søndagskunst

I dag var jeg på kunstmuseum. Det er ikke hver dag jeg går på kunstmuseum, så dette var egentlig ganske stort for meg. På en finværsdag i seinseptember, og jeg dro på kunstmuseum. Egentlig skulle jeg se på en utstilling på sin siste dag, den skulle hete SAMMEN, og jeg var spent på noen bilder som jeg allerede hadde sett i en brosjyre, kalt things that never happened and other stories. Jeg likte så godt tittelen. Men så hadde det seg slik at akkurat på denne søndagen, akkurat klokka ett, og kun på søndager, skulle det være en omvisning med guide i etasjen over, den faste utstillingen på museet, og denne utstillingen hadde jeg ikke en gang tatt stilling til, men jeg har lært av livets tilfeldigheter, at de ofte ikke er de dummeste handlingene man gjør; å gjøre noe utenkt, uplanlagt og gratis, det er da man lærer mest. Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette. Jeg fant en skattekiste uten like, i andre etasje på et kunstmuseum.

Hadde jeg vært kresen, lukket og aldri turt å se noe på alvor, hadde det vært så utrolig enkelt å gjøre narr av denne utstillingen. Skulpturene av skrap, to nesten like bilder av knallblå himmel, naivistiske malerier som jeg sikkert kunne lekt meg til å male i fjerdeklassen, med litt oljemaling til disposisjon. Du vet. De klassiske snevre kommentarer man så ukritisk kan falle for å ytre. Men på denne dagen, og kanskje også fordi jeg har sett så mange falle for disse fristelsene, så jeg ikke skrot, men en vilje til nostalgiske tankeflukter, ikke et par blå fotografier, men en fortelling om tidens og menneskets nyanser, ikke malingsklatter, men en måte å se verden på, der konturene ikke føles like viktige som fargene. Og jeg lærte så mye at hodet mitt ville ligge på gulvet resten av dagen, for å ta inn all livsvisdom som andre har forsøkt å fange i rammer. Det kaller jeg en god søndag.