svevende tankerekker. Jeg vil jo ikke være klengete, det har alltid vært min store frykt. Og det skal sies at jeg ikke er spesielt initiativrik heller. Hvis det er sånn det fungerer, vil jeg mest sannsynlig bli totalt vakuumborte. Nei. Det er ikke så greit å være død. Jeg foretrekker å være levende, tror jeg.

Så. Ja. Det er vel ikke min tur helt enda? Det passer litt dårlig, nemlig. Jeg skulle så gjerne sett sola en gang til. Eller teste ut om vannet fra badkrana virkelig smaker bedre enn vannet fra kjøkkenkrana. Og så kanskje også spist ei til jordbær. Grave tærne ned i glovarm sand og bli overrasket over at sanden er våt og kaldt under det varme laget. Finne et kosedyr gjenglemt i ei grøft, og ta det med inn og kalle det for det det heter. Se vår nærmeste galakse og irritere meg over at den blinde flekken på øyet gjør at jeg aldri kan se rett på den. Skrive et dikt full av nymotens klisjéer. Prøve å gå på miniski, det er så lenge siden sist. Se en til film som gjør meg glad og trist på samme tid. Lære meg å spille munnspill og piano. Lære meg et helt nytt ord. Fascineres av dumme lam som ikke har styr på bakbena sine. Stryke min kjære katt som ligger i vinduskarmen og tenker sitt og ingenting. Det er bare det. Jeg skal bare, jeg skal bare. Og så vil jeg fiske i fjellvann, for det er livet selv. Kan jeg ikke det? Først? Bare litt? Jeg behøver ikke å lære meg og spille piano hvis det tar for lang tid, men munnspill må jeg simpelthen bare lære. Nei? Akkurat nå? Nåh, liksom? Kan jeg legge ned veto?