Ubalanse

Jeg merker Ubalansen godt i disse tider. Jeg er i ubalanse. Jeg vingler fram og tilbake og bestemmer og ubestemmer. Jeg utsetter og skippertakerer. Jeg er fullt ut lykkelig, helt til jeg får panikkanfall eller blir angrepet av Kjedsomheten av å måtte gjøre som Samfunnet sier. Samfunnet bestemmer både det ene og det andre, og virker ikke i ubalanse i det hele tatt. Det slår ned med jernhånd på de små talentspirene rundt omkring og forlanger at de skal gjøre det de kan best. Jeg, med min ubesluttsomhet, blir ganske flat og liten og føler at jeg må gjøre noe stort og oppsiktsvekkende for å vise Samfunnet at jeg også duger til noe. Da oppnår Samfunnet akkurat det Det ønsket. Samfunnet er smart, og selv om jeg har avslørt Dets angripsmåte kan jeg ikke gjøre noe med det. Jeg er et simpelt menneske som også vil realisere meg selv og gjøre Samfunnet overrasket og imponert. Æsj.

Jeg er i ubalanse. Eksamenstider nærmer seg. Jeg har én eksamen, og har ingenting å klage over. Ubalansen trekker meg likevel til seg, og lager grønnsaksuppe av meg. Jeg får ikke bestemme selv hvilken grønnsak jeg vil være. Kanskje like greit, for jeg ville aldri klart å bestemme meg.

Dette skribleriet gir ingen mening. Muligens var det hele hensikten. Jeg er visst i det hjørnet idag. Og i går.